Hemnværing (lokal uttale ["hæm:ˌvær.eŋ] el. ["hæmnˌvær.eŋ]), òg kalla hemnemål og hemnedialekt, er den tradisjonelle dialekten i Hemne og deler av Snillfjord i Fosen i Sør-Trøndelag. Hemnværing blir klassifisert som ein underdialekt av nordmøring, som i sin tur er ei undergruppe av dei uttrøndske dialektane av trøndermål. Som i dei fleste andre nordmørsmåla er tendensen i hemnværing at konsonanten i jamvektsord blir lengd ( komma, vekko). Diftongane ei, øy og au er stort sett bevarte, anna enn vestafor Vinjeøra, der ein kan ha monoftongisering av ei til ε og øy til ʌ i stavingsinnlyd. Vokalen ʌ er mykje bruka i ord som dʌr (‘dør’), stʌ’r (‘større’) i eldre mål. Yngre mål har gjerne overgang til æ eller, vanligast, ø i desse orda. Les mer …
Veterinær Anton Johnson Brandt. Foto: Ukjent, hentet fra Minsaas 1988: Veterinæren i yrke og organisasjon : Den norske veterinærforening 1888-1988.
Anton Johnson Brandt (født 21. mars 1893 i Unjárga-Nesseby, død 14. november 1951 i Oslo) var en av sin tids fremste veterinær. Han var professor i patologi og patologisk anatomi ved Norges veterinærhøgskole fra 1941 til sin død, og rektor samme sted fra 1948 til 1951. Han var dessuten formann i Den Norske Veterinærforening mellom 1945 og 1948.
Anton Johnson Brandt var født i Nesseby, der faren var sogneprest fram til 1899. Deretter var faren sogneprest i Surnadal fram til 1908, siden i Meldal.
Brandt tok middelskoleeksamen ved Trondheim katedralskole i 1909 og examen artium ved Kristiania katedralskole i 1912. Samme høst startet han sine veterinærstudier ved Den kgl. Veterinær- og Landbohøjskole i København. Brandt tok veterinæreksamen i 1919, og fikk deretter ansettelse som assistentveterinær ved Cheval dyreklinikk i Kristiania. Der ble han til han i 1922 ble ansatt som distriktsveterinær i Søre Valdres. Her var han til 1927, da han ble avdelingssjef ved Veterinærinstituttet i Oslo. Les mer …
Kyrhaug (trad. uttale /"cørʌu/ ( Edøya) el. /"çy:rʌu/ ( Tustna), ofte skrive Tyrhaug, er ein matrikkelgard og ei grend på Edøya i Smøla kommune på Nordmør. Den mest pålitelige skrivemåten vi kjenner til i eldre skrifter er Kyrhofuit/ Kirhofuit, som vi finn i P. Claussøn Friis ( 1545– 1614) sine skrifter; namnet er eigentlig Kyrhau ( Kyrhovud), av norrønt *Kýrhǫfuð (‘kuhovud’). Skrivemåten med t-, som finst belagt frå sist på 1500-talet og framover, kjem av at namnet har vorte tolka som tyr + haug: Tørhogh (1590), Thiurhoug (1643), Tyrhoug (1667). Les mer …
Dette er MB «Speser» slik ho var før ombygging på Vik Båtbyggeri.
MB «Speser» var eit fraktefartøy frå Melbu i Vesterålen. Bygd ved Holms verft, Sverige, i 1928, oppgitt til 93 brt. Det var ei svartmåla, kravellbygd, svenskemakke i eik, bogen baug og speiel. Eigaren, Malvin Eriksen frå Melbu, hadde kjøpt båten frå Sverige, og brukt den til sandfrakt og kystfrakt. «Speser» kom til L/L Vik Båtbyggeri i januar 1960.Båten skulle forhøyast tre hudgangar, og få kryssarhekk. Under arbeidet bestemte eigaren seg for at baugen skulle skiftast med ein rana baug, framover liggande. Den gamle baugen vart kappa av og vinsja tilsides. Kaising eller dekkshus skulle byggast i jern, og vera i full breidde. Alle lugarar skulle innreidast på dekk, altså i kaisinga. Det skulle byggast overbygg med rorhus og bestikklugar, og ein skipperlugar i bakkant. Motoren skulle skiftast med ein brukt 130 hk Voldamotor. Les mer …
Satellittbilde av Edøyfjorden frå juli 2004. Edøya er den smale øya litt ovom midten av bildet. På andre sida av fjorden, rett sør for Edøya, ser vi øya Solskjel, og kring Solskjel att ymse andre øyar i noverande Aure kommune. Foto: NASA
Edøya er ei 7,5 km² stor øy i Smøla kommune på Nordmøre. Det ligg to matrikkelgardar på øya, Edøy (gnr. 13) og Kyrhaug (gnr. 12). Edøya, som ligg strategisk til ved inngangen til Trondheimsleia (tidlegare kalla Skeida), var stormannssete i mellomalderen og gav namn til det sørlege halvfylket av det gamle Norðmǿrafylki, etterkvart kjent som Edøy len. Edøy len vart vidareført i Nordmørs futedømme, som i sin tur i hovudtrekk svarar til dei elleve nordmørskommunane i vår tid. Øya er blant anna kjent for Edøy gamle kyrkje, ei steinkyrkje som vart bygd kring 1190 — opprinneleg truleg som gardskapell. I nyare tid har øya gjeve namn til Edøy prestegjeld, som vart utskilt frå Aure prestegjeld i 1749, og Edøy formannsskapsdistrikt. Les mer …
|