Sanna (Træna gnr. 4)

Sanna
Fra venstre ses fjellene Gia, Gumpen, Saufjellet, Mjåtinden, Breitinden og Trænstaven. Foran Saufjellet ses Kjølen med Kirkhellaren. Bildene er henholdsvis tatt omtrent i 1892 og i 2012 på Husøya.
Alt. navn:	Sande
Først nevnt:	om. 1220
Fylke:	18 Nordland
Kommune:	1835 Træna
Gnr.:	4
Postnummer:	8770 Træna

Sanna (også Sande, av gno. hankjønn flertall Sandar; oppr. Træna, av gno. Þriðna; nl. Traen oog; nylat. Trinacia) er en gård i Træna kommune, Nordland. I middelalderen var Sanna hirdmannssete med egen kirke. I tidlig nytid ble Sanna bebodd av fiskerbønder, og var i tillegg styrmanns- og skippersete. Enda senere kom det skole, handel og post. Sanna med farvann er del av NATOs kystradarsystem.

Gården omfatter øyen Sanna, som er tre kvadratkilometer stor, samt hundretalls holmer og skjær. Fra Søholmen med Træna fyr i sør til Kangvadskjæran i nord strekker gården seg to mil (elleve nautiske mil). Polarsirkelen går for øvrig gjennom Kangvadskjæran. Gården grenser til Norskehavet i vest, til Selvær i nord og til Husøya i øst, foruten til Lovund i Lurøy kommune i øst og til Skibbåtsvær i Herøy kommune i sør. Til gården hører også Sandflesa.

Karakteristisk natur har gjort Sanna til en av Helgelands severdigheter. I et ellers flatt øyrike stiger Trænfjellan 338 meter opp fra havet, noe som gjør at gården sees på lange avstander. Herunder er Trænstaven et viktig landemerke langs nordfarleden. Øyen er for øvrig kjent for rundt tjue hellere og grotter, blant andre Kirkhellaren. Også hvite sandstrender, rullestensfjære og jettegryter bidrar til øyens påståtte mystikk.

De første menneskene kom til Sanna for 9.000 år siden, og øyen har minst hatt fast bosetning i 6.500 år. På Sanna finnes det over tretti hustufter, som blant annet er fra eldre stenalder. Det er tenkelig at Træna i vikingetiden hørte til maktområdet til sysselmann Åsmund Grankjellsson på Dønnes eller til høvding Hårek på Tjøtta. På 1200-tallet var Sanna sete for hirdmennene Olav Dålk og Jon Sylgja. Senest fra 1400-tallet hørte Sanna til kirken, som trolig hadde egen skatteinnkrever der, og i 1537 gikk Sanna over til kongen. Fra 1666 til 1949 var Sanna, i likhet med andre gårder i Træna, del av Trængodset.

Siden høymiddelalderen var Sanna et kosmopolitisk sentrum langs kysten. Dansker, nederlendere, tyskere og skotter fantes det både på Sanna og på nabogårder som Husøya og Hikelen. Utenlands var Sanna så kjent at øyen hadde eget navn på nederlandsk. I tillegg kom det tilreisende fiskere fra andre deler av Nordland.

Dagens bebyggelse kalles Sannagården, som i minst tusen år er vært tett bebygget og befolket. Mens Sanna før var et halvviktig sted langs Helgelandskysten, har øyen etter 1950-årene mistet innbyggere til Husøya som følge av nedgang i fiskeriene. Forsvaret, herunder NATOs radarstasjon, er stort sett eneste arbeidsplass. I sommerhalvåret er Sanna likevel et folksomt sted: i tillegg til folk som har hytte der, besøkes Sanna både av naturturister, herunder klatrere og padlere, og av kulturturister, herunder under Trænafestivalen.

Etymologi

Sanna sett fra nordlige Dønna i 2009

Øyens navn var opprinnelig Træna (gno. Þriðna, jf. þrír ɔ: tallet tre), som er utledet fra fjellene Mjåtinden, Breitinden og Trænstaven. I middelalderen ble gården hetende Sande (gno. m. pl. Sandar), som senest fra 1700-tallet også skrives Sanna.

For nederlandske sjøfolk kjennes øyen historisk som Traen oog (tidligere Traen ooch, Tranogh med mer; no. Trænas øy). Øyen har også navn på nylatin, nemlig Trinacia, som først nevnes i Ulysses & Otinus (1702) av Jonas Ramus. Dette er et navn som Sanna deler med italienske Sicilia, som på grunn av sin trekantform kalles Trinacria. Navnet uttales opphavelig med /k/.

Nihil qvidem hic certi ausim statuere, sed tamen verisimile mihi videtur insulam Træn seu Traenen/Hollandis Tranoogh, pro Thrinacia accipi

– Jonas Ramus (1713)

Historie

Thule i pseudoantikt kart fra 1911

Middelalder

En kirke på Sanna nevnes i Norriges Beskrivelse (1613)

Sande i «Sankt Olavs jord i Rødøy prestegjeld» fra 1536

Traen ooch i nederlandsk kart (1590-årene)

Grekeren Pytheas i Massilia gav seg rundt 330 f.Kr. ut på reise i havet nord for De britiske øyer. Etter en uke skal Pytheas ha nådd land på et sted som man antar var langs kysten fra Namdal til Helgeland. Så vel Smøla på Nordmøre som Dønna og Træna på Helgeland nevnes i ettertid som mulige steder. Landet hadde lyse sommernetter, noe som utelukker det meste som ligger sør for Polarsirkelen. Samtidig var det rikt på korn og frukter. I reiseberetningene etter Pytheas kalles området Thule. Beretningene har for øvrig flere kildekritiske utfordringer.

Den yngre eddas Þulur fra rundt 1220 nevner en rekke øyer, blant andre «þriðna», under Eyja heiti. Det at Sanna nevnes sammen med øyer som Tjøtta, viser at Sanna var et kjent sted langs kysten.

På 1200-tallet synes Sanna å ha vært sete for en hirdmannsslekt. Det fortelles i Håkon Håkonssons saga at hertug Skule rundt 1239 sendte sine menn til Hålogaland. På Øyrating hadde Skule latt seg utrope til konge, og for å lykkes var han avhengig av å få hånd over fiskeriene i nord, det vil si store deler av Norges økonomi. Etter å ha plyndret i Brønnøy og i Alstahaug satte vårbelgene kurs ut til Sanna. Der drepte de Pål Dålks sønner Olav Dålk og Jon Sylgja, som var kong Håkon IVs hirdmenn. Etter å ha tømt husene for verdisaker dro de videre til Salten. For øvrig ble de ikke stanset før de hadde nådd Håkon Raud i Hamarøy.

Svartedøden nådde rundt 1350 Sanna som et av de første stedene på Helgeland. Fra 1300-tallet kjennes det en grav med 27 skjeletter i en åker ved Sannas bebyggelse og en grav med 33 skjeletter i Kirkhellaren. Noen av likene ble pent stedt til hvile, og fikk herunder et jernstykke i munnen, mens andre nærmest ble hevet oppi. Dette kan antyde at dødstallene etter en viss inkubasjonsperiode begynte å akselerere, slik at de gjenlevende nærmest måtte lempe de omkomne vekk. En annen teori er at graven med henslengte lik var besetningen på et fremmed skip: kanskje det samme som brakte pesten til Træna.

En mann, kvinne og nyfødt barn var blant dem som ble gravlagt i Kirkhellaren. Mannen ble gravlagt sammen med et sverd, noe som gjør det mulig å tro at han var en stormann på stedet.

