<onlyinclude>  Minnesmerke (fredsmonument) fra 1914 plassert akkurat på riksgrensen mot Sverige ved Morokulien ( Eidskog og Eda kommuner). Foto: Stig Rune Pedersen (2008) er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 2003 med tittel Broderfolk imellom. Utsendarar var Norsk etnologisk gransking, Norsk Folkemuseum og Nordiska Museet i samband med ei felles vandreutstilling.
Introduksjonen til spørjelista
| Den som besvarer listen er innforstått med at svaret blir arkivert (anonymt) og blir brukt av forskere i dag og i fremtiden. Den som svarer kan til enhver tid be om å få svaret i retur eller makulert.
I 2005 er det 100 år siden unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige. Da hadde de to landene hatt samme konge i 91 år. For å fortelle om forholdet mellom nordmenn og svensker i årene 1814-2005 skal Norsk folkemuseum i Oslo og Nordiska museet i Stockholm arrangere en felles utstilling. Utstillingen åpner i Oslo våren 2005 og flytter senere samme år til Stockholm.
Likhetene mellom Norge og Sverige har alltid vært store, og kontakten mellom de to landene har vært betydningsfull opp gjennom historien. Vi har samarbeidet, kranglet, giftet oss med hverandre, arbeidet og handlet i hverandres land både før, under og etter unionstiden. Vi har i mange tilfeller hatt samme forutsetninger og begrensninger og gjør mye på samme måten, men tar også beslutninger som er helt forskjellige, for eksempel når det gjelder medlemskap i EU. På tross av likhetene fins det mange nasjonale stereotyper om hvordan svensker og nordmenn ”er".
Som en del av forberedelsene til utstillingen sender Norsk etnologisk gransking og Nordiska museet ut en spørreliste til sine medarbeidere om temaet nordmenn og svensker. Svarene skal være et underlag når utstillingene skal fortelle om hvilke forestillinger vi har om hverandre, hva vi tror om hverandre og hvor mye – eller lite – vi vet om hverandre og hverandres land. Det er derfor viktig at du ikke bruker oppslagsbøker eller annet til hjelp når du besvarer spørrelisten.
Spørrelistens utforming med nummererte spørsmål er tilpasset utstillingens innhold om nordmenns og svenskers oppfatninger om hverandre på forskjellige områder. Men som vanlig ber vi deg om å disponere svaret ditt som du vil og skrive helt fritt ut fra spørrelistens tema. Les gjennom spørrelisten før du begynner å skrive. Lykke til!
|
|
|
Brukt i publikasjonar
- Tolgensbakk, Ida: Partysvensker go hard! En narratologisk studie av unge svenske arbeidsmigranters nærvær i Oslo. Avhandling Universitetet i Oslo 2014.
Sjå også
Eksterne lenker
 Honoria Dietrichson i 1913 Foto: Atelier Rude/Oslo museum (1863-1934) var lege. Hun studerte medisin ved Københavns universitet fra 1889, og var ferdig utdannet i 1895. Hun fortsatte å virke som lege til hun var nødt til å gi seg på grunn av sviktende hørsel. Dietrichson døde av kreft 9. april 1934 i en alder av 71 år. Sammen med mora, som døde i 1921, oppretta hun et testamentarisk legat til inntekt for arbeidsstuer for barn. I familien gikk hun under navnet Kei. Les mer …
 Hanna Marie Resvoll-Holmsen ved teltet sitt i Adamsfjord, Lebesby kommune. Adamsfjordfossen til venstre. Foto: Gunnar Holmsen/NB Hanna Resvoll-Holmsen f. Resvoll (fødd 11. september 1873 i Vågå, død 13. mars 1943 i Oslo) var botanikar, og saman med søstera Thekla Resvoll ein av dei kvinnelege pionerane i dette faget.
Ho voks opp i Vågå, med ei mor som hadde ein flott blomsterhage og som gav interessa for planter vidare til døtrene. Do ho var fem flytta familien til Kristiania. Som barn var ho alvorleg sjuk, og etter at ho fylte tolv var ho lite på skulen. Jamvel fekk ho som nittenåring teke middelskuleeksamen, og i nokre år var ho lærar i botanikk. Først i 1902 fekk ho tatt examen artium på latinlinja. Ho byrja så å studere realfag, og hadde nokre gode år på Det kgl. Frederiks Universitet i Kristiania. I 1910 tok ho hovudfag i botanikk, slik søstera hadde gjort i 1899.
Det første feltarbeidet ho gjorde var noko tidlegare, i 1907. Då var ho med på ekspedisjonen til oseanografen Albert I av Monaco til Svalbard. Ho var den einaste kvinnelege deltakaren, men ser ut til å vorte teken på alvor, for ho vart rodd i land med telt, privant og botanisérkasse – og eit gevær om det skulle kome isbjørn. Året etter drog ho åleine til Svalbard for å fotografere for bokverket om ekspedisjonen. Ho etterlet seg ein stor plantesamling frå somrane på Svalvard, og tok nokre av de første fargebileta av arktisk flora. Boka Observations botaniques kom i populærutgåva Svalbards flora i 1927, og var den første floraen for øygruppa. Les mer … | 
