 De ti familiehusene på Svanviken var på 30 kvm og hadde et dekar jord til. lå i Eide kommune på Nordmøre og ble drevet av Norsk misjon blant hjemløse (1897–1989) som til 1935 het Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet. I 1907 ga Staten ansvaret for sosiale tiltak blant omstreifer- eller taterslekt til denne foreningen og betalte det meste av utgiftene. Bakgrunn av at Løsgjengerloven trådte i kraft samme år, og det følgende året ble kolonien ble opprettet. Omstreifermisjonens generalsekretær Jakob Walnum sto bak etableringen og regnet dette som en de største bragdene i sitt livsverk. Arbeidskolonien var et virkemiddel innen assimileringspolitikken og spilte en nøkkelrolle i denne overfor denne gruppen. Etter et opphold under andre verdenskrig ble virksomheten startet igjen i 1949 og ble først nedlagt i 1989. Fram til 1957 hadde omtrent hundre familier hatt opphold der, og blant dem rundt fem hundre barn. Hensikten med institusjonen var å avlære de reisende deres kultur og få de reisende, som f.eks. taterne til å bli bofaste, da de ble regnet som en del av fattigdomsproblemet. Misjonen håpet at taterne gjennom botrening skulle bli til produktive fastboende borgere. Gjennom et kontraktsfestet lengre opphold håpet misjonen at taterne tilegnet seg kunnskaper, ferdigheter og vaner som ville gjøre det lettere leve som fastboende nordmenn. Videre skulle de lære å arbeide og livnære seg på lovlig vis. Misjonen hevdet at oppholdet var frivillig, noe det kan stilles spørsmålstegn ved. Mange havnet der på bakgrunn av bestemmelsene i løsgjengerloven. Andre ble plassert der med trusler om å miste barna om de ikke aksepterte et opphold. Noen søkte seg også til Svanviken for å komme ut av en vanskelig livssituasjon. Andre var redde for å bli fratatt barna hvis de ikke tok et opphold i kolonien. Det var begrensede muligheter for å bevege seg utenfor koloniens område, og taterne hadde heller ikke lov til å snakke sitt eget språk, som var rommani. De hadde heller ikke lov til å kle seg tradisjonelt, drive handel eller spille egen musikk. Boligene ble inspisert hver dag. Les mer …
 Peder Hovdan (ukjent fotograf). Peder Elenus Hovdan (fødd i Hemne i Sør-Trøndelag 28. mai 1874, død 9. november 1965) var lærar, målmann og kulturhistorikar. Han er mest kjend for å ha dokumentert utbreiinga av nynorsk skriftkultur på mest alle område i eit halvt hundreår fram mot 1950-åra. Han var fødd Sivertsen, men bytte i 1915 etternamn til Hovdan etter mora sitt fødenamn. Han var gift med lærerinna Jørgine Hovdan, fødd Oppebøen (1873-?), og dei fekk ein son og to døtrer.
Peder Hovdan tok eksamen ved Levanger lærarskule i 1896, og arbeidde som lærar på Vålerenga, Grønland og i Gamlebyen i Oslo 1899–1940. Les mer …
 «Paa Snertingdal prestegaard 1918». Kapellan Bjerkeseth på motorsykkelen han brukte i Snertingdalen. I sidevogna sitter familiemedlemmer. Bak er kona med barna Erik og Marie. Foto: Privat. (født 14. mars 1880 i Øre herred på Nordmøre, død 1969) var prest. Han virka på Karlsøy i Troms og flere steder på Østlandet, blant annet i Snertingdalen, Modum og Skedsmo. Bjerkeseth var også en ivrig fotograf. Bjerkeseth var født i Øre, i nåværende Gjemnes kommune, som sønn av gardbruker Erik Bjerkeseth og Kari f. Istad. Han studerte først ved lærerskolen i Levanger; i folketellinga for 1900 er han titulert som «Seminarist». Seinere gikk han middelskolen og gymnaset på Hauges Minde i Kristiania, før begynte han å lese teologi ved universitetet. Våren 1909 tok han embetseksamen med karakteren «Kan vel faa laud». Les mer …
 Ola Gresset. Foto: Fra Trondhjems fylke av D.N.T. gjennem 50 år (1881-1931) (født 22. desember 1859, død 5. oktober 1952) var en av de mange lærerne fra sin generasjon som gikk Klæbu seminar. Til sist ble han også klokker; først i Valsøyfjord på Nordmøre og seinere i hovedkirka i Melhus kommune, der han var til han gikk av ved årsskiftet 1922- 1923. I 1884 ble han vakt til innsats for avholdssaken, og meldte seg inn i lokallaget av Det Norske Totalavholdsselskap mens han var lærer i Osen kommune i Sør-Trøndelag.I 1880 hadde han søkt og ble opptatt på Klæbu seminar. Han ble ferdig uteksaminert to år seinere, i 1882 og ble da tilsatt som lærer i Osen i Bjørnør prestegjeld. Her ble han til våren 1887, og samme høst ble han tilsatt som lærer på Otnes skole i Valsøyfjord som ble egen kommune ved fradelingen fra Aure kommune 1. januar 1894. Etter noen tid ble han også klokker ved Otnes kirke. Den lille lærerfamilien ble i Valsøyfjord i ni år, før de flytta til Melhus kommune, der Gresset ble tilsatt som lærer ved Elverhøy skole og som klokker i hovedkirka i Melhus. Les mer …
| 
