Ole Vilberg Wigdahl (fødd 1772, død 1827) var borgar av Kristiansund og handelsmann i Aure.
Han var fødd på garden Vigdal i Buvika i Byneset prestegjeld utanfor Trondheim. Foreldra var Ingebrigt Vigdal og Dorthe Paulsdtr. Ei tid var Ole Wigdahl kontorist for sorenskrivar Lindemann på Nordmøre, og i folketeljinga i 1801 er han såleis registrert i hushaldet til sorenskrivaren på garden Ytre Øye i Surnadal. I 1804 kjøpte han husa på det gamle borgarleiet Havna, ein husmannsplassen under prestegarden i Aure. Same år vart han borgar av Kristiansund med rett til å drive handel som uteliggjarborgar i Aure. I 1810 kjøpte han kyrkja i Aure, og han var elles ein aktiv deltakar innanfor ei rekkje område i lokalsamfunnet. Som handelsborgar var han medlem av bygdekommisjonen fram til slutten av 1808. I 1807-08 var han også første forlikskommisær i Aure. I 1814 var han ein av initiativtakarane for å etablere bygdemagasin i Aure, og ei stund var han forvaltar for bygdemagasinet. Frå 1818 var han hjelpevaksinatør i prestegjeldet. Les mer …
 Inngangen til den eldste gruva, som ligger langt nede i lia. Foto: Chris Nyborg (2013) (oppr. Averøen Kobberwærk) med tilhørende gruver i Dyrsetlia på Averøya ble drevet i perioder på 1800-tallet. Malmforekomstene ble først funnet omkring år 1800. I 1806 ble det gitt konsesjon for drift til Mikkel Grendahl og interessenter. Den siste perioden med aktivitet i gruvene var i 1916– 1917.
Den første perioden med drift varte fra 1806 til 1813. Det ble åpna flere gruver i Dyrsetlia, der det var betydelige forkomster av kobberkis. Man åpna også gruver i Stokkdalen og Vassdalen, men disse ga ikke like godt resultat. De første gruvene var ikke spesielt dype, ettersom man fant kobberkis på overflaten og et stykke inn i fjellet. Malmen ble i første omgang kjørt på sleder fra Flatset og deretter frakta med skip til Løkken Verk i Meldal. I det svært ulendte terrenget var det et slit å få fram sleder med opptil et tonn malm. Hans Grøn Bull forteller i Noget om Qvernæss og Grib paa Nordmøer (1817) at foretaket ikke gikk i balanse, og derfor ga opp driften.
Etter at den første prøveperioden ble avslutta i 1813 var det ingen aktivitet fram til 1830. Da kom det inn engelsk kapital, og Averøya kobberverk ble etablert med eget smelteverk på Kalvøya, som var i drift til omkring 1848. Smelteverksbygningen er delvis bevart som driftsbygning på Steinsvika. Det ble gjort store investeringer, anslagsvis omkring 86 000 spesiedaler. Man begynte i denne perioden å trenge dypere inn i fjellet, med gruveganger som strakte seg opptil 200 meter inn. Driften ble opprettholdt til omkring 1850. Da den ble nedlagt hadde man ikke tjent inn noe av investeringene. Les mer …
 Søren Bothner. Bildet er utlånt av familien. (født 9. september 1899 i Kristiansund, død 7. oktober 1981) var pølsemaker, handelsmann og industrigründer. Søren Bothner er en av de helt store gründerne i nordnorsk næringsliv gjennom tidene. Hans firma Brødr. Bothner A/S var kjent over hele landsdelen.
Som nyfødt kom han til fiskeværet Holmenvær på Senja, der hans far, Willads Bothner, nylig hadde kjøpt været sammen med sin svigerfar Oluf Øveraas. Holmenvær hadde vært det største fiskeværet i Troms, men ble etter hvert utdatert da båtmotorene kom. Familien Bothner flyttet til Harstad da Søren var 16 år. Her ble det skolegang og idrett, og det var turn som var favorittsporten.
Etter middelskolen tok han arbeid i ett års tid i Provianteringsrådet, som hadde ansvar for matforsyning under første verdenskrig. Provianteringsrådet drev også slakteri og pølsemakeri under ledelse av en pølsemakermester. Dette arbeidet må ha inspirert ham til å ta utdannelse i pølsemaker- og slakterfaget. Les mer …
Kyrhaug (trad. uttale /"cørʌu/ ( Edøya) el. /"çy:rʌu/ ( Tustna), ofte skrive Tyrhaug, er ein matrikkelgard og ei grend på Edøya i Smøla kommune på Nordmør. Den mest pålitelige skrivemåten vi kjenner til i eldre skrifter er Kyrhofuit/ Kirhofuit, som vi finn i P. Claussøn Friis ( 1545– 1614) sine skrifter; namnet er eigentlig Kyrhau ( Kyrhovud), av norrønt *Kýrhǫfuð (‘kuhovud’). Skrivemåten med t-, som finst belagt frå sist på 1500-talet og framover, kjem av at namnet har vorte tolka som tyr + haug: Tørhogh (1590), Thiurhoug (1643), Tyrhoug (1667). Les mer …
| 
