Fremmedlegionen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Henrik August Angell (1861–1922) er trolig den mest kjente nordmannen som har gjort tjeneste i Fremmedlegionen. Her i løytnantsuniform; i Norge hadde han vært oberst før han gikk i fransk tjeneste.
Foto: Ukjent

Fremmedlegionen (Légion Étrangère) er en eliteenhet i den franske hæren. Den ble oppretta av kong Ludvig Filip 9. mars 1831, etter at juli-revolusjonen i 1830 førte til store endringer i landet. Tidligere hadde utenlandske borgere kunnet la seg verve til den franske hæren, men det var ikke lenger mulig, og derfor ble det oppretta en egen avdeling for utlendinger. Den fremste oppgave ved opprettelsen var å besørge koloniseringa av Algerie.

Den følgende artikkelen fokuserer på de norske aspektene ved Fremmedlegionen: Enhetens deltakelse i kampene ved Narvik under andre verdenskrig og nordmenn som har stått i legionens rekker. Den er satt opp kronologisk, inndelt i hovedsak etter de konflikter legionen har vært inndelt i, og vil derfor også romme noe informasjon om Fremmedlegionens utvikling. Mer inngående beskrivelser av andre sider ved legionen kan man finne i litteraturlista nederst i denne artikkelen.

Nordmenn i legionen

Helt siden 1860-åra har nordmenn latt seg lokke til tjeneste i legionen. At legionen i det hele tatt eksisterte ble raskt kjent her i landet. Den 31. mars 1831, et par uker etter opprettelsen, skrev Den Norske Rigstidende at franske Le Moniteur den 16. mars hadde publisert loven om Fremmedlegionen.[1]

Selv om det i utgangspunktet er strenge begrensninger på nordmenns adgang til å la seg verve i fremmed tjeneste, har ingen blitt straffeforfulgt for tjeneste i legionen, og flere har gjort karriere i det norske Forsvaret etter endt tjenestetid i legionen. Dette skyldes Norges gode forhold til Frankrike, og spesielt har det vært tydelig etter andre verdenskrig da legionen deltok i forsvaret av Norge ved Narvik. Årsakene til at nordmenn har gått inn har variert. I svært mange tilfeller er det eventyrlyst som lå bak. Andre gikk inn fordi de følte seg tvunget, ettersom det å la seg verve var en måte å slippe unna straffeforfølgelse i Frankrike på. Det ser også ut til at noen lot seg verve for å unngå straffeforfølgelse i Norge. Legionen har gjennom hele sin historie hatt et rykte for å være et oppsamlingssted for forbrytere som vil skape seg en ny identitet; dette var nok i perioder også riktig, men i nyere tid gjøres det bakgrunnssjekk på alle søkere.

I utgangspunktet skal alle offiserer i legionen være franske borgere, men i krigssituasjoner ser det ut til at man har vært noe lemfeldige med dette. Fransk statsborgerskap kan normalt oppnås etter tre års tjeneste. Det gjøres unntak for legionærer som blir såra i kamp, som kan bli franske borgere umiddelbart. Alle blir i utgangspunktet innrullert under et pseudonym, men dersom de skal bli offiserer eller få fransk statsborgerskap må de oppgi sitt egentlig navn. Siden 2010 har man kunnet la seg innrullere under sitt virkelige navn; før dette vet vi at mange gjorde det uansett, ved å oppgi sitt virkelige navn som om det var et pseudonym, eller ved å bare kutte ut mellomnavn. De som bruker pseudonym kan endre dette til sitt virkelige navn etter ett år. Franskmenn kan forøvrig la seg verve som legionærer, men gjør det da under falsk nasjonalitet – normalt oppgir de at de er fransktalende canadiere, belgiere eller sveitsere. Denne bruken av pseudonym og falsk nasjonalitet fører til at vi i noen tilfeller har problemer med å identifisere nordmenn i legionen. For enkelte av de som omtales i denne artikkelen kjenner vi bare deres navn som legionærer, som kan være et falsk navn.

I hvert avsnitt nedafor er det oppgitt navn på norske legionærer vi kjenner til. Dette er ikke en fullstendig oversikt. Særlig for nyere tid er den mangelfull, og det er da heller ikke hensikten å grave fram alle som har gjort tjeneste i legionen. De som kommer fram er de som er omtalt som legionærer i åpent tilgjengelige kilder. Særlig har Knut Flovik Thoresens bok Nordmenn i Fremmedlegionen fra 1831 til 2017, utgitt i 2017, vært nyttig.

Koloniseringa av Algerie 1831–1847

Det første tjenestestedet for Fremmedlegionen var Algerie. I denne perioden kjenner vi ikke til norske legionærer.

Carlistkrigen 1835–1839

Legionen ble i 1835 lånt ut til Isabella II av Spania for å slå ned carlistopprører, og av 4000 legionærer var det bare 500 som overlevde og kom tilbake til Frankrike i 1839. Da de kom tilbake ble legionen gjenoppretta, og mange av de som hadde overlevd lot seg verve på nytt. Heller ikke i denne krigen kjenner vi til norske legionærer.

Krimkrigen 1854–1856

Fremmedlegionen deltok i Krimkrigen med fire bataljoner. Den var blant annet med på beleiringa av Sevastopol. I denne krigen dukker den første nordmannen opp:

  • Arthur Petersen (1831–1877). Sønn av statsråd Hans Christian Petersen.
  • G.T. Giertsen (d. 1897) nevnes i 1855 som en av flere som reiste for å slutte seg til Fremmedlegionen.[2] Han ble plassert i et husarregiment som løytnant, og det er usikkert om han var i tjeneste hos Fremmedlegionen. Ved hans død ble det meldt at han hadde deltatt i Krimkrigen.[3]

Italia 1859

Under den andre italienske uavhengighetskrigen deltok Fremmedlegionen i flere slag. Her kjenner vi muligens til én norsk legionær:

  • Richard Stang (1842–1925), se slekta Stang. Var i Algerie 1860–1862, men kan ha vært med i Italia også basert på normal tjenestetid på minimum fem år. Senere konsul og skipsmegler i Fredrikshald.

Mexico 1863–1867

Frankrike interventerte mellom 1863 og 1867 i Mexico. Det var i denne konflikten at legionen virkelig ble kjent, etter at en avdeling på 62 legionærer og tre offiserer leda av kaptein Jean Danjou den 30. april 1863 ble angrepet av omkring 3000 meksikanske lojalister. Da bare seks legionærer var igjen utførte de et bajonettangrep, og tre av dem falt. De tre siste ble tatt til fange, og ble sendt som æresvakt for kaptein Danjous båre. Kaptinen hadde mista en hånd tidligere, og hans trehånd ligger i dag på legionens museum i Aubagne og bæres i prosesjon på årsdagen for slaget ved Camarón.