Aslak Bolts jordebok fra 1430-årene nevner Sanna, Husøya og Ærøya blant gårdene som erkebispestolen i Nidaros eiet i Hålogaland: «Af Sandom j Thridnom, viij spon, bygt fire lx fisk oc iiij spon smør. Faller her landvordhor», det vil si «Av Sande i Træna, 8 spann, bygslet for 60 fisker og 4 spann smør. Det må her betales landvarde». Gullringen fra Sanna skal for øvrig stamme fra samme tid.

Træn vel Tranogh forte Trinacia (nylat. for Træna eller Trænas øy oppr. Trinacia) i kartet Halogia Saxoni (1713)

1500-1799

Tranö i kartet Norvegia Regnum, Vulgo Nor-Ryke (1662)

Trenen i kartet Norlandia (rundt 1750)

På 1500-tallet nevnes Sanna i forbindelse med tiendepengeskatt i 1521 og deretter i Olav Engelbrektssons jordebok fra 1536. I 1520-årene hadde både Sanna og Husøya flere bruk. De skilte seg dermed fra normen ute på kysten, som var to-tre bruk på hver gård. På Sanna fantes det i 1567 sju skatteytere. Dermed var antallet bruk neppe færre enn fem. Samme år ble det i leidang betalt et pund fisk fra hvert av tre bruk på Sanna.

I 1563 var det på Helgeland 26 skippere og 20 styrmenn som betalte skipsskatt. I fjerdingene Meløy, Rødøy og Lurøy, som Træna tilhørte, var det blant andre fru Anna til Meløya (enke etter væpner Trond Benkestok), Klaus Hollender i Træna, setesvein Mikkel Teiste og Elling Pedersen. Sjur på Sanna nevnes i denne sammenhengen som styrmann for Klaus Hollender. Det er usikkert hvor Klaus Hollender hadde skippersete, men det var sannsynligvis på Husøya, for selv om Sanna var tett befolket, var det Husøya som var områdets internasjonale havn. Senere kom det egen skipper på Sanna. Karen nevnes i 1630-årene som skipperenke, og ble etterfulgt av sin styrmann av navn Mikkel.

Til tross for sin folketetthet hadde Sanna forholdsvis få husmenn. Fra 1618 til 1625 var det høyst en husmann på Sanna, mens det var fem-seks brukere. Mye av husmannstilveksten var nabogården Husøya avtaker av, nemlig fra tre husmenn i 1618 til sju i 1625. Ærøya og Hikelen hadde på sin side ti og fjorten husmenn, hvorav Anders Schott – kanskje fra Skottland – på sistnevnt gård. Fiskerhusmenn var tallrike i Træna. Nedgang i fiskeriene fra 1630-årene gjorde likevel at fiskerhusmenn nærmest forsvant, mens det til gjengjeld kom noen flere leilendingebruk. I Træna fantes det i 1648 fire husmenn, mot atten i 1635 og 35 i 1617.

Lensregnskaper viser at Sanna i 1647 hadde sju bofaste brukere. I 1665 var det åtte brukere på Sanna, mens Husøya hadde ti. Sanna var med andre ord stadig blant de tettest bebyggede områdene på Helgelandskysten.

I slutten av 1600-tallet arbeidet Jonas Ramus med en teori om at handlingene i det greske oldtidsverket Odysseen av Homer egentlig fant sted i Hålogaland. Verkets helteskikkelse Ulysses var den samme som guden Odin, mente Ramus, mens Thrinacia slett ikke var trekantformede Sicilia, som også heter Trinacria, men Sanna i Træna. – Nihil qvidem hic certi ausim statuere, sed tamen verisimile mihi videtur insulam Træn seu Traenen/Hollandis Tranoogh, pro Thrinacia accipi, skrev Ramus i boken Ulysses & Otinus (1713). Dette kan saktens stemme, men bør ansees som ubevist og som mindre sannsynlig.

Fra 1700 vokste antallet bruk fra fem til elleve. Det kan dermed synes som at man på Sanna istedenfor husmannsplasser valgte bruksdeling som tilnærmelse til befolkningsvekst. Nærhet til fiskeriene var trolig det som tillot oppstykking av brukene på Sanna.

På 1700-tallet er pantebøkene nesten tause om brukene på Sanna. Først i 1786 trer brukene frem: Petter Angell, eier av Trængodset, tinglyste da åtte bygselavtaler på rad. Fra 1788 til 1790 fulgte det ytterligere fire avtaler. Dette tyder på at Sanna i 1780- og 1790-årene hadde tolv brukere.

Fr. Chr. B. Christensen (1800-1869), Trænas eier

1800-1849

Sannas populasjonsstruktur pr. alder og kjønn i 1801

Ved folketellingen 1801 hadde Sanna 78 innbyggere, hvorav 40 menn og 38 kvinner. Tre femtedeler av befolkningen var under tretti. I gruppen 0-14 år var det omtrent like mange gutter og jenter, mens det i gruppen 15-29 år var litt færre jenter. Dette er lett å forklare, for i denne alderen flyttet mange jenter vekk for å gifte seg, mens gutter ble igjen for å delta i jordbruk og fiskeri. Folk på Sanna ble for øvrig ikke veldig gamle. Det var bare sju innbyggere som var seksti år eller eldre.

På Sanna var det ti leilendinger, en husmann og en kvinnelig innerst, foruten tre mannlige og fire kvinnelige tjenestefolk. Videre var det sju som hadde kår. Noen av disse holdsmennene var bare førti-femti år gamle, og drev i tillegg med fiskeri. Med andre ord var de fremfor alt proforma holdsmenn som hadde latt sønner eller yngre brødre drive jorden. Slik kunne de være fiskere på heltid, samtidig som de gjennom kåravtalen sikret seg bolig, korn- og melkevarer.

Her viser også forskjellen seg mellom egalitære Sanna og elitistiske Selvær: mens det i Selvær satt to styrmenn som delte på tre våger, hadde Sanna ti leilendinger som hver enten måtte nøye seg med 2 pund eller med 1 pund og 18 merker.

Den 5. august 1819 var det et kraftig jordskjelv i Lurøy. Skjelvets styrke er blitt anslått til 5,8 på Richters skala. På Sanna hadde folk vansker med å stå oppreist. Jordskjelvet fikk stenblokker til å løsne fra fjellene og dundre ned mot Sannas bebyggelse, som dermed ble etterlatt i en tåke av støv, og i sundet mellom Sanna og Husøya var det store bevegelser i vannet.

Knud Baades «Øen Trænen i Nordland» (1838)

Firkantede kyr i Kirkhellaren rundt 1892

I 1823 dro Iver Ancher Heltzen ut til Træna: et besøk som kjennes gjennom nedtegnelsen Bidrag til en rigtigere Kundskab om Øen Tren. Heltzen likte ikke husøyværinger. – Det Vand, hvilket Indbyggerne [paa Husøen] drikke, er et sumpigt rødt grumset Myrvand, maaske Beboernes mavre blege og gustne Udseende, meget kan tilskrives dette Vand, thi unægtelig ere de ej allene de fattigste, men af Udseende de mest sygelige, skrev han. Da fant Heltzen sannaværinger mer tiltrekkende. – [Sannelandets] Beboere ere nok de mest formuende i Tren, deres Flid paa deres Jord, og deres Huses Vedligeholdelse, synes ved første Øjekast, at bringe en Fremmed paa denne [For]modning. Deres Boeligere ere meget smaae men dog ikke mindre, ja vel endog større end paa Husøen.

