Ofotbanen er en 41,9 km lang jernbane som går fra malmhavnen i Narvik og til riksgrensen mot Sverige ved Vassijaure. Linjen fortsetter på svensk side med navnet Malmbanan, og går til Luleå ved Bottenviken og er direkte knyttet til det svenske jernbanenettet. Banen ble satt i drift 15. november 1902, og offisielt åpnet av kong Oscar II 14. juli 1903. I 1923 ble banen elektrifisert.
Arkitekter for jernbanelinjen var jernbanearkitektene Paul Due og sønnen Paul Armin Due. Største stigning er på rundt 17 ‰, og det høyeste punktet er ved riksgrensen til Sverige på 523 meter over havet. Den er normalsporet og går i enkeltspor, og har sju broer, 23 tunneler, 41 planoverganger og fem stasjoner. Les mer …
 Portalbygningen med transformatoren til Svartisen kraftverk. (2019) er et kraftverk i Fykanåga, Beiarelva og Ranelva, beliggende under den vestlige delen av Svartisen i Meløy kommune i Nordland. Kraftverket ble satt i drift i 1993 og var ferdig utbygget i 1997. Etter en utvidelse i 2010 har Svartisen kraftverk en samlet ytelse på 600 MW og en midlere årsproduksjon på ca. 2200 GWh. Kraftverket er tegnet av arkitekt Egil Sorteberg og er et kulturminne i norsk kraftproduksjon. Les mer …
 Dundas fotografert i forbindelse med rettssaken. (1945) (født 30. oktober 1923 i Dverberg i Andøy kommune, død 1. juli 1978 i Canada) ble etter andre verdenskrig dømt for sitt arbeid til fordel for okkupasjonsmakten og sine relasjoner inn i landssvikermiljøene under krigen.
Etter det tyske angrepet var det ikke vanskelig for henne å få arbeid for okkupasjonsmakten, først i Trøndelag som kontordame og tolk tilknyttet den tyske byggetjenesten. Her sluttet hun våren 1942 etter litt for mye uønsket oppmerksomhet fra sin tyske sjef.
Hun tok da en to-måneders stenografi- og maskinskrivningsutdannelse og ble deretter ansatt hos Luftwaffe. Først var hun noen uker ved flyplassen på Lade, deretter ved den nyopprettede sjøflyhavnen i Sørreisa.
I Statspolitiet skulle den 20 år gamle jenta bli en av de fire av rundt 350 ansatte i Statspolitiet som ikke var medlem av Nasjonal Samling. Hun hevdet selv etter krigen at hun var helt apolitisk, og at hun ved ansettelsen trodde at Statspolitiet var en mer forvaltningsmessig politienhet, ikke et operativt politisk politi. Like fullt hadde hun blitt advart mot å begynne der av moren og en onkel. Les mer …
 Isak Saba. Representerte DNA på Stortinget. Han ble den første same innvalgt på tinget i 1906. Foto: Ukjent (født 15. november 1875 i Nesseby, død 1. juni 1921) var en lærer, folkeminnesamler og stortingsmann fra Nesseby.
