 Skredvatn. Skafså i bakgrunnen, Hauggrend i framgrunnen. Skredvatn, også Skredevatn, ligg i nordre del av Fyresdal, 340 meter over havet. Vasskilet er syd for vatnet ved Skarkerud. Bekkar og elvar syd for dette renn via Fyresvatn vidare i Nidelva, medan vatnet frå Skredvatn via Foldsæelva kjem ned i Vråvatn og vidare i Nisser for så å møte vatnet frå Fyresvatn i Nidelva, som er ein del av Arendalsvassdraget. Skredvatn får sitt vatn frå liene og vatna omkring, men mest frå elvar og vatn i Tokke.
På austsida av vatnet ligg Hauggrend, ei solrik og vestvendt grend med frå gamalt av ein allsidig busetnad. Her ligg mellom anna garden Foldsæ, ein nedlagd landbruksskule. Det gamle namnet på vatnet er Foldsæ, det tyder det breie vatnet, vatnet som faldar seg ut. Etter segna kom folk i folkevandringstida frå syd opp til vatnet Fyrir, vatnet som ligg framom ein, i vegen for ein. På Skredvatn har det i uminnelege tider vore tømmerfløyting, og ved utløpet er det bygd ein større dam. Mykje tømmer kom ned i Skredvatn via elva som kjem frå Skafså, no ein del av Tokke kommune, og mykje tømmer kom og frå skogane på austsida mot Vrådal. Dette vart lagt opp i ruller på tømmerkast ved vatnet. Når så fløytinga skulle ta til, vart det kasta på vatnet og fløyta bort til dammen ved utløpet. Les mer …
 Politikeren og næringslivsmannen Gunnar Knudsen. Foto: Fra boka Ljos over Telemark av Stranna, Olav, utgitt av Erik St. Nilssen. (1937) , egentlig Aanon Gunerius Knudsen (født 19. september 1848 på Saltrød i daværende Austre Moland kommune, død 1. desember 1928 i Gjerpen) var politiker ( V), skipsreder, ingeniør og industribygger. Knudsen satt på Stortinget i de fleste periodene i tiden 1892 til 1921. Han satt i flere regjeringer og var selv statsminister i årene 1908 til 1910 og 1913 til 1920, altså under første verdenskrig. Han var kjent som en patriarkalsk bedriftsleder som var en sterk, selvbevisst og myndig personlighet og leder. Han var omstridt, men prøvde å virkeliggjøre den britiske sosialliberalismens idéer om individet som et selvstendig, men også sosialt avhengig vesen, slik at staten må ha en regulerende funksjon i samfunnslivet og legge til rette for sosialt forsvarlig og ansvarlig individuell utfoldelse. Knudsen var en markert statsmann som satte dype spor etter seg i norsk politikk og samfunnsliv. Les mer …
 Gunnar Sønsteby i 2008. (2008) , kjent som «Kjakan» og «Nr. 24» (født 11. januar 1918 på Rjukan, død 10. mai 2012 i Oslo), var en av de mest kjente motstandsmennene under andre verdenskrig. Han er den eneste nordmann som er dekorert med Krigskorset med tre sverd. Sønsteby var opprinnelig fra Rjukan. Foreldrene var Gustav Sønsteby (1885-1960) og Margit født Lien (1888-1964). De flyttet fra Notodden, der Gustav var anleggsarbeider, til Rjukan i 1912. Der ble Gustav ansatt ved Norsk Hydro som håndverker, arbeidsformann og skiftarbeider. Moren var fra Notodden og var utdannet syerske. Familien bodde i Gunnars oppvekst i en toroms leilighet i en av Hydros firemannsboliger. Gunnar hadde en søster.
