Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnadVi nærmer oss slutten av året, og månedens dugnad for november og desember handler om høytider og merkedager, noe vi har mange av nå på tampen av året. I forfjor hadde vi dugnad om juletradisjoner på omtrent denne tida, og vi vil fortsatt gjerne ha flere artikler om julefeiring og juletradisjoner, slik som julemat, småkaker, julesanger og julepynt. Vi ønsker oss også stoff om andre høytider som faller innenfor årets siste måneder, slik som sukkot og ḥanukka i jødedommen, divali i hinduismen og sikhismen og kwanzaa i afroamerikansk kultur. Eller hva med allehelgensfeiring i alle sine mangfoldige former, fra halloween til día de los muertos? Kanskje noen feirer Mortensmesse den 11. november med gås på tallerkenen, eller takksigelsesdagen (Thanksgiving) den 27. november med kalkun? Ikke minst har vi andre, sekulære merkedager, slik som den internasjonale mannsdagen den 19. november, eller Finlands nasjonaldag den 6. desember. Trenger du inspirasjon, kan du bare ta en titt på våre oversikter over merkedager i november og desember.
Smakebiter fra artiklene Kart fra 1750 som viser omlandet rundet Vingersjøen. Her ser vi også tydelig flere av storgårdene som Skinnarbøl, Skansgarden og Nesteby. Foto: Riksarkivet. Vingersjøen er en innsjø i Kongsvinger kommune rett øst for Glommakneet, 1,5 km oppstrøms for Kongsvinger sentrum. Sjøen er 2,6 kvadratkilometer stor ved normal vannstand, og ligger 142 meter over havet med et nedbørfeltareal på 71,0 kvadratkilometer. Den strekker seg nesten 5 kilometer sørover med Vesle Vingersjøen lengst i sør, som er delvis skilt fra resten av sjøen ved en lav odde ved Fiskegarden. Vingersjøens viktigste tilløp er Skinnarbølåa, mens Vingersnoret som munner ut i Glomma ved Glommakneet vanligvis er sjøens eneste avløp. Ved store flommer kan vann overføres fra Glommavassdraget gjennom Vingersnoret og Vingersjøen til Vrangselva i sør og videre inn i Sverige via Byälven til Vänern. Overførselen skyldes det lave vannskillet sør for Vingersjøen. At vann naturlig overføres fra et vassdrag til et annet, kalles en bifurkasjon og forekommer forholdsvis sjeldent her i landet. Vingersjøen, sett fra en av storgårdene øst for innsjøen. I bakrunnen ses Kongsvinger festning og deler av byen. Foto: Paul Larsson (1929-1934).  Iver Prestkvern med noteark i handa, trolig 1930-åra. Bildet eies av Randsfjordmuseet. Iver Johansen Prestkvern (født 4. februar 1871 i Gran, død 22. mars 1958 i Brandbu) var lærer, målmann, forfatter, komponist og folkemusikksamler. Iver Prestkvern begynte på lærerskolen på Hamar i 1891 og hadde Paul Sandvik som lærer i sang og harmonilære. I 1897 gikk han Statens sangkurs under O. A. Grøndahl. Prestkvern var lærer både i Lunner, Vestre Gran, fortsettelsesskolen i Stange 1899-1900, amtsskolen i Stor-Elvdal og amtsskolen i Ringsaker 1903-1933. Han var en aktiv målmann, blant annet med i Brandbu mållag og Bygdelaget for nynorsk. Ivar Prestkvern var ivrig pådriver for å få Alf Prøysen til å bruke hedmarksdialekten i sin diktning. Les mer …Avisen – «Harstads første Høire-avis» – ble nær selvsagt redigert fra Høyres bastion i Tromsø Amt; som jo var og er Havnvik i Ibbestad. 