I denne konflikten kjenner vi til to nordmenn:

  • Truls Andersen (d. 1866). Lot seg verve 1865/1866. Såra i Mexico 11. desember 1866, trolig drept samme dag som fange.
  • Oscar Tønsberg (d. 1866). Lot seg verve 1865. Forfremma til sersjant. Falt i Mexico 1866.

Algerie 1867-1869

Etter at Frankrike trakk legionen ut av Mexico var Algerie igjen det viktigste tjenestestedet. Her finner vi også en nordmann:

Den fransk-tyske krigen 1870–1871

Fremmedlegionen kan ikke brukes på det franske fastlandet, unntatt i tilfelle invasjon. Etter at tyskerne hadde beleira Paris og tatt Orléans ble legionen satt inn. Den tok tilbake Orléans, men mislyktes med å unnsette Paris. Etter den franske kapitulasjonen deltok legionen i nedkjempinga av Pariskommunen.

Også i denne konflikten finner vi nordmenn. Det skal ha vært ni norske legionærer, men vi kjenner bare navnene til noen av dem.

  • Evald Biermann, fra Oslo. Deserterte 1870 og kom seg med et norsk skip fra Brest.
  • David Campbell Mackey Bonnevie (f. 1849), fra Oslo. Lot seg verve i Tours 1870. Tjenestegjorde under Carl Christoffersen, se under. Den siste som så Christoffersen i live. Ble offiser i den norske hæren etter tysk krigsfangenskap.
  • Carl Nicolaus Young Christoffersen (1843–1870), fra Oslo. Reserveløytnant i den norske hæren. Kompanisjef i Fremmedlegionens 5. bataljon i Tours. Falt i kamp, gravlagt som ukjent soldat.
  • Johan Fredrik Fredriksen (1839–1881), fra Vestre Aker. Lot seg verve 1870. Deltok i slaget om Orléans. Rømte fra tysk krigsfangenskap og ble bokbinder først i Frankrike og så i Horten og Kristiania.
  • Johan Gustav Krag (f. 1844). Lot seg verve i Nord-Afrika 1867, var i legionen bare et års tid. I 1870 inn i fransk frikorps. Såra i slaget ved Champigny. Bosatte seg etter krigen i Paris.
  • Henrik Frithjof Levanger, fra Levanger. Tjenestegjorde under Carl Christoffersen, se over.
  • Peder Neerland, fra Nordmøre. Kom i tysk krigsfangenskap, trolig død av hjernehinnebetennelse i fangeleir i Posen.
  • August Smeby (f. 1850). Dimittert etter tysk krigsfangenskap. Lot seg 1877 verve på nytt og tjenestegjorde som underoffiser i Algerie rundt 1883.
  • Johan Sverdrup. Skal ha fått kapteins grad.
  • Klaus Krohn Wiese (f. 1852), fra Nordfjordeid. Ble offiser i den norske hæren etter tysk krigsfangenskap.

Kolonisering av Indokina 1883–1888

Sigurd Gotaas var i Tonkin, og lot seg senere verve på nytt og falt som korporal i legionen under første verdenskrig. Bilde fra dødsmeldinga i Middagsavisen 10. november 1915.

Fremmedlegionen ble i 1883 satt inn i Tonkin i forbindelse med den franske koloniseringa av Indokina. Fra august 1884 til april 1885 kjempa den i den fransk-kinesiske krig, og deretter andre steder i regionen. Legionen ble værende i området også etter at konflikten var over. Nordmannen Sigurd Gotaas beskrev i en avisartikkel grusomme overgrep begått av legionærer mot krigsfanger.

Nordmenn vi kjenner til i denne konflikten er:

Kolonisering i Afrika 1892–1914

Fremmedlegionen ble brukt i flere kolonikriger i Afrika i perioden 1892 til 1898, og den var også fortsatt sterkt tilstede i Algerie fram til første verdenskrig.

Nordmenn vi kjenner til fra denne perioden er:

  • Freddy Bernhoft, tjenestegjorde rundt 1900. Skrev to romaner basert på sine opplevelser, Fata Morgana (1911) og Livet i dødsbataljonen (1934).
  • Oscar Hansen (1892–1971), fra Lofoten. Lot seg verve 1908, 16 år gammel. Såra i kamp med arabiske stammer i Marokko, og dimittert etter fire og en halv måned som legionær. Senere amerikansk major og oberstløytnant på vestfronten under første verdenskrig, senere billedhogger.

I denne perioden forsøkte også Konrad Sundlo å komme inn i legionen. Han søkte i 1913, men det tok så lang tid før han fikk svar at han reiste tilbake til Norge og ble sjef for underoffisersskolen i Trondheim.

Første verdenskrig 1914–1918

Det står en statue av oberst Henrik August Angell – løytnant Angell i Fremmedlegionen – ved Holmenkollen Restaurant.
Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket

Da første verdenskrig brøt ut i 1914 hadde Fremmedlegionen to regimenter i Algerie, 1RE og 2RE, samt to kompanier i Indokina og avdelinger i Marokko. Det var 12 000 legioner på det tidspunkt; i løpet av krigen voksten legionen til 40 000 mann. Den kjempa særlig på Vestfronten og Salonikafronten (ved Gallipoli). RMLE, Regiment de marche de la Légion étrangère ble oppretta i forbindelse med ekspansjonen, og ble det høyest dekorerte regimentet i den franske hæren. Omkring 12 000 legionærer falt i løpet av krigen.

I denne perioden ser vi at flere nordmenn søkte seg til Fremmedlegionen for å kjempe mot Tyskland. Norge var nøytralt i første verdenskrig, men et flertall hadde klare sympatier med alliert side. Legionen var den enkleste muligheten for å få kjempa på fransk-britisk side i krigen. Det var mulig å signere kontrakt for krigens varighet, hvilket førte til at flere fikk tjenestetid på mindre enn de normale fem år.