Iver Heltzen så at også firbente sannaværinger hadde gode liv. – Vi vandrede over græsrige Enge ved Siden af smaae meget frodige Agre. […] Kreaturene gik i hin frie for al Tvang, skrev Heltzen, som for øvrig merket seg fraværet av hest. – [I] heele det egentlige Tren fødes kun en eneste Hest og denne er paa Sannelandet, skrev han. To brukere hadde hesten på deling. De forklarte at hesten egentlig var unødvendig. Det stenete åkerlandet gjorde den ubrukelig til pløying. Isteden ble hesten brukt til å frakte korn innomhus.

For Iver Heltzen var det utrolig at så mange mennesker kunne leve av så lite jord. – Indbyggernes Føde er fornemmelig Fisk og Lever, deraf kommer nok deres almindelig blege Udseende, slo Heltzen fast, før han listet opp de ulike fiskeriene på Sanna. Torskefisket varte fra kyndelsmesse til den 14. april. Etter åkerpløying fulgte deretter seifisket, som de benyttet sekkenot til. Videre ble det fanget kveite, for den saks skyld om sommeren, men særlig om vinteren og tidlig på våren. «Skroblonge», «blanklonge» og uer nevnes også. Endelig kom gråseifisket om høsten.

Af alle de Mangler jeg syntes Husøen havde, hvor jeg opholdt mig i 3 Dage, var ingen Mangel større og mer[e] følelig end Savnet af det rene og sunde Vand, der er saa nødvendig for Mennesket. Lykkeligvis indtraf saa heldigt Vejer, at man daglig kunde afhente samme fra Sannelandet, hvor en liden Bæk, maaske den eneste i heele Tren, løber fra Fjeldtinderne

– Iver Ancher Heltzen (1823)

Familien Jeppesen fra Danmark ble i 1810-årene eier av Trængodset. Midt i 1830-årene ble dette solgt til familien Christensen på Husby i Nesna kommune, som dermed fikk adgang til å føre den gamle betegnelsen Trænas eier. Noe av det første som familien gjorde, var å gripe tak i problemet med at langsveisfarende kom ut til Træna og forsynte seg av naturressursene der. Husbygodset kunngjorde i 1837 fredlysning som forbød uvedkommende å sanke og jakte på Sanna samt flere andre gårder i Træna. Et liknende forbud hadde Sannas brukere nitti år tidligere lyst på tinget.

Underskrevne, som nærværende Eier af Trænens Godset med alt Underliggende i Lurøe Præstegjeld, Rødøe thinglag, erklærer herved Fredlysning over dette Gods med Tilhørende, nemlig Gaarden Huusøen, Sanna, Erøen, Hikkelen, Rødskjærholmen, Nord og Sør-Sandøen samt Lovunden, hvilke Gaarde med underliggende Øer, Holme og Skjær, herved fredlyses for al Slags uberettiget Jagen, det være sig paa Søe eller Sand, enten efter Kobbe, Fugle og Fugleæg - eller hvilkensomhelst Andet, der lovlig maatte tilhøre disse Eiendomme med deres underliggende Strande, Øer og Holme, og forbeholdes min lovlige Ret til Enhver, der uden min Tilladelse maatte antræffes i eller overbevises om saadan ulovlig Jagen, til Anholdelse, Ansvar og Skadeserstatning, efter befindende Omstændigheder samt Lovgivningens Medhold

– Husbygodset (1837)

Sanna i Die Pflanzenwelt Norwegens (1873)

1850-1899

Hilmar Borchgrevinks landmålinger i 1893

En høstmorgen i 1850 dro Johan Rasmussen og Nils Anderssen ut på havet for å fiske. Men de kom ikke tilbake, og i søket etter mennene ble en halvdel av båten funnet. Folk på Sanna slo seg da til ro med at mennene var omkommet. Samme vinter strandet det en hval på Hitra i Trøndelag. De innfødte gikk straks i gang med å flense hvalen, men da de nådde spekket, fant de liket av en mann som holdt en tollekniv i hånden. Merkene i hvalens buk avslørte at mannen hadde kjempet en hard, men forgjeves kamp. Nyheten spredte seg snart langs kysten. Det ble fortalt at mannen hadde en vest med innvevede striper. Samme plagg hadde Johan båret, og folk mente derfor det var han som ble funnet.

Ved folketellingen 1865 var det 43 kyr og 155 sauer på Sanna. Ved folketellingen 1875 var det 45 kyr og kalver og 177 sauer, foruten fem svin. På denne tiden ble det nærmest utelukkende dyrket potet og bygg. Bygg egnet seg godt i subarktisk klima, og i likhet med høy og tang kunne det også brukes som fôr.

Maler Thorolf Holmboe fra Mosjøen besøkte i 1880-årene Husbygodset, og fikk der se trænværinger for første gang. Senere gav Holmboe en malerisk beskrivelse av øyfolket. Mennene gikk med røde toppluer og svære sjøstøvler, mens kvinnene hadde store, hvite tørklær på hodet, svære sjal og fotside stakker, og bar i tillegg på blå og røde nistebommer. Holmboe beundret øyfolkets tålmodighet.

Fra den tidlige morgenstund stod de lenet opp til en eller annen gjenstand utenfor budøra, stille og tause og ventet på at noen skulle komme og lukke opp. Men der kom ingen. Handelsbetjentene var opptatt hele dagen på bryggen med å veie fisk og hadde annet å gjøre enn å ekspedere trænværinger. Jekten lå borte på vågen og tok inn last til det annet Bergensstevne. Han «far sjøl», handelsmannen, skulle først spise sin frokost og lese sine aviser, og posten skulle ordnes. På de store handelssteder var som regel handelsmannen «poståpner». Så ble det middag med derpå følgende lang middagslur. Ettermiddagskaffen skulle drikkes, og endelig ved 6-siden kom han ruslende nedover mot kramboden med den svære smidde jernnøkkel som en annen St. Peter, som skulle åpne himmeriks porter. For trænværingene var kramboden himmerik. Der fikk de mel og gryn, sirup, kaffe, tobakk og brennevin, spekelasi og sukkertøy til barna. Så avleverte de sin fisk og seilet tilbake til sine hjem på øen, langt ute i havet

– Thorolf Holmboe

Hilmar Borchgrevink gjennomførte i 1893 landmålinger på Nord-Helgeland. Han var blant annet på Lovundfjellet på Lovund i Lurøy kommune, og dro deretter opp på Hikelen sør for Husøya i Træna kommune. Men Trænstaven på Sanna ble i overkant dristig, selv for den fjellvante landmåleren, som avslo tilbudet om å bestige staven. – Fra nordvestsiden er Trænstaven bestigelig, naar man ikke har sit liv kjært, skrev Borchgrevink senere. Da var Gumpen heller et fjell etter Borchgrevinks smak, som skrev: «Nei, da er «Gompen» et ganske anderledes gemytligt fjeld – der kan man da komme baade op og ned uden bogstavelig helt at nedværdige sig til kryberi. I det hele tror jeg, at det er en misforstaaet æresfølelse med slige vilde bestigninger, hvor man maa klore sig fast i fjeldvæggen baade med øine, arme og ben.»