20. desember 1889 skrev Tromsø Amtstidende at et «moderat Høireblad» med navnet «Tiden» var «under opseiling». Lenger ute i avisa fant man en annonse der det ble kunngjort at «Tiden (som var en) moderat konstitutionel Avis for landets nordlige Egne udkommer over nytaar og koster Kr. 1,50 Halvaarlig. Expedition Harstad». Imidlertid ser vi at redaksjonen og / eller aviseier må ha ombestemt seg med hensyn til navnet, for 9. januar 1890 var avisa, som da var omdøpt til Avisen på gata i Harstad med sitt første nummer. Om dette mener Erland Frisvold at det må ha kommet et prøvenummer med navnet Tiden, før den første ordinære avisa kom på gata i Harstad. Noe vi finner lite sannsynlig, gitt tida fra 20. desember til 9. januar. Imidlertid er de tre første utgavene av Avisen gått tapt, slik at - helt sikker kan man ikke være på riktigheten av hypotesen. Men uaktet dette, den fikk ikke lang levetid; sommeren 1890 var det slutt. Redaktøren het Johannes Skaar. Han redigerte Avisen fra Hamnvik på Rolla i Ibestad. Vi kan tenke oss at det falt naturlig å etablere et Høyre-organ nettopp i Ibestad. Her satt flere velhavende borgere med interesser langt ut over det lokalsamfunnet de hadde etablert seg i. Her ble forholdene for vågsfjordbassengets storkarer lagt godt til rette Les mer …
USAs ambassade har hatt sine lokaler ulike steder i Kristiania/Oslo og ligger fra 2017 i Morgedalsvegen 36 på Makrellbekken i Bydel Vestre Aker. USA var blant de første stater som anerkjente norsk uavhengighet etter unionsoppløsningen i 1905 da dette skjedde 30. oktober 1905, og de diplomatiske forbindelsene ble da ivaretatt av minister Charles Hinman Graves (1830–1928) som fra 31. mai 1905 hadde vært USAs representant til Sverige og Norge mens landene fortsatt var i union. Han ble da instruert å representere begge landene som uavhengige oppdrag, og utføre dette fra sin representasjon i Stockholm. Les mer …  ra venstre ses fjellene Gia, Gumpen, Saufjellet, Mjåtinden, Breitinden og Trænstaven. Foran Saufjellet ses Kjølen med Kirkhellaren. Bildene er henholdsvis tatt omtrent i 1892 og i 2012 på Husøya. Sanna (også Sande, av gno. hankjønn flertall Sandar; oppr. Træna, av gno. Þriðna; nl. Traen oog; nylat. Trinacia) er en gård i Træna kommune, Nordland. I middelalderen var Sanna hirdmannssete med egen kirke. I tidlig nytid ble Sanna bebodd av fiskerbønder, og var i tillegg styrmanns- og skippersete. Enda senere kom det skole, handel og post. Sanna med farvann er del av NATOs kystradarsystem. Gården omfatter øyen Sanna, som er tre kvadratkilometer stor, samt hundretalls holmer og skjær. Fra Søholmen med Træna fyr i sør til Kangvadskjæran i nord strekker gården seg to mil (elleve nautiske mil). Karakteristisk natur har gjort Sanna til en av Helgelands severdigheter. I et ellers flatt øyrike stiger Trænfjellan 338 meter opp fra havet, noe som gjør at gården sees på lange avstander. Herunder er Trænstaven et viktig landemerke langs nordfarleden. Øyen er for øvrig kjent for rundt tjue hellere og grotter, blant andre Kirkhellaren. Også hvite sandstrender, rullestensfjære og jettegryter bidrar til øyens påståtte mystikk. Les mer …
Mosse Jørgensen (født Margit Goll 3. januar 1921 i Kristiania, død 30. juni 2009 samme sted) var forfatter og pedagog. Hun minnes særlig som forkjemper for en ny pedagogikk, som blant annet fikk utløp gjennom Forsøksgymnaset i Oslo og senere Nyskolen. Jørgensen var lokalpolitiker i Oslo for Sosialistisk Venstreparti og forløperen Sosialistisk Folkeparti. Hun var også den første kvinnelige studenten ved Institutt for pedagogikk på Universitetet i Oslo, og første kvinne som leste Dagsnytt-meldingene på NRK Radio. Les mer …  Sokneprest Søren Bugges forkynnelse i Vanse kirke mellom 1767 og 1791 førte til stor tilslutning til herrnhuterne på Lista. Foto: C. Christensen Thomhav Herrnhuterne, også