Fjørmannsfar (jf. islandsk fjögramannafar og færøysk fýramannafar), òg kalla firmannsfar, fjørnfar, fjørefar, fjøfar m.m., var ein båttype som var vanlig i alle fall frå 1600-talet og fram til 1800-talet. I ulike kjelder blir dei omtala som båtar med fire, fem eller seks rorsrom. Fjørmannsfar var vanlige i alle fall på både Sunnmøre og Nordmøre. I skifteprotokollane frå Nordmøre på andre halvdelen av 1600-talet ser fjørmannsfara ut til å ha vore ein slags fyringar. Hans Strøm skriv i Søndmørs Beskrivelse ( 1762): «Fjøringfar eller Fjæringfar, som af andre kaldes Fjærmandsfar, er et Navn, som uden Tvivl vil sige det samme som Firerøings-Far, efterdi det tillægges en Baad med 4 Par Aarer, som dog altid bemandes med 6 Karle og er det almindeligste Slags Havbaad, hvormed man i Vaar-Fiskeriets Tid reiser 2 til 4 Mile ud i Havet for at fange Torsk.» I eit notat frå Ole Ekkilsøyvåg frå Averøya sitert i Nordmøre fiskerisoge er fjøfar omtala som eit anna namn på femroring. Les mer …
 Ola Gresset. Foto: Fra Trondhjems fylke av D.N.T. gjennem 50 år (1881-1931) (født 22. desember 1859, død 5. oktober 1952) var en av de mange lærerne fra sin generasjon som gikk Klæbu seminar. Til sist ble han også klokker; først i Valsøyfjord på Nordmøre og seinere i hovedkirka i Melhus kommune, der han var til han gikk av ved årsskiftet 1922- 1923. I 1884 ble han vakt til innsats for avholdssaken, og meldte seg inn i lokallaget av Det Norske Totalavholdsselskap mens han var lærer i Osen kommune i Sør-Trøndelag.I 1880 hadde han søkt og ble opptatt på Klæbu seminar. Han ble ferdig uteksaminert to år seinere, i 1882 og ble da tilsatt som lærer i Osen i Bjørnør prestegjeld. Her ble han til våren 1887, og samme høst ble han tilsatt som lærer på Otnes skole i Valsøyfjord som ble egen kommune ved fradelingen fra Aure kommune 1. januar 1894. Etter noen tid ble han også klokker ved Otnes kirke. Den lille lærerfamilien ble i Valsøyfjord i ni år, før de flytta til Melhus kommune, der Gresset ble tilsatt som lærer ved Elverhøy skole og som klokker i hovedkirka i Melhus. Les mer …
 Tingvoll kyrkje Foto: Arve Holmeide Tingvoll kyrkje (lokal uttale /"tiŋvɔʎ:ˌçerçɔ/ (nominativ/akkusativ) / /"tiŋvɔʎ:ˌçerçɔɲ:/ (dativ)) på Tingvoll på Nordmøre er ei steinkyrkje som vart bygd kring 1180 i romansk stil. Ho er ei av dei gamle steinkyrkjene som vart bygd i Noreg gjennom tidene som enno står og framleis er i bruk. Kyrkja og det store vinkelrette våningshuset i nærheita ligg på eit sentralt plassert på nordsida av Tingvollvågen.
I eldre tider var Tingvoll truleg tingstad for Nordmøre, og det er difor ikkje unaturleg at kyrkja vart bygd her. Veggene i kyrkja er opptil 1,8 meter tjukke og har gangar inni, både på nordsida og sørsida. Dei går i trappetrinn bratt opp til murkrona oppunder sperrverket og så like bratt ned att. Det er eit mysterium kvifor dei vart bygde. Les mer …
 Det noverande huset i Grinda. Husa var nok enklare da Jó Gri’nn voks opp på plassen ( 1794– 1853), mest kjent som Jó Gri’nn, var ein spelemann og skreddar frå Kvenna (oftast skrive «Kvanne») i Stangvik i noverande Surnadal kommune på Nordmøre. Han var kjent som ein av dei fremste spelemennene på Nordmøre i si tid. Jon Olsen Mogrinden vart fødd utanfor ekteskap i 1794 av mora Mali Jonsdatter, som var frå husmannsplassen Grinda eller Mogrinda på Kvenna. Etter kyrkjeboka var faren ein soldat med namn Ole Olsen fra Nordvik. Jon kom i skreddarlære etter at han var konfirmert, og han lærte òg å spela tyskfele. Les mer …
| 
.jpg)
.png)
.jpg)