«Gompen» har – efter mine begreber – ganske andre og mere tiltrækkende betingelser for os tobenede væsener

– Hilmar Borchgrevink (1897)

Husøya i 1910 med Trænfjellan som bakgrunn

1900-1945

Sannagården rundt 1910-1920

En høstdag i 1912 var det to gutter som besteg Trænstaven, og av alle ting gjorde de opp bål der. Ilden grep straks tak i lyng og gress, og før guttene hadde rukket å komme ned, stod det en veldig ildsøyle opp fra fjelltoppen. Brannen fortsatte gjennom hele natten og påfølgende dager. Sten og gnitrende torv raste nedover fjellsiden, samtidig som det dalte glør over bebyggelsen. Mest utsatt følte de seg nok på Stavheim, som lå ved Trænstavens fot. Ildsøylen kunne sees på store deler av Helgeland, og fra Herøy til Rødøy var det et fryktinngytende skue som utspilte seg ute i havgapet. På Sanna var folk mildt sagt forbannet over slik uvettig omgang med ild. Lenge truet brannen med å spre seg til øvrige Sanna, som dermed stod i fare for å måtte frarømmes. Hvis de ikke kom i klammeri med lensmannen i Lurøy og Træna, fikk guttene i alle fall en kraftig irettesettelse.

Sanna poståpneri ble åpnet den 1. juli 1914 med Andreas Svendsen på bruk nr. 1 som bestyrer. Samme år hadde Stortinget bevilget 2.500 kroner til fyrlampe på Røssneset.

Radikale ideer som kommunistisk revolusjon og rasistisk basert nasjonalisme fikk aldri oppslutning i Træna. Forklaringen kan ligge i områdets historie. Den kapitalistiske fiskerbonden hadde i alle fall røtter tilbake til høymiddelalderen. Markedsøkonomi kom aller først til utkantstrøkene i nord, har Gutorm Gjessing skrevet om den økende europeiske handelen som Træna allerede på 1200-tallet ble trukket inn i. Dermed ble området både urbanisert og internasjonalisert. Folk var vant til tett bebyggelse, til handel og ikke minst til utlendinger. Dessuten var de sjøfolk som hadde seilt til Bergen og enda lengre. Derfor hadde nasjonalisme og fremmedfrykt lite appell. Revolusjon var det rett og slett ingen interesse for.

Sanna sett fra Svartisen (vel 1.500 m) i Rana rundt 1935

Hvalflensing på Likholmen i 1943

På Sanna var folk heller ikke for innføring av nytt skriftspråk. Allerede i 1893 hadde sannaværinger vendt tommelen ned for landsmål, da Sanna skolekrets erklærte full enighet med Træna skolestyre om at landsmål ville skape språklig forvirring og gå på bekostning av viktigere opplæring. Stemmetall kjennes ikke fra avstemningene i 1928 og 1939, men i Selvær ble landsmål i 1928 avvist med 20 mot 2 stemmer, mens Husøya i 1939 avviste landsmål med 47 mot 12 stemmer.

Træna spareparti ble i 1922 stiftet i forbindelse med herredsstyrevalget. I hovedsak var medlemmene fra Husøya og fra Sanna. – Da tiden maner til sparsomhet baade i stat og kommune, tillater man sig ved nærværende at opsætte et program for det vordende herredsstyre, for at forsøke bremse litt imot – tidligere herredsstyrer, som i de senere aar synes at ha været saa alt for rundhaandet i sine bevilgninger, skrev Træna spareparti. De ønsket å kutte i alle «overflødige utgifter», blant annet ved å sløyfe et årstrinn i folkeskolen, avvikle «fortsættelsesskolen» og sette kommunale reparasjoner på vent, og heller bruke midler på støtte til arbeidsledige og på innkjøp av matfisk til fattige. På Sanna stilte Aksel Antonsen, Albert Andersen, Jakob Jakobsen og Per Olsen som partiets kandidater.

Før samme valg skal en mann på Husøya ha ertet en mann fra Sanna ved å si: «Vi skal ha 9 representanter paa Husøy.» Mannen dro hjem til Sanna og fortalte dette, noe som førte til at femti sannaværinger gikk til urnene, mens det både på Husøya og ellers i Træna var lavt oppmøte. Følgelig fikk Sanna seks representanter, mot tidligere to-tre, mens Husøya, Selvær, Dørvær og øvrige Træna henholdsvis fikk to, en, en og to. – [D]et var baade frekt og taapelig handlet av Sanna-folket, som ved en smule selvkritik burde ha skammet sig og ikke fulgt en saadan trafik. Men ogsaa Husøy-folket har sin fulde skyld for utfaldet! skrev en anonym person i Nordlands Avis. For øvrig skal omvalg ha blitt drøftet.

En sommerdag i 1929 ble det funnet tre skjeletter etter voksne mannfolk under spading av kjøpmann Wilhelm Olsens åker. Levningene ble sendt til Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Lite ante folk at dette skulle snu Sanna på hodet. Det tok ikke lang tid før funnene kom Gutorm Gjessing i Tromsø for øre. I 1930-årene ble Sanna inntatt av arkeologer, som foretok omfattende utgravning på øyens sørlige og vestlige deler.

I 1931 fikk Sanna rikstelefon.

Arbeiderpartiets Hans Reiersen var i 1936 på agitasjonstur på Helgeland. – Kommunen har «upolitisk» borgerlig styre. Arbeiderpartiet har ingen representant i herredstyret, skrev Reiersen om Træna kommune. Likevel fikk nystiftede Sanna Arbeiderparti 21 medlemmer. – Vi har også fått hull på Selvær, som alltid har vært en fast venstreborg. Og de som ikke stemte med venstre, stemte med høire. Arbeiderpartiet var en vederstyggelighet, skrev Reiersen.

I Nordlands Avis den 30. august 1938 skrev lurøyfjerdingen Johannes Hestman et kåseri om ærfugl. Der fortalte Hestman at en mann på Sanna hadde hatt 1.400 ærfugl; fuglen lå helt inne i bakerovnen. Dette var for øvrig på Dun-Sesels tid. Påstanden om 1.400 ærfugl på Sanna fikk mange til å sperre opp øynene. Det at en folkesky fugl ikke bare skulle flokkes rundt husveggene, men til og med ruge inne i ovnen, ble for drøyt. Det var morsomt å lese Hestmans historie, skrev en leser. – [M]en når han i „Nordlands Avis“ fornylig meddelte oss, at en mann på Sanna i Træna har „1400 erfugl“ i og omkring sitt hus – da blir det for sterkt å tru! […] At der har vært og er en hel del rotter, er kjent nok, men 1400 stkr. „efauel”! Nei takk. Ska’ tru om du ikkje tar feil og må lyg om igjen? Skriv morsomt, men sant! smalt det fra leseren, som tydeligvis hadde latt seg provosere. Samme år ble det for øvrig funnet rester av en pingvin. Dyret skal ha stammet fra Røst, hvor man mislykket hadde forsøkt å etablere pingvinkoloni.

Fisking etter mort på Øverkaiet rundt 1946

Det urgamle tunet på Sanna rundt 1946-1969

Gjennom flere tiår på 1900-tallet var Sanna Fiskeriforening en drivkraft for utvikling av Sannas infrastruktur. Dårlige havneforhold var blant de første sakene som de tok fatt på. Senest i 1925 hadde foreningen søkt fylket om å få bygge molo: en søknad som herredsstyret i Træna sluttet seg til. Men det skulle ta lang tid før molo ble virkelighet. I 1934 arbeidet foreningen fremdeles for å bygge molo med kai, og søkte i denne forbindelsen om å få motta litt av 800.000 kroner som staten hadde avsatt til utvikling i Træna. Mange av Sannas innbyggere skrev under på søknaden, som dermed også fikk preg av opprop. Påfølgende år fikk de støtte fra Nordlands Avis. I 1936 pågikk det forberedende arbeid, da tolv mann gjorde moloens landfeste ferdig. Deretter synes arbeidet igjen å ha stanset. Voksende utålmodighet kom til uttrykk da herredsstyret i 1938 «på det kraftigste» anbefalte ny molo. Dette var sterk ordbruk fra ellers sindige øyværinger. Først i 1946 stod moloen ferdig. Fra Pålneset strakk moloen seg vel sytti meter mot Skinnbroka.