I en liste over legionærers nasjonalitet under krigen er det oppført at det var 33 nordmenn. Nordmennene vi kjenner navnene på er:

  • Henrik August Angell (1861–1922), oberst i den norske hæren, forfatter og skientusiast. Lot seg verve 1917, og fikk løytnants grad. Avskjed i nåde fra den norske hæren. Deltok i Murmanskekspedisjonen 1918. På presidentens ærestribune i Paris 14. juli 1919, første nasjonaldagsfeiring i Frankrike etter krigen. Døde i Kristiania under foredragsturné i 1922. Statue nedafor Holmenkollen Restaurant.
  • Bernt Balchen (1899–1973), fra Tveit. flygerpionér. Lot seg verve 1918. Dimittert mot sin vilje etter kort tid, da norske myndigheter krevde at han skulle utføre verneplikt.
  • George Ingart Espeland (d. 1917), fra Stavanger. Lot seg verve 1915. Såret under slaget ved Verdun. Falt under stormangrep på Vimyhøyden 29. april 1917, 25 år gammel.
  • Sigurd Gotaas (1863–1915), fra Verdal. Hadde tidligere vært i Indokina, lot seg verve på nytt etter krigsutbruddet. Drept av granatnedslag vest for Navarin under slaget om Champagne 9. oktober 1915, 53 år gammel.
  • Hansen, fornavn ukjent. Dimittert juni 1918, mønstra på norsk skip i Marseille. Drept ved torpedering.
  • Wilhelm Heinemann (d. 1972). Avtjente verneplikt i Garden. Jobba for norsk trelasthandler i Paris, og lot seg verve før krigsutbruddet, 21. mai 1914. Korporal september 1914, senere fenrik. Såra flere ganger på Vestfronten. deretter overført til Salonikafronten. Tilbake til Vestfronten, deltok i slaget ved Marne. Nevnt flere ganger i dagsmeldinger for sitt mot. Dekorert, bl.a. Æreslegionen. Døde 1972 i Oslo, gravlagt på Vestre gravlund.
  • Julius Johannesen (f. 1898), fyrbøter fra Kristiania. Akterutseilt i Rouen i 1917, og arrestert pga. manglende papirer. Lot seg verve for å slippe straffesak for dette. Såra i Alsace. Deltok ved Somme april 1918. Tatt til fange ved Soissons 10. mai 1918, løslatt fra krigsfangenskap januar 1919.
  • Oscar Leopold Johannesen. Lot seg verve ved krigsutbruddet. Såra ved Neuve-Chapelle, deretter dimittert. Fikk senere en kriminell løpebane i Danmark.
  • Henrik Lysholm von Krogh (1885–1928), fra Strinda; se slekta von Krogh. Arkitekt, lot seg verve tidlig i krigen.
  • Georg de Lange (d. 1925), fra Bergen. Lot seg verve 1914, forfremma til sersjant i RMLE. Dømt til døden for å ha slått en offiser, men benåda etter hjelp fra minister Fritz Wedel Jarlsberg. Degradert. Såra i slaget om Navaringården 1915, der Gotaas (se over) ble drept. Dekorert med La médaille militaire. Død av tuberkulose i Paris 1925.
  • Johannes Lund, fra Bergen. I 2RE, deltok blant annet i slaget om Champagne.
  • Otto Myhrvold. Fortsatte etter krigen, ble i 1919 overført til Afrika.
  • Willi Peters. Meldte seg 25. august 1914, hadde gått Krigsskolen og ble derfor løytnant. Såra i 1915, død i 1916 i ulykke mens han instruerte i håndgranatkasting.

Mellomkrigstida 1918–1939

Etter krigens slutt i november 1918 var det mange søkere til Fremmedlegionen. Demobiliserte soldater fra mange land hadde problemer med å venne seg til det sivile liv, og legionen ble redninga. I 1920 hadde over 70 % av legionærene bakgrunn fra den tyske hæren eller andre styrker som hadde kjempa mot Frankrike under første verdenskrig. I den første tida var RMLE stasjonert i Tyskland, men i 1919 ble det overført til Afrika. Det skifta i 1920 navn til 3. infanteriregiment av Fremmedlegionen, 3REI. I denne perioden var legionen sterkt involvert i det franske koloniveldet, og det oppsto en rekke romantiserte myter om livet i ørkenfortene i Nord-Afrika. Stumfilmen Beau Geste fra 1926 bidro til å forsterke inntrykket folk hadde av legionærer med en broket fortid som skapte seg en ny identitet og et nytt liv. Prins Aage av Danmark, kong Haakon VIIs fetter, gikk inn i Fremmedlegionen etter en personlig konkurs i 1922. Han ble kaptein, og døde etter 18 år i legionen.

Mange av nordmennene som lot seg verve i denne perioden var sjøfolk som hadde blitt akterutseilt i Marseille, og som søkte eventyr eller en utvei fra problemer de hadde havna i. Max Manus hadde planer om å la seg verve, men det ble med tanken for hans del. Andre nordmenn tok skrittet fullt ut, og vi kjenner noen navn:

  • August Beckmann Amundsen (d. 1949), tidligere sjømann. Lot seg verve 1931, og var i legionen til 1936, det meste av tida i 3REI i Marokko. Sersjant da han ble dimittert. Lot seg verve til Den norske legion 1941, ble sersjant der basert på hans grad fra legionen. Var ved Leningradfronten, og fikk Jernkorset av 2. klasse for tapperhet og infanteristormmerket. Våpenansvarlig i 2. SS- og Politikompani i Finland. Dømt til fengsel for landssvik. Døde kort tid etter løslatelsen av hjernehinnebetennelse i januar 1949.
  • Trygve Christiansen (f. 1906), fra Hønefoss. Underoffiser i det norske artilleriet, lot seg verve 1929 og ble sersjant i legionen. Gikk på fransk krigsskole og ble fenrik (Sous-Lieutenant). I Marokko fra 1933, forfremma til løytnant i 1935. På permisjon i Norge da krigen brøt ut 1939, og klarte ikke å komme seg til Frankrike. Frivillig i Vinterkrigen. Deltok i felttoget i Norge 1940, deretter krigsfange en kort tid. Involvert i motstandsarbeid, men lot seg så verve til Den norske legion som offiser. Ble syk, og derfor dimittert. Tiltalt for landssvik, men ikke straffa under rettsoppgjøret. Jobba senere som vekter i Det Norske Vaktselskap.
  • Joan Didriksen (d. 1945), tidligere hvalfanger, plantasjeeier og forretningsmann. Var i Fremmedlegionen i Marokko. Tjenestegjorde i de norske styrkene i Storbritannia under andre verdenskrig. Døde av forgiftning i Skottland 2. april 1945.
  • Ferdinand Fischermann (f. 1920). Våpensmugler for de internasjonale brigadene under Den spanske borgerkrigen. Lot seg verve etter å ha blitt arrestert av fransk politi. Deserterte, og havna etter en tid i Norge som sjømann. Ble ansatt av Gestapo og plassert som falsk fange på Grini for å spionere på de andre fangene.
  • Harald Olsen (f. 1901), fra Oslo. Til Frankrike som skipskokk, og lot seg verve i 1927. Tjenestegjorde til 1933. Senere nordisk mester i stepping, opptrådte blant annet på Rosekjelleren etter sin tid i legionen. På Grini og i Sachsenhausen under krigen.
  • Vladimir Semcesen, rumensk baron. Deserterte fra legionen etter omkring et års tjeneste i 1930-åra, og etablerte seg som kunsthandler i Norge. Motstandsmann under krigen, satt på Grini. Arrestert i Paris i 1951, da han hadde dom på tre års fengsel for desertering. Var svært syk med blant annet magesår. Fikk dommen annulert da den var avsagt i hans fravær, og ble kjent tjenesteudyktig og dimittert etter påtrykk fra norske myndigheter.
  • Per Winsnes, i Fremmedlegionen i begynnelsen av 1930-åra.

