 Hovedbygningen på Storgården («Schønninghuset»). Den eneste bygningen som fortsatt står på den største eiendommen på øya. I dag eid av Staten v/Miljødirektoratet. Restaurert utvending de siste årene i regi av foreningen Hjartøyas venner. Tidligere skal bygningen ha vært gulmalt (mulig okergul) og hatt rød teglstein til taktekke. Foto: Oskar Kristiansen (2020) Hjartøya er ei øy i Steigen kommune i Nordland. Øya var tidligere bebodd, men ble fraflyttet i 1963. Hjartøya ligger ved innløpet til fjorden Nordfolda. Øya har et areal på ca. 8,6 km² og høyeste punkt er Grønlikollen på 239 moh. Ved Hjartøya er der flere mindre holmer og skjær. De største av disse er Måsøya, Svinøya og Helløya.
Hjartøya ligger langt sør i Steigen Kommune. Hjartøya ligger i munningen til fjorden Nordfolda og sundet på østsida av øya kalles Mulfjorden. Hjartøya ligger på det nærmeste ca. 2,5 kilometer fra fastlandet og avstanden er omtrent lik til begge sider, med Mulen i øst og Foldstranda i nordvest (begge i Steigen). Øya har et areal på ca. 8,6 km² og er omtrent 6 kilometer lang og 2,3 kilometer bred på det bredeste. Les mer …
 Dundas fotografert i forbindelse med rettssaken. (1945) (født 30. oktober 1923 i Dverberg i Andøy kommune, død 1. juli 1978 i Canada) ble etter andre verdenskrig dømt for sitt arbeid til fordel for okkupasjonsmakten og sine relasjoner inn i landssvikermiljøene under krigen.
Etter det tyske angrepet var det ikke vanskelig for henne å få arbeid for okkupasjonsmakten, først i Trøndelag som kontordame og tolk tilknyttet den tyske byggetjenesten. Her sluttet hun våren 1942 etter litt for mye uønsket oppmerksomhet fra sin tyske sjef.
Hun tok da en to-måneders stenografi- og maskinskrivningsutdannelse og ble deretter ansatt hos Luftwaffe. Først var hun noen uker ved flyplassen på Lade, deretter ved den nyopprettede sjøflyhavnen i Sørreisa.
I Statspolitiet skulle den 20 år gamle jenta bli en av de fire av rundt 350 ansatte i Statspolitiet som ikke var medlem av Nasjonal Samling. Hun hevdet selv etter krigen at hun var helt apolitisk, og at hun ved ansettelsen trodde at Statspolitiet var en mer forvaltningsmessig politienhet, ikke et operativt politisk politi. Like fullt hadde hun blitt advart mot å begynne der av moren og en onkel. Les mer …
 Annæus Myklevand var en omreisende handelsmann som prøvde seg i mange yrkesgrener, men hadde et avslappet forhold til lov og rett. (født 22. juni i 1875 på Sørplassen ved Møkkelvatnet i Grong, død 1935 i Båtsfjord) var sønn av husmann, tømmerhugger og fergemann Erik Johnsen og Julianna Tobiasdatter. Han bodde hjemme til han var åtte år. Da flyttet han og bodde hos fremmede mens han gikk på skole. Rett etter konfirmasjonen begynt han å reise rundt i Trøndelag, Nordland, Troms og Sverige som handelsmann. Men han var en mann som prøvde seg i mange yrker og hadde et avslappet forhold til lov og rett. Allerede som 18-åring ble han straffedømt, og han hadde flere opphold i fengsel i løpet av livet. Likevel er historien om Annæus Eriksen Myklevand fortellingen om en usedvanlig kreativ og fargerik mann som også hadde sine gode sider. Han ble beskrevet som en urolig sjel som levde sitt eget liv, men samtidig var hjelpsom og raus. I avisene ble han tidlig omtalt som «meget kvik og begavet ungdom», at han var kjent som Skandinavias yngste folketaler, en betegnelse han trolig selv sto bak. Les mer …
 Isak Saba. Representerte DNA på Stortinget. Han ble den første same innvalgt på tinget i 1906. Foto: Ukjent (født 15. november 1875 i Nesseby, død 1. juni 1921) var en lærer, folkeminnesamler og stortingsmann fra Nesseby.
Som representant for Arbeiderpartiet ble han den første samiske representanten på Stortinget, der han satt for Finnmark fra 1907 til 1912. Også som folkeminnegransker og folkeminnesamler gjorde han en stor innsats for å fremme og bevare samisk kultur. I 1918 fikk Saba en bevilgning på 200 kroner fra universitet til innsamling av folkemelodier, folkesanger og tradisjoner blant samene i Varanger og skoltesamene i Neiden-distriktet. Familie og naboer var de første informantene hans, før han dro på mer omfattende innsamlingsreiser. Materialet etter Saba er i dag oppbevart hos Norsk Folkeminnesamling i Oslo, og omfatter både sagn, eventyr og sanger på norsk og samiske språk, i tillegg til materiale om språk og korrespondanse. Sabas innsamling utgjør den viktigste dokumentasjonen av skoltesamisk kulturarv vi har, og gir et helt unikt bilde av samisk kulturhistorie på tvers av riksgrensene. Les mer …
 Lars Jacobsen Hætta i 1882 eller 1883. Foto: Sophus Tromholt , samisk Jáhkoš-Lasse (født 21. januar 1834 i Kautokeino, død 17. februar 1896 samme sted) var deltager i det samiske Kautokeino-opprøret i 1852, og ble for dette dømt til døden. Da han bare var atten år gammel, ble dommen omgjort til livsvarig straffarbeid. På slaveriet i Akershus fikk han utdanning, og han ble etter å ha blitt benåda i 1867 bibeloversetter og lærer. Han var sønn av Jakob Mathisen Hætta og Berit Aslaksdatter Sara. Lars Hætta ble gift med Berit Hansdatter Gaup, og han var bror av Aslak Jakobsen Hætta og Mathis Jakobsen Hætta. Han vokste opp i en familie som drev reindrift, og drev selv med dette før opprøret. Det er uklart hvilken rolle Lars Hætta egentlig spilte i opprøret, men det kan se ut til at han var direkte involvert i drapene på lensmann Lars Johan Bucht og handelsmann Carl Johan Ruth. Broren Aslak Hætta ledet opprøret, og den strenge dommen mot Lars kan også være et resultat av assosiasjonen med Aslak mer enn av at han spilte en helt sentral rolle i drapene. I den tidligere hendelsen, forstyrrelsen av gudstjenester i Skjervøy kirke og Kautokeino kirke i februar 1852, hadde han ikke vært spesielt sentral og fikk fem dager på vann og brød. Les mer …
Pitesamisk (pites. bidumsámegiella; lulesamisk bihtánsámegiella, bihtámasámegiella; nordsamisk biđonsámegiella), òg tildels kjent under namnet arjeplogssamiska i Sverige, er eit samisk språk med tre dokumenterte dialektar som tradisjonelt har vorte snakka av pitesamar i Sør-Salten, Rana og tilgrensande strøk i Sverige austover til Arjeplog og, i mindre grad, Arvidsjaur. Typologisk er pitesamisk nært i slekt med naboen lulesamisk i nord, og desse to blir ofte gruppert saman — enten som «vestsamisk» eller som dialektar av lulesamisk. Den sørlige naboen umesamisk ligg derimot nærmare sørsamisk, og ume- og sørsamisk blir oftast grupperte saman som sørsamisk i vidare forstand. Pitesamisk er sterkt truga både i Noreg og i Sverige. Les mer …
| 