I lang tid har innbyggerne på Sanna i Træna gjort krav på bevilgning til molo. Stedet har ikke havn. Når høsten og uværet kommer må båtene – både store og små – tas på land. Ikke mange havnekrav er så berettiget som dette fra Sanna

– Nordlands Avis (20. august 1935)

Etter Tysklands angrep på Norge i 1940 ble folk i Træna innkalt til krigstjeneste. Blant annet lå sannaværinger på vakt nord for Mosjøen ladested, men til slutt ble de dimittert, og dro tilbake til øyene. Ikke desto mindre ble Træna senter for illegal transport av våpen på Helgeland. Nærmere seksti tonn våpen og annet utstyr kom i land i Træna, i hovedsak med fiskeskøyter fra Shetland. Våpnene ble deretter fraktet innover til Vefsn og til Grane over Visten. Våpensmuglingen skjedde i hovedsak på Rødskjærholmen og i Selvær. Det var lettere å gjemme seg inne mellom holmene enn på en stor og åpen øy som Sanna.

Likevel ble også folk på Sanna dratt inn i våpensmuglingen. Mot krigens slutt hadde tyskerne fått skjellig mistanke om at våpensmugling fant sted, og den 11. august 1944 ble hele Træna avsperret. På Sanna, i Selvær og ellers i Træna ble alle voksne menn innbrakt på Husøya skole. Ikke bare for mennene, men kanskje særlig for kvinnene og ungene som ble stående igjen, var det en dramatisk situasjon. Under forhørene snek en tysk soldat seg for øvrig over til Sanna, hvor han tok seg inn i et hus og forsøkte å forulempe to venninner. Til alt overmål var den ene kvinnen svanger. Soldaten bad dem om å kle seg nakne. Kvinnene gikk med på dette, men bare hvis avkledningen fikk skje i enerom. En av kvinnene rømte da gjennom stuevinduet, og fikk varslet folk. Det ble sendt bud til Husøya, og selv om grunnen er ukjent, ble tyskernes aksjon brått avbrutt den 14. august. Men aksjonen satte en støkk i mange, som fryktet at de for siste gang hadde sett hverandre. I forhold til andre steder på Helgeland, blant andre Majavatn i Grane, ble Sanna likevel forskånet fra krigens verste sider. Alt i alt slapp sannaværinger fra det uten fysiske mén.

Dersom tyskerne hadde fått bevis for den rolle Træna spilte i det allierte forsøk på å opprette en geriljastyrke i Nordland, er det ikke tvil om at Træna da ville ha blitt et nytt Telavåg

– Olaf Kjell Sørhaug (1972)

Sanna på frimerke fra 1969

1946-1999

Utsikt mot havnen i 1978

Rikstelefonen i 1978

Sanking av ener på Merrahella i 1978 til røking av laks

Frem til 1950 var folk på Sanna leilendinger under Husbygodset. De eiet dermed ikke brukene sine, men betalte årlig avgift for å bebo og drive jorden. Selv om bygselavgiften var beskjeden, økte misnøyen med leilendingevesenet. Før andre verdenskrig fantes det spredte forsøk på frikjøp, som da Martin Olsen i 1932 søkte Træna herredsstyre om å ekspropriere tomten Sandbakken. Men herredsstyret var nølende. Noen søknader ble avvist, mens andre ble satt på vent. Først etter 1945 kom det til handling. Et etter et ble brukene på Sanna innløst, og i 1950 var alle unntatt to bruk i selveie. Selv om det i noen tilfeller var uenighet om beløpets størrelse, fikk enkefru Gidtske erstatning etter Grunnloven.

I etterkrigsårene skulle brukerne selv få erfare hva lovverket om ekspropriasjon kunne anvendes til. Stat og kommune tok seg godt til rette på Sanna. Mye land ble overtatt, ofte med minimal kompensasjon. Blant annet gikk Forsvarsdepartementet inn for å anlegge radarstasjon på Gumpen. Træna kommune ville på sin side ha uttak av vann, mens Lurøy-Rødøy Kraftverk la kraftlinjer. Allerede i 1956 ble en vannåre tvangsavstått til fordel for Sanna vannverk. Og mens det vanligvis ikke var snakk om formell ekspropriasjon, gikk brukerne ofte tapende ut av skjønn og overskjønn. I saken om radarstasjon ble både erstatning for avstått grunn og erstatning for skader på beitemark vesentlig lavere enn brukerne var innstilt på. Dette var kanskje prisen å betale for moderne infrastruktur, og hvis man tar i betraktning at Sanna så vel fikk innlagt vann og strøm som opprustet havn, vei og tunnel, fikk brukerne kanskje mer enn de selv gav.

Frivillige salg fant også sted. Etter forhandling mellom Karl Vibe-Müller og grunneierne fikk Tromsø Museum i 1973 kjøpe Kirkhellaren med omliggende land. Det ble i alt gitt 115.000 kroner for 87.700 m² land. Grunneierne på Sanna var ikke kjent for å gi fra seg viktig beite- eller slåtteland, som det allerede var knapphet på. Derfor må salget også ha bygget på forståelse for den enestående arkeologiske attraksjonen som Kirkhellaren var.

I juli 1993 svømte oterungen Ottar i land på Sanna, og slo seg ned på bruk nr. 6 ovenfor Heimersanda. Ottar var glad i menneskelig selskap. Han trivdes rundt husveggene, hvor det også ble laget liggested til ham under en av bygningene, og fikk av og til fisk til middag og nystekte vafler til dessert. I minst et år var Ottar bofast på og rundt Sanna, før han en dag dro sin vei for å søke make.

I 1994 fant det kanskje første bryllupet i Kirkhellaren sted da en mann fra Lurøy kommune og en kvinne fra Alstahaug kommune ble viet. Fra Mo i Rana reiste sorenskriveren på Nord-Helgeland, sorenskriverens kone og en del av brudefølget ut til Træna, mens andre kom fra Lurøy og fra Alstahaug. Fremme på Sanna ble brudefølget møtt av forloveren, som landet i fallskjerm på Heimersanda, før de til trompetfanfare vandret til Hellarvika. Brudebuketten ble selvsagt plukket fra lokal flora. Under vielsen fremførte sorenskriveren en Petter Dass-inspirert tale som hans kone hadde skrevet. Med årene kom mange flere til å gifte seg i Kirkhellaren.