Andre verdenskrig 1939–1940

For Frankrike begynte krigen i september 1939, etter at angrepet på Polen førte til at Frankrike og Storbritannia erklærte krig mot Tyskland. I de første åtte månedene var det ingen reell krigføring mellom landene. Fremmedlegionen ble opprusta, blant annet ved opprettelse av flere nye marsjregimenter, 21. RMVE, 22. RMVE og 23. RMVE (Régiment de marche de volontaires étranger). Legionærene i disse enhetene hadde kontrakt på krigens varighet; i dette tilfellet viste det seg at krigen varte lenger enn den vanlige femårskontrakten. På grunn av angrepet på Frankrike 10. mai 1940 fikk de svært kort opplæringstid, spesielt 23. RMVE som ble oppretta kort tid før dette. De ble også dimittert ved kapitulasjonen 26. juni 1940, men en del lot seg verve på nytt.

Som nevnt i innledninga deltok Fremmedlegionene i slaget om Narvik. 13DBLE, en halvbrigade på 1984 legionærer, 210 underoffiserer og 55 offiserer, ble satt inn her i landet. De fleste av legionærene hadde minst fire års tjeneste bak seg, så dette var en godt trent avdeling. De hadde også med seg 27DBLE, en halvbrigade oppsatt med lett artilleri. Også tre franske alpejegerbataljoner deltok i Norge. Fremmedlegionærene skulle egentlig til Finland for å delta i Vinterkrigen, men da Finland kapitulerte var dette ikke lenger aktuelt. Vi vet om fem svenske og to danske legionærer som var med til Norge, men med unntak av at Leif Aabel Engh (se over) muligens var med, er det usikkert om noen nordmenn ble sendt hit til landet. Noen norske sanitetssoldater og sjåfører ble underlagt Fremmedlegionen, men var i norsk uniform. Halvard Devold var med som kjentmann i Narvik-området, og gikk i fransk uniform, men uten å være formelt i fransk tjeneste.

Flere fremmedlegionærer ble dekorert for sin innsats i Norge. Georgieren Dimitri Amilakhvari mottok Krigskorset med sverd. Han falt i slaget om El Alamein i 1942. Minst tre andre legionærer fikk også krigskorset. Under slaget om Narvik falt 7 offiserer, 5 underoffiserer og 55 legionærer, altså totalt 67 personer fra Fremmedlegionen.

Etter den franske kapitulasjonen ble Frankrike delt. En del, med Paris som hovedstad, ble styrt direkte av Tyskland. Den andre, med Vichy som hovedstad, ble styrt av marskalk Pétain som en fransk stat alliert med Tyskland. Dette førte til at det franske forsvaret ble delt. I Fremmedlegionen mente en del av Charles de Gaulle, som oppretta De frie franske styrker i Storbritannia, handla i strid med ordre fra regjeringa. 13DBLE, som hadde vært i Norge, ble delt. Omkring 900 av de 1300 gjenværende legionærene slutta seg til de Gaulle, mens de andre slutta seg til Vichy-styrkene. Dette gjaldt også de andre avdelingene i legionen, og ved noen tilfeller opplevde de å møte hverandre i strid. Det var nordmenn på begge sider i den delte legionen. Flere av de som lot seg verve til Vichy-styrkene var norske sjømenn som ble internert og satt i fangeleire. Minst 17 nordmenn døde i disse leirene, og forholdene var brutale. Verving til Vichy-legionen var en vei ut fra leiren. Flere avdelinger skifta side i løpet av krigen; særlig ser det ut til at Vichy-avdelinger gikk over til de Gaulle etter å ha måttet overgi seg.

Av nordmenn gjorde tjeneste i legionen under andre verdenskrig kjenner vi til:

Harry Viktor Brekke, fra Våre falne.
  • Harry Viktor Brekke (d. 1941), fra Oslo. Sersjant i 6REI, en av Vichy-avdelingene i Libanon og Syria. Falt i kamp mot britiske styrker 7. juli 1941. Gravlagt på den franske militærkirkegården i Beirut.
  • Leif Aabel Engh. Lot seg verve etter angrepet på Norge 1940, og deltok muligens i kamper i Norge i fransk tjeneste. Gikk over i de norske utestyrkene i Storbritannia, og ble sendt på krigsskolen i London.
  • Olav Jaconelli (d. 1943), fra Oslo. I 3REI, som var i Marokko som Vichy-styrker. Regimentet overgav seg til allierte styrker i november 1942, og skifta side. Falt i kamp mot tyske styrker 22. januar 1943 ved Bic el Arbi, 22 år gammel.
  • Olav Gerhard Johansen, smører. Lot seg verve til De frie franske styrkene etter å ha stukket av fra internering under Vichy-regimet. Forsøkte å komme seg over til de norske styrkene i Skottland. Deserterte i januar 1944 og ble krigsseiler på et norsk skip.
  • Einar Lundlie (d. 1940), fra Bodø. Lot seg verve før krigen. Falt i kampene om Martincourt 25. mai 1940, 30 år gammel.
  • Harry Mathisen (f. 1906), fra Hurum. Lot seg verve før krigen, og var i tjeneste i Nord-Afrika. Deltok i kampene i Frankrike i 1940. Etter dimittering ble han fabrikkarbeider i Drammen.
  • Hans Heino Nielsen, fra Glemmen. Var på flukt fra politiet da han lot seg verve. Deltok i kampene i Frankrike i 1940. Dimittert ved kapitulasjonen. Senere under krigen dømt for dokumentfalsk, svindel og tyveri.
  • Olav Johan Rødseth (d. 1996), fra Ålvik. Frivillig i Vinterkrigen, men rakk ikke fram til Finland før kapitulasjonen. Var med under kampene i Sør-Norge 1940. Meldte seg inn i Nasjonal Samling høsten 1940, og ble befal i Arbeidstjenesten. Meldte seg til tjeneste for Luftwaffe, og kom på rekruttskole i Tyskland i 1944. Broren var frontkjemper. Deserterte i oktober 1944 etter å ha sett at krigslykken hadde snudd. Slo seg sammen med andre desertører, og kom seg til Frankrike. Kom seg videre til Sveits, der han ble internert. Rømte, og meldte seg til den norske militærattacheen i Paris, som da var frigjort av allierte styrker. Lot seg så verve til legionen, og var med i sluttkampene og frigjøringa av Alsace. Deserterte etter krigens slutt, og dro til sin forlovede i Tyskland. I 1948 søkte han om å få komme tilbake til Norge. Ble ilagt bot på 500 kroner og seks måneders betinga fengsel for å ha vært i tysk tjeneste. Tjenesten i Fremmedlegionen ble sett som en formildende omstendighet. Døde i Oslo 1996, og er gravlagt på Østre gravlund.
  • Per-Egil Sandahl (f. 1908), fra Oslo. I 13DBLE, slutta seg til De frie franske styrkene. I kamp i Italia, trolig ved Bir Hakeim og ved D-dagen og sluttkampene. Ble fransk borger og skifta navn til Pierre. Sønnen ble oberst i det franske marineinfanteriet og kommandant for den franske styrken i Bosnia 1995–1996.