Som representant for Arbeiderpartiet ble han den første samiske representanten på Stortinget, der han satt for Finnmark fra 1907 til 1912. Også som folkeminnegransker og folkeminnesamler gjorde han en stor innsats for å fremme og bevare samisk kultur. I 1918 fikk Saba en bevilgning på 200 kroner fra universitet til innsamling av folkemelodier, folkesanger og tradisjoner blant samene i Varanger og skoltesamene i Neiden-distriktet. Familie og naboer var de første informantene hans, før han dro på mer omfattende innsamlingsreiser. Materialet etter Saba er i dag oppbevart hos Norsk Folkeminnesamling i Oslo, og omfatter både sagn, eventyr og sanger på norsk og samiske språk, i tillegg til materiale om språk og korrespondanse. Sabas innsamling utgjør den viktigste dokumentasjonen av skoltesamisk kulturarv vi har, og gir et helt unikt bilde av samisk kulturhistorie på tvers av riksgrensene. Les mer …
Pitesamisk grammatikk kan, som andre språks grammatikkar, delast inn i fonologi (lydlære), morfologi (bøyingslære) og syntaks (setningslære). Innafor lydlæra liknar pitesamisk på andre samiske språk i det at forskjellen på fonetisk stemtheit mellom «stemte» og «ustemte» konsonantar i seg sjølv kan vera vanskelig å oppfatte for mange. Forskjellen kjem vel så mykje til uttrykk i pre- og post-aspirasjon og i bruk av eventuelle glidevokalar. Den dynamiske trykket ligg generelt på første stavinga i ordet. Vokal- og konsonantlengda har ein tendens til å vera omvendt proporsjonal i ulike grammatiske former av same ordet — såkalla stadieveksling. Tilsvarande vil vokalen (diftongen) i første stavinga ofte variere artikulasjonsstad etter vokalen i neste stavinga, eller såkalla omlyd. I formlæra ber pitesamisk preg av ein rikdom av former, i og med at det finst ni grammatiske kasus i substantiva og pronomena; og verba blir bøygd i tre personar, tre tal, fire tider og fem modi. I setningslæra kan vi legge merke til at setningsstrukturen SOV (subjekt–objekt–verb) framleis er relativt vanlig, og på same måten som elles i samiske språk og i bl.a. trønder og nordnorske dialektar får vi ikkje subjekt–verbal-reversering i samband med spørjeord: Mav biena bårrá? (‘Kva hunden et?’). Les mer …
 Øyfjellet ruver høyt over byen.
Fotograf: Commons-bruker Tuomas fant sted på høsten i 1954, da et bærplukkerfølge som kom ned fra Øyfjellet i Vefsn, meldte å ha sett og snakket med et utenomjordisk vesen som deretter forsvant i et flyvende fartøy. Det var søstrene Edith og Åsta som fremsatte påstanden. Den tredje i følget, søstrenes onkel, avviste å ha sett noe av det som ble beskrevet. Saken gikk sin seiersgang i norske medier og nådde også utlandet, og i Mosjøen forble saken i lang tid samtaletema. Les mer …
 Beinkam fra middelalderen, funnet på Tenngården. Foto: B. Evensen er en øy og en gård sørøst i Herøy kommune på Helgelandskysten. Gården er nevnt i Aslak Bolts jordebok fra 1430-tallet, og Tenna har som sådan hatt bosetning i alle fall tilbake til middelalderen - noe arkeologiske funn her bekrefter. Gården har fra gammelt av hørt med i Alstahaug fjerding, men ble sammen med Andøy og Sandvær ble overført til Herøy da Herøy ble egen kommune og prestegjeld i 1862.Navnet på øya og gården - tidligere stavet blant annet "Therno" (1430-tall), "Tenødenn", "Tinødenn" ( 1521), "Endenn", "Tennen" ( 1530), "Tennem", "Thennen", "Tyennden" ( 1614), "Tenden" og "Tænden" ( 1750) - skal komme fra gammelnorsk "therna", altså fuglen terne.Øya er skilt fra naboøya i nord - Sør-Herøy - med det smale Tennsundet. I sørvest ligger Brasøy og Husvær, mot sørøst Andøy og bak denne igjen, Austbø i Alstahaug kommune. Les mer …
 Vefsnholmen i Sandsundvær Foto: Børge Evensen, 2006 er en samling lave, nesten jordløse holmer, skjær og fluer langt ute i havet, utenfor Skibbåtsværet nordvest i Herøy kommune på Helgeland. De viktigste holmene i Sandsundvær er Vardtangen, Innerloddet, Hjerthaugen, Ytterloddet og Påskeskjæret, som ligger kloss inntil hverandre, og danner en naturlig havn med form som en lang kile, derav navnet Kila (eller “Kilo” på lokal dialekt). Noen steder kan en gå fra ene holmen til den andre ved fjære sjø. I dag er dessuten de sentrale holmene forbundet med molo eller steinfylling. I tillegg til Vefsnholmen og Skarholmen er det disse holmene som har hatt bebyggelse. Høyeste punktet på de holmene der folk har holdt til er på Hjarthaugen, 5-7 meter over havet. Skarholmen, der fyret står, er 14 meter over havet på det høyeste. Les mer … | 