Vær hilset i Kirkehelleren brudgom og brud hvor I står omgitt av storslått natur som i tusinder av år er oss givet. Vær hilset alle som rundt her står, for å hylle vårt brudepar så det forslår, når de snart til ektefolk er viet

– Sorenskriveren på Nord-Helgeland (1994)

Båreblomst fra Sannas Venner i 2014

2000-

MTB-skvadroner nr. 21 og nr. 22 utenfor Sanna i 2005

Audi-reklame i 2010, for øvrig med Mo-registrert bil

Festivalkonsert i Kirkhellaren i 2014

Ved inngangen til 2000-tallet var Sanna for det meste avfolket: bare fem-seks mennesker bodde mer eller mindre fast der. Til gjengjeld ble Sanna hver sommer et folkerikt sted når hyttefolk kom reisende til fra fjern og nær. Dette skapte utfordringer for lossing, lasting og fortøyning. Innenfor moloen fantes det bare to brygger, nemlig Sjøforsvarets flytebrygge og Øverkaiet, som hørte til to bruk.

Hyttefolks krav om bedre landingsforhold rettet seg derfor raskt mot sistnevnt brygge. En avtale ble i 2009 fremforhandlet mellom bryggeeierens barnebarn og en representant for Sannas Venner: foreningen fikk overta bryggen mot å oppføre langflytebrygge, hvorav bryggeeieren skulle ha to båtplasser. Jordbruket på Sanna var nedlagt, og med Sannas nye rolle som ferieparadis var det ikke lenger hensiktsmessig at noen ferierende kunne nyte godt av brygge fordi hytten teknisk stod på et bruk, mens andre ferierende var henvist til vassing i fjæretang fordi hytten teknisk stod på en parsell. Gamle driftsinnretninger måtte derfor tilpasses en ny, demokratisert realitet på Sanna.

Etter sin grunnleggelse i 1992 ble Sannas Venner en stadig større deltaker i grendelivet på Sanna. De arrangerte basar, og bidro til å utvikle kommunikasjon og infrastruktur. De gav til og med båreblomst når sannaværinger gikk bort, noe som viser den allsidige rollen som foreningen med årene både ville og kunne påta seg. Ikke minst var de talerør overfor stat og kommune, og mens boligtomteiere og gårdbrukere ikke alltid hadde sammenfallende økonomiske interesser, ble Sannas Venner på mange måter en høringsinstans i saker som angikk Sanna.

Selv om Sanna ble fraflyttet, ble det på ingen måte et folketomt eller glemt sted: det var bare bruksformålene som endret seg. Uten tvil er det fjellene på Sanna som har gitt Træna landsdekkende berømmelse. Sanna har opptrådt i en lang rekke reklamefotografier, -filmer og så videre: gjerne som bakgrunn for produktet som skulle markedsføres. Blant annet reiste MøllerGruppen i 2010 til Træna for å fotografere modellen Audi Q5. Sanna var noen år senere også sted for en omfattende reklamekampanje for såpemerket Klar.

Men enda viktigere var Trænafestivalen. I likhet med andre etterkommere av trænværinger tilbrakte Erlend Mogård-Larsen mangen sommer i Træna. Tidlig i 2000-årene hadde Mogård-Larsen en idé om å arrangere konsert i Kirkhellaren. I 2004 ble ideen realitet, og vokste på kort tid til et internasjonalt arrangement. Fire år senere var Trænafestivalen så kjent at til og med britiske The Guardian dekket den. Samtidig kom det stadig flere utlendinger til festivalen, blant annet fra land som Tyskland, Sveits, Frankrike, Storbritannia, USA og Australia: i 2016 hadde festivalen rundt 4.000 deltakere, hvorav 400-500 fra utlandet. Mens Trænafestivalen i hovedsak ble avviklet på Husøya, ble flere konserter lagt til Kirkhellaren på Sanna, hvis natur jo var en vesentlig grunn til festivalens suksess.

Blant annet innen politikk og reiseliv hadde man lenge ivret for å gjøre Sanna til verdensarv. I 2011 ble forslaget drøftet av lokalpolitikere, og mens ideen ble betegnet som god, måtte man også forvisse seg om at samfunnet ikke ble «vernet i hjel» av forpliktelser ved slik status. Samtidig behandlet politikerne en annen sak om Sanna. Etter avvikling av jordbruket begynte Sanna nemlig å gro igjen. Derfor ønsket noen folk på Husøya å ha småfe på beite der, noe som fikk enstemmig tilslutning fra kommunestyret. Både Nordland fylkeskommune og Tromsø Museum hadde påpekt det problematiske ved at kulturlandskapet på Sanna langsomt forsvant. Likevel var det ikke bare å sende sauer over til Sanna. Sauer kunne ikke ferdes fritt i vannverkets nedslagsfelt, og det var heller ikke ønskelig å la dem tråkke rundt husene. I tillegg er det folk som eier utmarken. Dermed måtte saken utredes nærmere.

I januar 2014 dukket det opp en hvalross på Nordsanda. Dette var et sjeldent syn. Den hadde svømt fra Jan Mayen, og hadde tidligere bodd på Færøyene, på Orknøyene, på Sørlandskysten og på Island. I juni 2018 fløy det en gråspurv fra Træna til Røst. De tre siste årene hadde den tilbrakt i Træna, før fuglen på tretti gram bestemte seg for å forsere den tolv mil lange strekningen over åpent hav.

Matrikkel

Bruk

Før 1838 hadde brukene på Sanna ingen faste grenser eller faste mengder jord. Folk hadde hus i Sannagården, og leiet i tillegg ønsket jordmengde etter avtale med gårdens eier (se Trængodset). Brukere før 1838 finnes i artikkelen Brukere på Sanna.

Etter 1838 kan Sanna regnes å ha tolv faste bruk (nr. 1-12). De to siste brukene (nr. 14-15) ble opprettet i 1949.

Gnr./bnr.	Lnr.	Bruk	Utskilt fra	Innmark	Utmark i sameier	Utmark felles	Kulturminner
1835-4/1	6a	Sande	ukjent	13.400 m²	291.700 m²	> 2.500.000 m²	17374
1835-4/2	6b	Sande	ukjent	14.000 m²	699.000 m²		36916
1835-4/3	6c	Sande	ukjent	7.200 m²	699.000 m²		17373 17374
1835-4/4	6d	Sande	ukjent	14.000 m²	171.900 m²
1835-4/5	6e	Sande	ukjent	14.900 m²	171.900 m²
1835-4/6	6f	Sande	ukjent	41.300 m²	291.700 m²
1835-4/7	6g	Sande	ukjent	18.800 m²	291.700 m²		17374
1835-4/8	6h	Sande	ukjent	62.800 m²	104.600 m²
1835-4/9	6i	Sande	ukjent	18.300 m²	173.000 m²		17374 127564
1835-4/10	6k	Sande	ukjent	16.900 m²	503.400 m²		17374 127564
1835-4/11	6l	Sande	ukjent	11.400 m²	503.400 m²
1835-4/12	6m	Sande	ukjent	20.700 m²	503.400 m²
1835-4/14		Fløtan	1835-4/1	27.200 m²	291.700 m²		17374 60086
1835-4/15		Stavheim	1835-4/3	7.700 m²	699.000 m²

Brukene eier all utmark på Sanna, herunder rett til å sanke egg, dun, torv, rakved, sand, skjell med mer, rett til å jakte fugl, kobbe med mer og rett til å anlegge hjellbruk med mer. I tillegg finnes det jordsameier mellom brukene.

Brukene er også er de eneste som får holde storfe og småfe på Sanna. Se artikkelen om Sanna beitestyre.

Sanna har flere hundre øyer, holmer, skjær, fleser, banker med mer. Følgende oversikt viser øygrupper, nes, svaberg med mer som er i jordsameie. Utmark kommer i tillegg. Tidligere var også Merrahella jordsameie (sølandingsplads og sildfjære fælleds). Merrahella ble i eller etter 1960-årene oppdelt i selvstendige teiger for bruk nr. 1-3, 5-7, 9 og 12.