Indokina 1946–1954

Den første krigen i Indokina brøt ut i 1946. Særlig i den delen av regionen som nå er Vietnam kjempa geriljastyrker for frigjøring fra Frankrike. Legionen hadde vært i området lenge (se over). Etter andre verdenskrig var det igjen mange søkere; i likhet med situasjonen etter første verdenskrig var det mange veteraner som slet med det sivile liv. I løpet av den åtte år lange krigen var 72 833 legionærer i tjeneste i Indokina. 10 283 av dem falt i kamp, mens mange andre omkom som følge av sykdom eller ulykker. Fallskjermbataljonen 1BEP, senere regimentet 1REP, utmerka seg spesielt under denne krigen. Bataljonen mista 575 mann i slaget om Dien Bien Phu i 1954. Dette slaget var nederlaget som førte til at Frankrike trakk seg ut av Indokina.

Som nevnt var rekrutteringa stor etter andre verdenskrig, og det har blitt sagt at mange krigsforbrytere kom seg unna ved å la seg verve til Fremmedlegionen. Det er sikkert at det var mange tyskere der i denne perioden. Legionen har en bestemmelse som skal sikre at ikke én nasjonalitet ble dominerende, men en del tyskere kan ha latt seg verve med falsk nasjonalitet, for eksempel som sveitsere eller østerrikere. Vi vet at fransk etterretning lette etter krigsforbrytere blant legionærene, så personer som var personlig ettersøkt kunne ikke uten videre gjemme seg der – men noen kan ha klart det. Personer som var ettersøkt for tjeneste i SS hadde man i mindre grad oversikt over, og vi vet at norske frontkjempere lot seg verve og ble akseptert. Men mange av tyskerne var vanlige soldater som hadde levd i et militarisert samfunn siden 1933, og som ikke takla livet etter krigen.

Nordmenn vi kjenner til i denne perioden er:

  • Bolaf von Bonin. Var halvt norsk og halvt tysk. I Arbeidstjenesten i Norge under krigen, deretter her i landet som vernepliktig tysk soldat. Familiens eiendommer i Tyskland ble totalt ødelagt under krigen. Lot seg verve kort tid etter krigens slutt.
  • Hjalmar Eidså (d. 1962), fra Greipstad. Krigsseiler under andre verdenskrig. Akterutseilt i Marseille i 1947, og var svartelista av Sjømannsforbundet fordi han hadde tatt hyre på Panamaregistrert skip. Ettersøkt av fransk politi etter et slagsmål, og derfor lot han seg verve. Etter to år i Algerie ble han i 1950 sendt til Indokina. Fortalte sin historie til et svensk magasin i 1954. Funnet død i et portrom i Oslo 2. juli 1962, 38 år gammel.
  • Sven Fritjof Grøntoft (f. 1927), fra Stokmarknes. I Sjømilitære korps i Norge. Tekniske studier i Strasbourg fram til desember 1953, da han lot seg verve til legionen. Overført til Indokina etter et års tid i Algerie. Fikk difteri og tuberkulose i september 1955, og ble overført til sykehus i Frankrike. Dimittert pga. sykdom, og vendte hjem til Norge.
  • Arvid Rolf Gulbæk, fra Oslo. Sjømann, men slet med kronisk sjøsyke. Lot seg verve i 1946, seksten år gammel, i Algerie. Et par år i Nord-Afrika, deretter 1BEP i Indokina fra 1948. Utmerka seg i kamp ved Cao Bang i 1950, fikk Médaille militaire og ble innstilt til Æreslegionen. Deltok ved Dien Bien Phu. En av de høyest dekorerte norske legionærene i nyere tid.
  • Fridtjof Hansen (f. 1921), fra Alta. Meldte seg inn i Nasjonal Samling og Hirden tidlig i 1942, og som frontkjemper våren 1942. Var med på beleiringa av Leningrad. Skjøt seg selv i hånda for å ble dimittert; legen fant kruttslam og han ble dømt til døden. Hans korte soldatopplæring ble tatt i betraktning, og han ble benåda til 15 års tukthus. Satt i Dachau til vinteren 1944/1945, da han ble sendt på tvangsarbeid i Ungarn. Rømte fra konsentrasjonsleir sammen med en nederlender våren 1945, og begge lot seg verve til Fremmedlegionen. Til Indokina i januar 1946. Til Algerie 1948, dimittert derfra 1950. Vendte så gjem til Norge. Mottok Croix de Guerre.
  • Karl Rasch Haugen. Lot seg verve høsten 1945. Etter opplæring i Algerie ble han sendt til Indokina februar 1946. Ble korporal, nevnt i dagsmeldinger for sitt mot. Såra av dumdumkule i leggen 11. februar 1947, og fikk krigsinvalidepensjon av den franske staten. Gikk radioteknisk kurs, og vendte så hjem til Norge. Formelt tilhørte han legionen i hele femårsperioden han hadde kontrakt for. Mottok tre dekorasjoner for sin innsats.
  • Per Wilfred Havn (d. 1954), fra Oslo. Sjømann. Tatt til fange ved Dien Bien Phu, og døde i vietnamesisk fangenskap juni 1954.
  • Bjørn Erik Holm, fra Trondheim. Sjømann, lot seg verve i Marseille i 1952. Følte seg lurt, og hadde trolig ikke forstått vilkårene i kontrakten. Rekruttopplæring i Algerie, deretter til Indokina. Tatt til fange ved Dien Bien Phu. Alvorlig syk under fangenskap. Overlevert under fangeutveksling og evakuert til Hanoi. Mottok Croix de Guerre med gullstjerne for innsatsen i Vietnam. Overført til Algerie kort tid etter at frigjøringskrigen brøt ut, se under.
  • Lars Jensen Haarder (d. 1945), fra Sandeid. Frontkjemper, pansergrenader i SS. Såra i Russland. Sendt på offisersskole SS-Junkerschule Tölz i Bad Tölz. På permisjon i Norge 1944. I alliert fangenskap høsten 1945, og verva seg til Fremmedlegionen. Skulle til Indokina, men døde på sykehus i Algerie 8. desember 1945.
  • Willy Johannessen, fra Larvik. I Indokina, 5REI. Var med ved Phu Ly, der Alf Karsten Tjelta falt (se under).
  • Jarle Johansen (1922–2010), trypograf og boktrykker fra Harstad. Gikk rett etter andre verdenskrig på befalsskole på Gardermoen, og skal deretter ha latt seg verve «for et par år». I og med at kontrakten er på fem år eller krigens varighet dersom det er krigstilstand på det franske fastlandet, betyr dette at han enten ble dimittert eller deserterte.[4]
  • Olav Jøntvedt, fra Brevik. Frontkjemper under andre verdenskrig; broren Kjell Jøntvedt falt som frontkjemper. Offiserskole i SS-Junkerschule Tölz i Tyskland. Mottok Jernkorset. Såra, men deltok i sluttkampene i propagandakompaniet SS-Standarte «Kurt Eggers». Sona fengselsstraff etter rettsoppgjøret, og levde så som kunstner i Porsgrunn en tid. Lot seg verve i Marseille i 1951. Opplæring i Algerie, deretter til Indokina. Tatt til fange ved Dien Bien Phu. Fikk varige mén etter lang marsj uten sko i jungelen. Etter løslatelse fra krigsfangenskap fikk han lettere tjeneste, og var illustratør i legionens blader Kepi Blanc og Camerone. Flere av hans arbeider er utstilt på franske militærmuseer. I 1961 kom han hjem til Norge, og ble medarbeider i Porsgrunns Dagblad under signaturen Jøn. Flere av hans malerier finnes i offentlige bygninger i Norge.
  • Odd Midlund. Frontkjemper under krigen. Lot seg verve til Fremmedlegionen sammen med Rolf Pedersen (se under) i juni 1945. Dimittert på grunn av sykdom, og returnerte til Norge der han fikk fengselsstraff.
  • Kjell Dorff Mostue (d. 1983). Frontkjemper, angiver og statspolitimann under krigen. På østfronten januar 1941; fikk lungebetennelse og ble lettere såra. Dimittert, og studerte kriminalteknikk i Wien til august 1943. Deretter ansatt i Statspolitiet; kjent som ivrig i tjenesten og dermed farlig for Milorg, og sto på likvideringslister. Til Tyskland mot slutten av krigen, og var med i sluttkampene i Berlin. Levde en tid under falsk navn. Lot seg verve til legionen i 1949. Kom i 1954 til de norske konsulatet i Marseille, og fikk reisepenger mot løfte om å melde seg for politiet i Norge. I stedet reiste han til Tyskland og studerte teologi. Ble fengselsprest i Stammheim, der blant annet fanger fra Rote Armee Fraktion satt. Død i Tyskland i 1983.
  • Haldor Nilsen, fra Tysfjord. I Polititroppene under krigen, deretter i den norske hæren en tid. Korporal i Tysklandsbrigaden til høsten 1947. Lot seg verve til Fremmedlegionen i juli 1948. Deserterte etter kort tid. Ble skutt i magen av grensevakter i spansk Marokko og tatt. Dømte til seks måneders fengsel i desember 1949, og deretter returnert til sin avdeling i legionen. Til Indokina i 1950, såra flere ganger. Rømte mot slutten av kontraktstida og tok seg til Norge. Sjømann en tid, deretter verftsarbeider og så lederstilling i Bergen. Døde i Bergen i 1985.
  • Henry Nilsen, fra Haugesund. Sjømann, lot seg verve i Tunis i februar 1948. Opplæring i Tunis, til Indokina juni 1949. Deltok i kamphandlinger i Hanoi.
  • Odd Pedersen, fra Trysil. Frontkjemper fra 1943. Tatt til fange av russiske styrker i Karelen juni 1944. På sykehus i Ungarn, og utlevert til en fransk forbindelsesoffiser i Berlin i juli 1945. Deretter ingen spor, men man mener at han lot seg verve og antok ny identitet.
  • Rolf Pedersen, fra Nygårdsvik i Bergen. Jagerpilot i Luftwaffe under krigen. Tatt til fange av russerne i sluttfasen; rømte og ble så tatt av amerikanere; forlatt av amerikanerne og ble igjen fange hos russerne. Klarte så å stikke av, og ble internert av amerikanerne i Bayern. Siden han ikke tilhørte SS ble han behandla som vanlig krigsfange og løslatt i juni 1945. Han verva seg da til legionen sammen med Odd Midlund (se over). Tjenestegjorde i Indokina fra 1946. Såra nær Da Nang i februar 1947. Dimittert etter endt kontraktstid 17. desember 1950. Landssvikssaken ble henlagt, og han kom hjem til Norge der han ble produksjonssjef.
  • Arne Sletta Ringstad (f. 1919), fra Strømmen. Aktiv i motstandsbevegelsen under krigen, troppssjef i Milorg 2. tropp på Strømmen. Lot seg verve etter krigen. Fallskjermjeger i Indokina 1950–1953. Dimittert etter endt kontrakt 31. desember 1954, etter noen vaktoppdrag i Algerie (se under).
  • Felix Thoresen fra Kragerø skal ha vært i legionen i perioden han levde et omflakkende liv i Europa på 1950-tallet, men dette lar seg ikke dokumentere. Han ble ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig dømt til fire års fengsel, og løslatt i 1948. Thoresen hadde vært frontkjemper og utdannet offiser ved SS-Junkerschule Tölz i Tyskland, tildelt Jernkorset av 1. klasse. Senere forfatter.
  • Alf Karlsen Tjelta (1920–1954), fra Stavanger. Krigsseiler under andre verdenskrig. Lot seg verve i 1950. Etter rekruttskole i Algerie ble han sendt til Indokina sommeren 1950. Falt 8. april 1954 ved Phu Ly; gravlagt på den franske kirkegården der.
  • NN, fra Vestlandet. Frontkjemper, deltok i Finland. Offisersskole SS-Junkerschule Tölz i Bad Tölz. Var med i sluttkampene i Tyskland. Rømte fra krigsfangenskap, arrestert i Sveits. Kom seg til den franske sonen i Tyskland og lot seg verve under pseudonym.