kalt Brødremenigheten, var et kristent samfunn som utgikk fra de böhmiske brødre, organisert 1727 omkring kolonien og menigheten Herrnhut i Sachsen. Kolonien Herrnhut («Herrens beskyttelse») ble anlagt av grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf i 1722 og forble deres åndelige sentrum. Etter at Zinzendorf var i København 1731, kom en rekke prester og andre under innflytelse fra herrnhuterne. Et forbilde ble den danske herrnhuterkolonien Christiansfeld i Sønderjylland, etablert i 1772. De sto for en pietisme som hadde røtter til den husittiske kirken i Böhmen fra 1400- og 1500-tallet, tilhengere av Jan Hus. Herrnhuterne var preget av mystikkens fromhet, og Zinzendorf betonet den mystiske forening med den lidende Kristus. Retningen sto for en sterk sentrering rundt Jesus Kristus, hans blod, sår og lidelse. De var organiserte i små, tette grupper (‘kor’ og ‘sosieteter’) med streng indre kontroll. Herrnhuternes virksomhet var svært aktive innenfor misjon. Zinzendorf hadde god kontakt med det danske kongehuset, og herrnhutiske misjoner ble sendt til Grønland i 1733, til de danske besittelsene i Trankebar i India i 1735 og til Dansk Vestindia i 1739. Under framstøtene i de dansk-norske koloniene forsøkte man å omvende slaver, noe plantasjeeiere reagerte svært negativt på. Samtidig var det slik at hernhuterne gjerne siterte bibelsteder som sa at alle måtte holde seg til den plass der Gud hadde satt dem - slavene måtte underkaste seg sine herrer. Selv om det var flere pietistiske retninger i Norge, som herrnhutere og radikalpietisme, var den viktigste pietistiske retningen for den norske pietismen imidlertid den som hadde sitt utgangspunkt i miljøet i den belgiske byen Halle, 15 km sørvest for Brussel i Flamsk Brabant. Les mer … En av de første vognene, produsert av Skabo og kalt «Vikingeskip» på grunn av formen, etter å ha passert Holtet holdeplass på vei mot byen. Banens vognhall i bakgrunnen. Foto: Mittet/Nasjonalbiblioteket (1917-1920) Banen var også et viktig politisk virkemiddel for å sørge for og oppmuntre til utbyggen av Nordstrand. Historien om Ekebergbanen er også en historie om folkelig mobilisering i årtier mot nedleggelse, som var initert av byens politiske ledelse og Sporveiledelsen. Den er også en fortelling om en politisk snuoperasjon i særlig Høyre i årene 1974/1975. Les mer … |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Lokalhistorie (tidligere Norsk lokalhistorisk institutt) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 85 199 artikler og 234 596 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på Lokalhistorie. 
Ukas artikkelPeparkaker (nynorsk) eller pepperkaker (bokmål; svensk pepparkakor, dansk peberkager) er ein sort tynne, sprøe kaker som får den krydra smaken sin frå ingefær og minst eitt anna krydder, men ikkje alltid pepar. Frå tidlig på 1800-talet har peparkaker særlig vort assosiert med jula i Skandinavia (og i Noreg blir dei gjerne medrekna blant dei sju kakeslaga ein skulle ha til jul), men dei blir etne i andre samanhengar og på andre tider av året òg. Den 9. desember er «pepparkakans dag» i Sverige. Den første dokumenterte bakinga og etinga av peparkaker i Skandinavia fann stad seinhausten 1335, trulig på Båhus festning på den daverande grensa mellom Noreg og Sverige: Reknskapa for råvareinnkjøpa til bryllaupet mellom} kong Magnus VII Eiriksson av Sverige, Noreg og Skåne og Blanca av Namur opplyser tydelig at dei baka peparkaker. Les mer... Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
.jpg)