 Utkikkspost ved søndre kommandostandplass ved Høytorp fort. Foto: Tommy Gildseth i Indre Østfold ble etablert tidlig på 1900-tallet, med bakgrunn i et ønske om å etablere en forsvarslinje mot svenskegrensen, etter at blant annet Ørje-fortene, som et resultat av Karlstadkonvensjonen, ble demolert i 1905 i forbindelse med unionsoppløsningen.
Festningen besto av fortene Høytorp fort, som var avsnittskommando, og Trøgstad fort, samt brogalleriene ved Fossum bro, Gråkollen batteri og Langenes jernbanebro. Befestningen ble avlevert til 1. distriktskommando som ferdig, 7 november 1918. De to fortene Høytorp og Trøgstad var komplekse anlegg med bombesikre rom i et sentralt fjellanlegg med betongmurt eksteriør og høye, vertikale veggflater med geværgalleri ut mot en vollgrav på tre sider. Anleggene dekker et stort område med stillinger for flere kanontyper og bygninger for lagring av materiell og ammunisjon, administrasjon, forlegning, reparasjon og bespisning.
Selv om festningsverkene hovedsakelig var tiltenkt et forsvar mot angrep fra øst, deltok festningen i kamper mot tyskerne under invasjonen den 9. april 1940. Grunnet liten beholdning av stridsammunisjon samt at festningen var kraftig underbemannet, ble man etter ganske kort tid nødt til å kapitulere.
Fossumstrøket festning eksisterte også en tid etter andre verdenskrig, men ble endelig nedlagt som forsvarsverk i 1959. Det var likevel militær aktivitet i området helt frem til 1990-tallet, bla. NIKE-batteriet ved Trøgstad batteri, og Transportregimentet som hadde tilhold ved Høytorp fort, i perioden 1956 til 1994. Les mer …
 Diakonisse Louise Norberg.
Fra Diakonissehuset nr. 10 desember 1932. (født 26. januar 1867 på Fødselsstiftelsen i Kristiania, død 26. november 1932 i Kristiania), senere kjent som Louise Norberg, utdannet seg til diakonisse ved Lovisenberg sykehus, og arbeidet blant annet som menighetssøster i Sagene menighet. Louise ble tidlig satt bort til en familie på Gjøvik, og i folketellingen 1870 er hun pleiebarn hos Netta Norberg (f 1829 i G[a]usdal). Her kalles hun «Lovise Olsen», i motsetning til etternavnet pleiemoren og to av de fire andre barna bærer. Forklaringen er trolig at folketelleren ga henne patronymet til Nettas forsvunne mann, Ole Ellingsen Norberg, som bemerkningen i folketellingen 1865 viser: «(S/L: 68/1) Manden har vært fraværende i lang tid». Tellingen viser at det var trange kår hun kom til, Netta hadde fire egne barn og mottok fattigunderstøttelse. Neste gang Gjøviks befolkning igjen ble tellet, fem år senere, bor familien trolig fremdeles på samme sted, i gård nummer 1 i «Qvartal 112», «Ved Stranden». Denne gangen har Louises fornavn blitt byttet om, i tillegg til at hun igjen har fått patronymet Olsen. Denne gangen sies det som tidligere nevnt at faren er ukjent, men at han forsørger henne. Sett i lyset av innførselen i kirkeboken kan dette forstås som at hun forsørges av Giebelhausen. Les mer …
 Annonse for Skotvedts automobilavdeling, 1959. (født 6. juli 1883 i Svinndal, død 6. februar 1959 på Blommenholm i Bærum) var forretningsmann, velleder og lokalpolitiker for Høyre i Bærum. Firmaet dreiv i grafiske maskiner og artikler, og han ble grosserer for særlig den grafiske bransjen. De fleste maskinene som Skotvedt var forhandler for, kom fra den tyskspråklige del av verden. Også papirindustrien, næringsmiddel- og nytelsesmiddelindustrien kjøpte maskiner fra Oscar Skotvedt, som firmaet ble hetende fra 1912. Det hadde sitt hovedkvarter i Kirkegata 10 med lager i Sagveien 21. Dette ble for lite etter hvert som bedriften ekspanderte, og den nye «Skotvedt-gården» ble reist i Stålverksveien 2. Kirkegata fortsatte som kontor og utstillingslokale, mens det i Stålverksveien var ekspedisjon, varelager og ordrekontor. Les mer …
 Margaretakirkens ruin sett fra østveggen. Koret i forgrunnen, deretter skipet med vestveggen i bakgrunnen. Foto: Chris Nyborg (2013) var ei steinkirke reist omkring 1250 i Maridalen i Oslo. Den var viet til Margareta av Antiokia, som også ga navn til dalen – Maridalen er en sammentrekning av det eldre Margaretadalen. Kirken forfalt fra midten av 1600-tallet av, og bare en ruin er bevart. Etter restaurering framstår den som et tydelig landemerke i Maridalen, med en flott beliggenhet ved Maridalsvannet. Kirkeruinen brukes blant annet som scene for Maridalsspillet.Kirken begynte sakte men sikkert å forfalle allerede etter svartedauden på midten av 1300-tallet. Første gang den nevnes i en skriftlig kilde er Biskop Eysteins jordebok fra omkring 1390, der biskopen beordrer gjenoppbygging av prestegården. Maridalen ble hardt ramma av pesten, og av de atten gårdene som lå i dalen før epidemien var det bare en som var bebodd da den hadde rast fra seg. En egen sognekirke for området var derfor knapt nødvendig inntil befolkninga hadde tatt seg opp igjen. I middelalderen lå kirken under Mariakirken. Gården Kirkeby ligger ved siden av kirken og fungerte som prestegård. Den kan ha blitt rydda før kirken ble bygd, men fikk sitt navn da den ble knytta til kirken. Også gården var eid av Mariakirken. Les mer …
 Østre Fredrikstad kirke Foto: Chris Nyborg (2006) befinner seg i Gamlebyen i Fredrikstad der den ble oppført etter brannen i 1764 og innviet 22. september 1779. Den er sognekirke for Østre Fredrikstad menighet, mens den frem til 1883 var sognekirke for hele byen og kjent som «Fredrikstad kirke». Kirken er 40,5 m lang og 30,5 m bred, og rommer 650 sitteplasser. Hovedinngangen er fra vest mot Kirkegaten, men den har også innganger i hvert av sideskipene. Kirken er den syvende som har stått på samme sted siden Fredrikstad ble grunnlagt i 1567. Les mer …
| 
.JPG)