I motsetning til hva som var vanlig andre steder i mellomkrigstida, var det på Rjukan bevisst lagt til rette for en brei sosial rekruttering til høyere utdanning. Også for arbeiderungdom med lyst og evner i den retning var det naturlig å velge middelskole og gymnas. Gunnar Sønsteby tok artium i 1937. Det dannet seg tidlig et sterkt antinazistisk miljø ikke minst blant skoleungdommen på Rjukan. Les mer …
Krækkja er en betjent turisthytte 1162 moh. på Hardangervidda i Hol kommune i Hallingdal. Den ligger ved vannet Storekrækkja mellom Bergensbanen og riksvei 7, med stier og løyper til blant annet Haugastøl, Finse, Kjeldebu, Stigstuv og Tuva. I området ligger det fangstanlegg og dyregraver fra vikingtiden, og de gode jakt- og fiskemulighetene har opp gjennom årene tiltrukket både lokalbefolkning og tilreisende. Krækkja har 85 sengeplasser (2015), og det er DNT Oslo og Omegn som eier den.
Byggingen av Krækkja startet i 1877, med materialer fraktet over Ørteren med flåte. To år senere kunne den lille treroms tømmerhytta innvies, som et av få overnattingssteder i Hol spesielt innrettet mot feriegjester. Også stølen Nordre Tuva hadde fra 1878 avtale med DNT om å stille rom til disposisjon for turister. Les mer …
 Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870). (født 6. april 1818 i Vinje, død 30. juli 1870 i Gran) var forfattar, diktar og bladmann. For mange er han mest kjent for det han skreiv om norsk natur, særleg om fjellheimen. Dikt som «Blaamann» og «Ved Rundarne» («No ser eg atter slike fjell og dalar») er kjent av eit stort publikum også i dag. Han var også ein samfunnsrefsar og målmann med sterke meiningar, og ein pioner i journalistfaget. Aasmund Olavsson måtte tidleg byrja å arbeide på garden. Gjetarlivet skulle gje mykje stoff til seinare skriving, og han meinte at røynsle frå arbeid- og friluftsliv var vel så viktige som skulegang. Etter konfirmasjonen i 1834 meinte både presten og faren at han burde verta lærar, og han vart send til Kviteseid Seminar. Etter to vintrar der tok han eksamen i 1836, og fekk beste karakter. Han var omgangsskulelærar i to grender i Vinje i åra 1836–1841. Så drog han av stad for å få meir utdanning på Asker Seminar, der han tok eksamen sommaren 1843. Les mer …
 Soknekirken St. Paul i Bergen. er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer. Les mer …
 Høydølen på prøvetur i 1950. MB «Høydølen» M 47 HØ. Eigarar var Anfinn Skorpen og sønene Olav og Peter Skorpen. Dei budde i Flåver, Herøy kommune der dei hadde kai og sjøhus. Båten var bygd på L/L Vik Båtbyggeri i 1950, men var kvart år attende for slippsetjing og pussing. Denne båten var vide kjend for godt vedlikehald. Båten sine mål står i båtlista for Vik.
Båten var bygd som kryssar på doblingspant, og med halvbakk. Det var for å gje meir høgde i lugaren. Lugarkappe, lukekarm og kaising var i stål, eller jarn som det vart sagt i den tida. Alt jarnarbeid, som dekkshus, beslag, kjølhakar og fjørboltar, for å nemne noko, vart utført på båtbyggeriet. Påbygg på kaising var i tre, rorhusfronten var som vanleg av teak. På «Høydølen» var han skinande blank, takka vere godt vedlikehald. I sildefiska hadde dei spesialsydd presenning som dei festa på rorhusfronten til vern mot sildereista.
Det vert fortalt at Olav ein gong hadde pussa så godt rorhusglasa at Arnfinn trudde glaset var ope då han skulle spytta ut skråa, så det vart rett i ruta. Sikkert heilt krise for han, men til morskap for resten av mannskapet. Båten vart i 1974-75 forlengd til 55,5 fot (engelske). I 1983 fekk han nytt overbygg. Les mer … | 
