 Higen fotografert en gråværsdag. Foto:Pål Felix Fossum (2021). er et norsk kunstverk av syrefast stål som står på Helsfyr bussterminal i Oslo. Kunstverket ble avduket 15. februar 1978, og Albert Nordengen var tilstede.Kunstverket er laget av den norske grafikeren og billedhuggeren Thor Sandborg (f. 1942)Skulpturen veier 3 tonn og måler 1500 x 350 x 200 cm og står i rundkjøringen ved inngangen til kollektivterminalen fra motorveien. Les mer …
 Treruinparken med bygårder langs Oslo gate i bakgrunnen. Foto: Chris Nyborg (2013) i Oslo er et vanlig navn på et område på sørsida av Bispegata, rett øst for bygårdene langs Oslo gate. Det ble i 1972 og i 1983–84 gjennomført utgravninger i området mellom Bispegata og Clemens' gate, og man fant da rester av flere bygårder. I årene 1985 og 1986 ble det bygget opp rekonstruksjoner av de nederste lagene med lafta tømmer for å vise bygårdenes grunnplan.
Bygårdene bestå av to parallelle husrekker på hver sin side av en gårdsplass. Det var inngang til gårdsplassen fra stretet, og så inngang til husene fra gårdsplassen. Bare ett av de rekonstruerte husene har fått markert døra, fordi dette var det eneste tilfellet hvor man fant merker etter døråpninga i tømmeret. Et av husene er en del større enn de andre, og har blitt tolka som ei toroms stue med inngang fra sør til et lite forrom og derfra åpning inn til hovedrommet med ildsted. Denne bygningen hadde også forseggjorte tregulv. De andre bygningene i bygården dette huset tilhører må ha blitt brukt som lagerboder, verksteder og antagelig også uthus for dyr.
Bygårdenes størrelse varierte, og under utgravninger ser man at det har skjedd endringer over tid. Man delte i hel-, halv- og kvartgårder. En halvgård hadde gjerne en bredde på 11 til 18 meter, og en lengde på rundt 30 meter. Det er noe uklart om husene rundt gårdsplassen i Treruinparken tilhørt én halvgård eller om det var to kvartgårder, eventuelt om det var to kvartgårder som senere ble slått sammen. Sør for bygården med gårdsplassen ligger flere andre bygninger markert inn i vollen som går opp til dagens bakkenivå. Disse tilhørte sannsynligvis to tilstøtende kvartgårder, eventuelt en tilstøtende kvartgård. Man har kommet til at det på en halvgård bodde i gjennomsnitt 7-8 voksne og 4-5 barn. Herskap og tjenerfolk bodde sammen innafor bygården, slik at man ikke hadde den fysiske adskillelsen mellom forskjellige samfunnsklasser som kom i senere tid og som i dag gjenspeiles i skillet øst/vest. Les mer …
 Familieselskap på Øver-Kallrustad, en sommerdag rundt 1915. Bakerst er Otto Fodstad, med skjegg. Foran han sitter kona Johanne. (født 18. mai 1849 i Østre Toten, død 19. februar 1919 i Kristiania) var landhandler og agent. Han dreiv på 1880-tallet landhandleriet Frydenlund i Østre Toten, men seinere var han manufakturagent i Kristiania. Fodstad var en av de mange fra bygdene nord og øst for hovedstaden som flytta til byen på slutten av 1800-tallet. I 1900 hadde Fodstad den beskjedne tittelen «regningsbud» for en Aksel Olsen, men han slo seg snart noe opp og ble agent. I 1904 var han agent for «Küenholdt», i 1906 for « Brødr. Dobloug», og i 1910-folketellinga er han titulert som «manufakturagent». Familien bodde først i Vålerenggata 3, men rundt 1905 flytta de til Schweigaards gate 58 i Gamlebyen. Etter 1910-folketellinga bodde de i 3. etasje i en «sidebygning». Les mer …
 Jacob Conings maleri av Oslo Hospital fra 1699. ( Ekebergveien 1 i Gamlebyen i Oslo) er en stiftelse som ble grunnlagt i Oslo i 1538 for å pleie fattige og syke. Hospitalet var en fortsettelse av Laurentiushospitalet, som var tilknyttet Fransiskanerklosteret og dermed ble nedlagt ved reformasjonen. I 1567 brant klosterbygningene, og nye bygninger sto ferdige i 1581. Som man ser av Conings maleri fra 1699, inkluderte dette ikke en kirke. I 1734– 1737 kom den fredete Gråsteinsbygningen, tegnet av Gabriel Bätzman, og en ny kirke. I 1736 ble hospitalet i et kongelig reskript pålagt å ta imot sinnssyke, og i 1776 ble det bestemt at det skulle bygges et «Dollhus for Afsindige fra Agershuus Stift». Dollhuset ble det første sinnssykeanstalten i Norge.