Øy e.l.	Tilhørende bruk														Kart (berør for å se beskrivelse)
Bussøyan (3)	1					6	7						14
Laukøya (3)	1					6	7						14
Storarværet (1)	1					6	7						14
Storraudholmen (3)	1					6	7						14
Visværet (3)	1					6	7						14
Bukkøya (3)		2	3						9	10	11	12		15
Litjlamøya (3)		2	3							10	11	12		15
Haugøya (6)		2	3							10	11	12		15
Selsholmen (6)		2	3							10	11	12		15
Enakken (3)		2	3											15
Litjarværet (1)		2	3											15
Reinsøya (4)		2	3	4	5			8						15
Fløttingen (6)				4	5
Stornesholmen (3)				4	5
Litjselsholmen (6)								8
Grytneset (4)	1	2	3	4	5	6	7	8	9	10	11	12	14	15
Pålneset (4)	1	2	3	4	5	6	7	8	9	10	11	12	14	15

Tomter

Bruk nr. 13, 16-38 og 53-76 er i hovedsak bolig-, naust- og andre slags tomter.

Bilde	Gnr./bnr.	Bruk	Utskilt fra	Kulturminner
	1835-4/13	Fjellmo	1835-4/7
	1835-4/16	Veium	1835-4/1
	1835-4/17	Staulen av Sanne	1835-4/1
	1835-4/18	Sjøberg av Sande	1835-4/1
	1835-4/19	Nystad	1835-4/2
	1835-4/20	Myrvang	1835-4/5
	1835-4/21	Skoletomten	1835-4/4
	1835-4/22	vannuttak	1835-4/7
	1835-4/23	Sanna kirkegård	1835-4/6
	1835-4/24	→ 1835-4/23	1835-4/14
	1835-4/25	Rokstad av Sanne	1835-4/8
	1835-4/26	Sandstøbakken	1835-4/8	17374 67232
	1835-4/27	→ 1835-4/25	1835-4/8
	1835-4/28	Soltun av Sanna	1835-4/26	67232
	1835-4/29	Bakkebu	1835-4/8
	1835-4/30	Bergheim	1835-4/1
	1835-4/31	Solstad	1835-4/1
	1835-4/32	Isstad av Sande	1835-4/1
	1835-4/33	Vågen av Sande	1835-4/1	67233
	1835-4/34	Sjåhaugen av San	1835-4/1
	1835-4/35	→ 1835-4/23	1835-4/14
	1835-4/36	Bergly av Sanna	1835-4/14
	1835-4/37	vannuttak	1835-4/7
	1835-4/38	Buvoll av Sande	1835-4/6
	1835-4/39-52	Kirkhellaren	1835-4/1-12, 14-15	17372 46967 60088
	1835-4/53	vannuttak	1835-4/7
	1835-4/54	Sjøberg
	1835-4/55	Bergly	1835-4/10	17374
	1835-4/56	Vangen	1835-4/14	17374
	1835-4/57	Solstad	1835-4/3	17374
	1835-4/58	Synsvollen	1835-4/12
	1835-4/59	Trænbu	1835-4/4
	1835-4/60	Sandbakken	1835-4/3
	1835-4/61	Mærehella	1835-4/7
	1835-4/62	Laloft	1835-4/1	17374
	1835-4/63	naust	1835-4/12
	1835-4/64	naust	1835-4/8
	1835-4/65	naust	1835-4/8
	1835-4/66	naust	1835-4/2
	1835-4/67	KLASSIFISERT
	1835-4/68	naust	1835-4/4
	1835-4/69	naust	1835-4/2
	1835-4/70	«Juliestua»	1835-4/6
	1835-4/71	tomt uten bolig	1835-4/2
	1835-4/72	bolig	1835-4/14	17374
	1835-4/73	KLASSIFISERT
	1835-4/74	→ 1835-4/72	1835-4/3	17374
	1835-4/75	→ 1835-4/28	1835-4/26	67232
	1835-4/76	→ 1835-4/72	1835-4/8	17374