En spesiell historie fra denne perioden gjelder Wolfgang Fischer, som i 1960 ga ut boka Så langt du kan se på Nasjonalforlaget.[5] Der forteller han om sine opplevelser i legionen – men det viste seg raskt at alt bare var påfunn, og at han aldri hadde gjort tjeneste der. Boka ble trukket av forlaget og makulert.[6] Boka er allikevel tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket.[7]

Algerie 1954–1962

I 1954 begynte frigjøringskrigen i Algerie, som skulle vare til 1962 da Frankrike trakk seg ut. Med lang erfaring fra Algerie var det naturlig at Fremmedlegionen var tungt inne i denne krigen. Frigjøringskrigen var prega av bruk av terror mot sivile; det begynte med et angrep mot en sivil rutebuss den 1. november 1954 der et ungt fransk ektepar som var kommet til Algerie som lærere ei uke før ble drept. Terrorangrep fant sted over hele landet, og med økende hyppighet, og det ble klart for franskmennene at de sto overfor en langt mer organisert motstander enn de trodde. Det var to bevegelser som kjempa mot kolonimakta: Den nasjonale frigjøringsfront (FNL) og Den nasjonale frigjøringsarmé (ALN).

I 1961 begynte det å bli tydelig at Frankrike kunne komme til å gi slipp på Algerie. For Fremmedlegionen var Algeriespørsmålet en militærsak, men i Frankrike var det først og fremst en politisk sak. Det var ogå sterke følelser inne i bildet for legionærene. De hadde hatt sin hovedkaserne i Sidi bel Abbès siden 1842, og hadde forsvart Frankrikes kolonier siden opprettelsen i 1831.

Da legionærene forlot basen, med sine klenodier som Jean Danjous trehånd, sang de Edith Piafs «Non, je ne regrette rien», som ble en av legionens faste sanger etter dette. En del offiserer og legionærer danna den hemmelige terrororganisasjonen OAS, som blant annet sto bak et attentatforsøk mot Charles de Gaulle. Som følge av dette ble flere avdelinger i Fremmedlegionen lagt ned; bare de som ikke var involvert i det som ble omtalt som et kuppforsøk ble opprettholdt. En ytterligere konsekvens var at kommandanten for legionen etter dette blir innsatt av den politiske ledelsen, ikke den militære, og at det har blitt et klarere forbud mot politisk aktivitet i Fremmedlegionen.

Nordmenn som tjenstegjorde i denne perioden som vi kjenner er:

  • Trond Antonsen, fra Skjeberg. I legionen fra 1958 til 1963. Lot seg verve i Paris, og gjorde tjeneste i Algerie og Tunis.
  • Per Aune, fra Trondheim. Var sjømann, og lot seg verve i april 1956. Var i Egypt under Suezkrisa, så til Algerie. I 1REP under slaget om Alger
  • Roar Gulbrandsen. I legionen fra 1957 til 1962. Sjømann, lot seg verve i Marseille. Var i Algerie, og dimitterte kort tid før krigen var over.
  • Henning H., fra Bergen (fullt navn er ikke kjent). Tjenestegjorde fra 1962 til 1973. Var med i siste fase av krigen i Algerie.
  • Bjørn Erik Holm, fra Trondheim. Sjømann, lot seg verve i Marseille i 1952. Følte seg lurt, og hadde trolig ikke forstått vilkårene i kontrakten. Rekruttopplæring i Algerie, deretter til Indokina. Tatt til fange ved Dien Bien Phu. Alvorlig syk under fangenskap. Overlevert under fangeutveksling og evakuert til Hanoi. Mottok Croix de Guerre med gullstjerne for innsatsen i Vietnam. Overført til Algerie kort tid etter at frigjøringskrigen brøt ut. Deltok i kamper i 1955. Overført til Marokko, der han i september 1955 var i kamp i Atlasfjellene. Dekorert flere ganger i forbindelse med disse kampene.
  • Jonny Jacobsen, fra Vennesla. Lot seg verve som attenåring i Lille etter en kort tid til sjøs. Angra allerede på rekruttskolen. Rømte, men ble tatt. Andre rømningsforsøk lyktes, og han kom seg over grensa til spansk Marokko. Der ble han fengsla en tid, før han ble overført til Spania og så løslatt etter hjelp fra konsul Eilif Vikres.
  • Arne Sletta Ringstad (f. 1919), fra Strømmen. Aktiv i motstandsbevegelsen under krigen, troppssjef i Milorg 2. tropp på Strømmen. Lot seg verve etter krigen. Fallskjermjeger i Indokina 1950–1953. Dimittert etter endt kontrakt 31. desember 1954, etter noen vaktoppdrag i Algerie.
  • Tore S., fra Hønefoss (fullt navn er ikke kjent). I legion fra 1958 til 1962. Etter seks måneder ble han med i legionens musikkkorps i Algerie. Drakk for mye, og fikk fengselsstraff for brudd på disiplien. Overført til 2REC som trompetblåser, men ble også der straffa flere ganger for regelbrudd. Til slutt overført til straffekompaniet CDRE. Tilbake til infanteret, der han var involvert i flere trefninger. Brøt igjen reglene, og hans kontrakt ble annullert.
  • Svein Skjalg, fra Fauske. Lot seg verve i Paris juni 1954. Rekruttskole i Algerie, deretter til Indokina der han ankom kort tid før franskmennene trakk seg ut. TIlbake til Algerie og så videre til Marokko. Da Marokko ble selvstendig i mars 1956 ble han sendt til den sørlige delen av landet, der det fortsatt var kamper.

Etter Algeriekrigen

Etter Algeriekrigen har Fremmedlegionen vært involvert i flere intervensjoner og fredsbevarende operasjoner i Afrika, spesielt i de tidligere franske koloniene. De har også deltatt i fredsbevarende styrker i Libanon. Legionen deltok også i Gulfkrigen 1990–1991 og er aktive i «krigen mot terror» etter 2001. Mange av operasjonene har vært i FN- eller NATO-regi.

I nyere tid kjenner vi navnene på noen nordmenn i legionen, i de fleste tilfeller fordi de selv har gått ut med sin historie. Andre er bare kjent under pseudonym:

  • «Anders Abel» (pseudonym, virkelig navn ikke kjent). Omtalt i boka Turbillett til helvete fra 1979; usikkert om dette er en faktisk person eller ikke.
  • Cato Danielsen. Var med under Gulfkrigen 1990–1991.
  • Bjørn Engelin, fra Verdal. Lot seg verve, 18 år gammel, i januar 1985 sammen med Alf Jakobsen (se under).[8]
  • «George Eric» (pseudonym, virkelig navn ikke kjent). I Djibouti i seks år.
  • Johannes Hartmann, fra Asker. I Djibouti fram til styrkene ble trukket ut i 2001. Senere i Afghanistan og Mali. Dimitterte i 2015.
  • Henrik Hovland fra Drammen, tjenestegjorde i 1986. Senere forfatter.[9]
  • Isak Isaksen, fra Skjervøy. I 2REI under navnet Iversen. Tidligere norgesmester i tungvektsboksing, minedykker og politimann. Sikta for uaktsomt drap etter en episode mens han jobba som dørvakt. Han ble frikjent, men ville vekk, og lot seg verve til legionen i Paris i mai 1990. Deltok under Gulfkrigen.
  • Alf Jakobsen. Lot seg verve i januar 1985 sammen med Bjørn Engelin (se over), og deserterte etter rekruttskolen og påbegynt korporalkurs senere samme år.[10]
  • Kåre Karlsen, fra Bergen. Vaktsoldat i Luftforsvaret i Bodø, og deretter sjømann. Lot seg verve i Marseille, og ble sendt til Djibouti, der han var fra 1966 til 1969. Alvorlig såra under kamper med opprørere, og ble dimittert med invalidepensjon etter fire års tjeneste. Vendte hjem til Norge.
  • Kjell Kristiansen. Forfremma til korporal, deretter degradert etter tjuvperm. Tjenestegjorde i fem år i 1970-åra.
  • Petter Kristian Kyvik. Befalselev ved Infanteriets befalsskole og aktivist i nynazistiske Norsk Front. Kasta den 1. mai 1979 en bombe mot 1. mai-toget i Oslo, og ble dømt til ubetinga fengsel. Han rømte, og den 16. mars 1981 lot han seg verve til legionen under navnet Robert Adrover. Etter rekruttskolen ble han sendt til 13DBLE i Djibouti, der han skjøt seg i magen på skytebanen. Han ble dimittert på medisinsk grunnlag, og returnerte til Norge der han sona resten av fengselsstraffen.
  • «Mike Larsen» (pseudonym, virkelig navn ikke kjent). Lot seg verve i 1996. I Fransk Guyana, deretter i alperegimentet og så til Afghanistan.
  • «Øystein Paulsen» (pseudonym, virkelig navn ikke kjent), fra Oslo. Lot seg verve 1984, og gjorde tjeneste i fem år. Ga i 1996 ut boka Mine fem år som legionær : fremmedlegionen.
  • Charles Støeng, fra Bodø. Tjenestegjorde under navnet Max Stafford. I Tsjad i 1987 og i Gulfkrigen 1990–1991. I Djibouti fra 1992 til 1994. Til Balkan 1994.
  • «David Truder» (pseudonym, virkelig navn ikke kjent). Kjente Charles Støeng (se over) fra tidligere. I legionen fra oktober 1991 til juli 2013, og er dermed trolig den nordmannen som har vært der lengst. I Djibouti i 1990-åra og en rekke andre steder. Bosatte seg i Frankrike etter endt tjeneste.

Norske beretninger om Fremmedlegionen

En rekke tidligere legionærer har skrevet beretninger om sin tid i Fremmedlegionen. Sannhetsgehalten varierer, fra de som ser ut til å være svært ærlige til ei bok som var oppspinn fra ende til annen. I denne oversikten vil det forekomme navn som ikke opptrer i listene over, ettersom det til tider kan være vanskelig å vite om de i det hele tatt har vært i legionen.

  • Freddy Bernhoft: Fata morgana : oplevelser i den franske fremmedlegion (1911)[11] og Livet i dødsbataljonen (1934).[12] Romaner basert på egne opplevelser.
  • Ole A. Dovre: Det hendte i Marokko : en nordmanns opplevelser i fremmedlegionen (1945).[13] Beretning om tjeneste i Nord-Afrika i mellomkrigstida. Usikkert om forfatteren var legionær eller ikke.
  • Henrik Hovland: Amputasjon, Cappelen Damm 2001[14]
  • «Øystein Paulsen» (pseudonym): Mine fem år som legionær  : fremmedlegionen (1996).[15] Forteller historien fra verving til dimittering, og etterhistorien som leiesoldat.

Det finnes også en del bøker som tar for seg nordmenn i legionen.

  • Jan Bjørkelund: Legionen er vårt fedreland (1981).[16] Beretninger om nordmenn i legionen.
  • Elisabeth Nord: Min bror : Fremmedlegionen – drøm og brutal virkelighet (2006).[17] Personlig historie om forfatterens bror som prøvde å la seg verve, og om andre legionærer.
  • Knut Flovik Thoresen: Nordmenn i Fremmedlegionen fra 1831 til 2017 (2017).[18] Legionens historie med fokus på norske legionærer.

Referanser

  1. «Utenlandske Efterretninger : Den 16de Marts» i Den Norske Rigstidende 1831-03-31. Digital versjonNettbiblioteket.
  2. Notis i Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger. 1855-11-03. Digital versjonNettbiblioteket.
  3. Notis i Nu. Utg. And. Mehlum. 1897. Digital versjonNettbiblioteket.
  4. Se kilder i artikkelen Jarle Johansen.
  5. Fischer, Wolfgang: Så langt du kan se. Utg. Nasjonalforlaget. [Oslo]. 1960. Digital versjonNettbiblioteket.
  6. «Sensasjonell bok om Fremmedlegionen trekkes tilbake av forlaget» i Valdres 1960-11-17. Digital versjonNettbiblioteket.
  7. Fischer, Wolfgang: – så langt du kan se. Utg. Nasjonalforlaget. Oslo. 1960. Digital versjonNettbiblioteket.
  8. «Er guttene i Fremmedlegionen? : Konsulatet i Marseilles vet ikke noe om guttene» i Steinkjer-Avisa 1985-02-08. Digital versjonNettbiblioteket.
  9. Intervju i Universitas, 21. november 2001
  10. «Rømte hjem fra Fremmedlegionen» i Steinkjer-Avisa 1985-09-27. Digital versjonNettbiblioteket.
  11. Bernhoft, Freddy: Fata morgana : oplevelser i den franske fremmedlegion. Kristiania. 1911. Digital versjonNettbiblioteket
  12. Bernhoft, Freddy: Livet i dødsbataljonen. Utg. Nasjonalforlaget. Oslo. 1934.
  13. Dovre, Ole A.: Det hendte i Marokko : en nordmanns opplevelser i fremmedlegionen. Utg. Håndverkstrykkeriet. Oslo. 1945. Digital versjonNettbiblioteket.
  14. Omtale fra forlaget
  15. Paulsen, Øystein: Mine fem år som legionær : fremmedlegionen. Utg. Orion. Oslo. 1996. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010071508202 Digital versjonNettbiblioteket.
  16. Bjørkelund, Jan: Legionen er vårt fedreland. Utg. Huitfeldt. Oslo. 1981. Digital versjonNettbiblioteket.
  17. Nord, Elisabeth: Min bror : Fremmedlegionen – drøm og brutal virkelighet. Utg. Schibsted. [Oslo]. 2006. Digital versjonNettbiblioteket.
  18. Thoresen, Knut Flovik: Nordmenn i Fremmedlegionen fra 1831 til 2017. Utg. Historie & Kultur. [Oslo]. 2017. ISBN 9788283230147.

Litteratur