En ny brann i 1794 ødela både kirken og sykehusbygningen. Den nye kirken, Gamlebyen kirke, sto klar i 1796, mens sykehusbygningen ikke ble gjenreist. I stedet holdt man seg til de nye Dollhuset inntil 1825, da det kom en sykehusfløy i to etasjer oppført i utmurt bindingsverk mellom kirken og Dollhuset. Denne ble tegnet av Michael Smith Arentz (1794–1853), utseendet ble endret etter en ombygging i 1843. Les mer …
 Johanne Fodstad (1920-åra). Johanne Fodstad (født 28. april 1858 i Østre Toten, død 2. februar 1944 i Oslo) var husmor og syerske. Hun vokste opp i Østre Toten, men rundt 1900 flytta hun og familien til Kristiania. Etter Amerika var dette hovedmålet for den store flyttestrømmen fra innlandsbygdene rundt forrige århundreskifte. Om sommeren og i jula var hele Fodstad-familien ofte på Toten, og bodde mest på Kallrustad. Det ble tatt mange bilder fra familiens besøk der.
Jula 1917 var Johanne og familien igjen på Kallrustad. I nabolaget der var det kjent at Johanne Fodstad var syerske, og dattera på Ner-Kallrustad (Martha Daffinrud) ville gjerne ha sydd ei bluse. Hun skreiv 6. januar 1918 et postkort til mora:
« Vil du mor være saa snild, dersom Johanne Fodstad ikke er reist igjen, at kjøpe et blusetøi for mig paa meieriet og faa hende til at sy den; ikke altfor lys. Til hverdags! Tusen hilsener til dere alle. Martha. Jeg skal betale det naar jeg kommer hjem.» Les mer …
Vålerenga, tidligere skrevet Vålerengen, er et strøk i Oslo, i Bydel Gamle Oslo. Navnet er fra Volin som er av norrøn avstamning, fra Válin. Siste leddet er -vin (eng), mens første leddet kanskje kommer av váll («avbrent mark»).
Strøket grenser til Kampen i nord, til Etterstad i øst og til Gamlebyen i sør. Mellom Vålerenga og Gamlebyen ligger Galgeberg, som har navnet fordi det var rettersted der tidligere.Området ble hovedsakelig bebygget i siste halvdel av 1800-tallet. Mange av de som bosatte seg på Vålerenga var håndverkere, vognmenn, dreiv med småindustri eller levde av dyrehold, og de kom hovedsakelig fra hele Østlandsområdet. Vålerenga var en del av Aker kommune til strøket ble innlemmet i Oslo under byutvidelsen i 1878.
Utbyggingen var hovedsakelig på jordveien til Vålerengen hovedgård som da var eid av overrettssaksfører Carl Christian Salomonsen (1825-1910) og som sto bak reguleringen, utparselleringen og deler av utbyggingen. Særlig i årene umiddelbart før byutvidelsen i 1878 med tilhørende murtvang, var byggehastigheten også i dette området svært omfattende.
På dette tidspunktet hadde det allerede vært forstadsbebyggelse i området i to tiår, og de første tomtene ble skilt ut i 1855. Denne bebyggelsen var ikke begrenset av murtvangen og bebyggelsen er hovedsakelig tett bebygget med små laftede trehus med panel og med fasader ut mot fortauet i en eller to etasjer. Eksempler på slik bebyggelse, oppført på 1850-tallet er Vålerenggata 10, 12 og 14. Den tette trehusbebyggelsen fra disse 20 årene var en grunn til at strøket ble lagt inn under byen og murtvangen for å redusere brannfaren. Les mer …
| 