Galleri

• 

  Sannagården rundt 1910-1920

• 

  Sannagården i 1978

• 

  Sannagården i 1980-årene

• 

  Sannagården i 1990-årene

• 

  Sannagården i 2008

Litteratur

• Borchgrevink, Hilmar 1897. Glade minder fra landmaalerlivet Kristiania: H. Aschehoug & Co. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Bugge, Alexander 1914. Norges kongesagaer : Haakons, Guttorms, Inges saga : Haakon Haakonssøns saga : Magnus Haakonssøns saga Kristiania: J.M. Stenersens forlag. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Gjessing, Gutorm 1938. «Utgravningene på Sanna i Træna». Håløygminne: 243-250.
• Gjessing, Gutorm 1941. Fangstfolk Oslo: [ukjent forlag]. [Sider 42-50.]
• Gjessing, Gutorm 1942. Yngre steinalder i Nord-Norge Oslo: [ukjent forlag]. [Sider 285-287, 419.]
• Gjessing, Gutorm 1943. Træn-funnene Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard). Digital versjon på Nettbiblioteket
• Gjessing, Gutorm 1944. «Træna, et nordnorsk fangstsamfunn fra førhistorisk tid – langt uti havet». Ord och Bild: 127-134.
• Gjessing, Gutorm 1945. Norges steinalder Oslo: [ukjent forlag]. [Sider 92-97, 121-146, 152-155, 229.]
• Gjessing, Gutorm 1958(?). «Nordnorske samfunnsorganisasjoner i steinalderen». Wissenschaftliche Zeitschrift für Ernst-Moritz-Arndt-Universität Greifswald, 7 (3): 147-152.
• Gjessing, Gutorm 1972. «Det mest interessante funn fra mi Tromsø-tid». Håløygminne: 323-325.
• Heltzen, Iver Ancher 1973. Bidrag til en rigtigere Kundskab om Øen Tren samled paa en Embedsreise Junii Maaned 1823. Træna: Træna kommune. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Hutchinson, Alan 1997. Disse tider – Disse skikker : I fellesprestegjeldets dager 1500–1800 Bodø: Træna, Lurøy, Rødøy og Meløy kommuner. ISBN 82-90843-08-9. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Jørgensen, Jon Gunnar 1997. Aslak Bolts jordebok [Oslo]: Riksarkivet. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Kolsrud, Oluf 1943. «Gullringen». I Træn-funnene, redigert av Gutorm Gjessing. Oslo: [ukjent forlag].
• Ludvigsen, Alf 1980. «Trænstavens overmann». Vårt blad, (10): 24-25.
• Løvland, Torbjørn & Paal Ravnaas 2002. «Her slutter NATO». Forsvarets forum, (10): 42-51. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Mogård-Larsen, Sverre 1998. Leik- og Sangleiktradisjon på Helgeland fra 1.halvdel av 1900-tallet Sandnessjøen: [eget forlag]. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Molaug, Svein 1960. «[Ukjent tittel]». [Norsk Sjøfartsmuseums årsberetning].
• Munch, Jens Storm 1962. «Boplasser med asbestkeramikk på Helgelandskysten». Acta Borealia.
• Nansen, Fridtjof 1911. In Northern Mists : Arctic Exploration in Early Times London: William Heinemann. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Nicolaissen, O. 1910. «Undersøgelser i Nordlands Amt». Tromsø Museums aarshefter: 5-6.
• Nicolaissen, O. 1917. «Kirker i Nord-Norge : IV. Træna kirke : V. Karlsøy kirke : VI. Helgøy kirke». Tromsø Museums aarshefter, 40 (4): 3-15. Digital versjon på Nettbiblioteket
• NN 2010. «På gjengrodde stier». Audimagasinet, (2): 18-21. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Nordenstjerne, Andreas Zahl 2018 (9. mars). Karen Johansdatters slekt : Fra aristokrati til fiskerbønder Oslo: Zahl Forlag. ISBN 978-82-93270-12-6.
• Næss, Inga E. 1998. «Fangstfolket på Træna». Fotefar mot nord, (26): 1-20.
• Pettersen, Kristian 1985. Helgelands Historie. [Sider 96-97.]
• Ramus, Jonas 1702. Ulysses et Otinus Unus & idem Sive Disqvisitio Historia & Geographia, qvā, ex collatis inter se Odyssea Homeri, & Edda Island. Homerizante, Otini fraudes deteguntur, ac detractā larva in lucem protrahibut Ulysses. Hafniæ: Johan: Jacob: Bornheinrich. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Ramus, Jonas 1713. Ulysses & Outinus unus & idem, Sive Disqvisitio historica & geographica, Qvā, Ex collatis inter se Odyssea Homeri & Edda Island. Homerizante, OUTINI fraudes deteguntur, ac, detractā larva in lucem protrahitur ULYSSES. Hafniæ: Ovidius Lynnovius. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Roland, Hilde 1995. «Menneskenes landskap : Om boplassen på Træna i yngre steinalder». I Årbok for Helgeland, redigert av Ørnulf Kibsgaard. Mosjøen: Helgeland Historielag. (PP. 41-48)
• Rygh, O. 1905. «Sande». Norske Gaardnavne, 16: 162.
• Rødsten, Leonid 1994. «Tri heile dagar til ende». Helgelands Blad(?), 2. august.
• Schreiner, K.E. 1943. «Skjelettene». I Træn-funnene, redigert av Guttorm Gjessing. Oslo: [ukjent forlag].
• Schreiner, K.E. 1946. Crania Norvegica. [Sider 4-10.]
• Simonsen, Povl 1971. «Huleboere på den ytterste øy». Vårt Verk, (4): 30-33.
• Simonsen, Povl 1974-1979. Veidemenn på Nordkalotten. [tre volumina]
• Simonsen, Povl 1981. Fuglene på Kjerringa og andre nordnorske folkefortellinger.
• Simonsen, Povl 1991. Fortidsminner nord for polarsirkelen.
• Skjeseth, Heidi Taksdal 2016. «Internasjonalt i havgapet». Dagsavisen, 9. juli. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Stang, Håkon 1981. «Hvaler og hvalbeinshus». Håløyminne: 37-51.
• Stangen, Kari-Ann Dragland 2011. «Sier ja til sau på Sanna». Helgelands Blad, 2. mai, 30.
• Stangen, Kari-Ann Dragland 2011. «Vurderer å søke verdensarvstatus». Helgelands Blad, 2. mai, 30.
• Stangen, Kari-Ann Dragland 2013. «Kort sagt – lang varighet». Helgelands Blad, 8. juli, 16-17.
• Svestad, Turid Narvestad 1996. «Træna midt i gullhavet». Statoil Magasin, (3): 4-8. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Sørhaug, Olaf Kjell 1993. Træna kommune gjennom 100 år : 1872–1972 Træna: Træna kommune.
• Wallace, Wyndham 2008. «Festival on top of the world». The Guardian. Senest endret 21. juli. https://www.theguardian.com/travel/2008/jul/21/norway.festivals
• Wik, Birgitta 1985. Helgelands Historie. [Sider 178-181.]
• Åsvang, Arnt O. 1975. Våpentransport Helgeland 1942/1944 Mosjøen: [eget forlag]. Digital versjon på Nettbiblioteket

Kilder

• Aslak Bolts jordebok (1430-årene) (side 349)
• Skattematrikkel 1647
• Lensregnskap 1650
• Fogdemanntall 1665
• Skatteliste 1668
• Husmannsskatt 1700-1799
• Manntall 1701
• Skoskatt 1711
• Ekstraskatt 1711
• Ekstraskatt 1721
• Matrikkelutkast 1723
• Ekstraskatt 1762-1772
• Folketelling 1801
• Sølvskatt 1816
• Matrikkel 1838
• Folketelling 1865 (med påfølgende sider)
• Folketelling 1875 (med påfølgende sider)
• Matrikkel 1886
• Folketelling 1891 (kun huslisteoversikt)
• Folketelling 1900 (med påfølgende sider)
• Folketelling 1910
• Matrikkelutkast 1950

Gårder i Træna Gårder: 1 Husøya · 2 Ærøya · 3 Hikelen · 4 Sanna · 5 Sandøya · 6 Rødskjærholmen · 7 Dørvær · 8 Selvær · Andre eiendommer: Trænas øygruppe · Trængodset · Sagnsteder: Sandflesa

Sanna (gnr. 4 i Træna) Bruk: 1 Sande · 2 Sande · 3 Sande · 4 Sande · 5 Sande · 6 Sande · 7 Sande · 8 Sande · 9 Sande · 10 Sande · 11 Sande · 12 Sande · 14 Fløtan · 15 Stavheim · Brukere før 1838 · Tomter: 13 Fjellmo · 16 Veium · 17 Staulen · 18 Sjøberg · 19 Nystad · 20 Myrvang · 21 Skoletomten · 25 Rokstad · 26 Sandstøbakken · 27 Nyheim · 28 Soltun · 29 Bakkebu · 30 Bergheim · 31 Solstad · 32 Isstad · 33 Vågen · 34 Sjåhaugen · 36 Bergly · 38 Buvoll · 39-52 Kirkhellaren · 57 Solstad · 59 Trænbu osv. Kirkelige steder: Sanna kirke · Sanna kirkegård · Sanna bedehus · se også: Kirker i Træna · Sagnsteder: Sandflesa · Innbyggere: Olav Dålk · Pål Dålk · Jon Sylgja · Ottar Øyer: Nord for Sanna: Arværet · Kangvadskjæran · Sannaværet med Likholmen · Sør for Sanna: Brakvad · Flatskjæret · Fløttingen · Froværet · Gjersholmen · Haugøya · Hiøya · Kvaløya · Litjselsholmen · Merra · Reinsøya · Selsholmen · Spanna · Svartskjæret · Søholmen · Fjell: Breitinden · Gia · Gumpen · Kjølen · Mjåtinden med Litjmannen · Nova · Saufjellet · Trænstaven · se også: Fjell i Træna · Hellere: Båthellaren · Geithellaren · Kirkhellaren · Raudhellaren · Stolphellaren · Svalhellaren · Trollhellaren Næringsliv: A. Jørgensens fiskeoppkjøp på Merrahella · J. Lornsens agenturfirma · Monrad Olsen Ass. landhandel · Foreninger: Sanna Arbeiderparti ·Sanna Barneforening · Sanna beitestyre · Sanna Fiskarlag · Sanna Fiskeriforening · Sanna Kvinneforening · Sanna Misjonsforening · Sanna Småbrukerforening · Sanna Ungdomslag · Sannas Venner · Træna spareparti · Infrastruktur: Kjærlighetsstia · Radarstasjonen på Sanna · Rikstelefonen på Sanna · Rikstelegrafen på Sanna · Sanna poståpneri · Sanna vannverk · Saufjelltunnelen · Træna fyr