 Rekkehusene i Jomfruhagen ligger i det som tidligere var Simensbråtlinjens trasé. Foto: Leif-Harald Ruud (2025) var et 1,3 kilometer langt sidespor til Ekebergbanen som åpnet 30. september 1931 og gikk tvers over Ekebergsletta til Simensbråten, en samlet reisestrekning på 5,3 km fra Jernbanetorget i Oslo, 146,7 meter over havet.
De første par hundre meter fra Jomfrubråten var dobbeltsporet, resten av linjen var enkeltsporet. På endeholdeplassen Simensbråten var det vendesløyfe. Fra Jomfrubråten til endeholdeplassen var det en høydeforskjell på mer enn 30 meter, og banen hadde relativt kraftig stigning i det første strekket opp fra Jomfrubråten til selve Ekebergsletta.
Allerede i 1918 sendte Ekebergbanen inn en søknad om konsesjon for en kabelbane tilsvarende Fløibanen i Bergen fra Konows gate i Gamlebyen opp Ekebergskråningen, rundt 200 meter, og denne fikk støtte av herredstyret i Aker. Sporveiskomiteen for Kristiania og Aker var imidlertid negativ, og ville heller ha en forstadsbane, og trodde ikke at en kabelbane ville kunne dekke behovet for gods- og persontrafikk for den planlagte bebyggelsen i området. Formannsskapet i Kristiania kommune vedtok ikke mindre enn at det skulle bygges både en forstadsbane og en kabelbane.
En felles komite med representanter fra de to involverte kommunene og fra Ekebergbanen kom fram til i en felles innstilling at det i så fall burde bli bygget en forstadsbane først, og deretter eventuelt en kabelbane. På dette grunnlaget gikk kommunene inn i forhandlinger med Ekebergbanen, som imidlertid var skeptisk, både fordi de ikke trodde den ville bli lønnsom, og hadde heller ikke midler til utbyggingen å investere. I en felles avtale mellom de tre parter fra 1922, ble en enige om at de to kommunene hvor disse garanterte for eventuelle underskudd både i bygging og drift. Les mer …
 En av de første vognene, produsert av Skabo og kalt «Vikingeskip» på grunn av formen, etter å ha passert Holtet holdeplass på vei mot byen. Banens vognhall i bakgrunnen. (1917-1920) i Oslo åpnet 11. juni 1917 som en forstadsbane mellom Stortorget og Sæter, i 1941 forlenget til Ljabru. Den går fra Gamlebyen og oppover i egen trasé utenfor offentlig vei. Etter kommunesammenslåingen mellom Aker og Oslo i 1948 ble den innkoblet på trikkenettet i byen, og betjenes fra 2013 av linje 18 og 19. Banen hadde sin storhetstid i årene før, under og umiddelbart etter andre verdenskrig, og gikk med overskudd helt fram til 1949.
Banen var også et viktig politisk virkemiddel for å sørge for og oppmuntre til utbyggen av Nordstrand.
Historien om Ekebergbanen er også en historie om folkelig mobilisering i årtier mot nedleggelse, som var initert av byens politiske ledelse og Sporveiledelsen. Den er også en fortelling om en politisk snuoperasjon i særlig Høyre i årene 1974/1975.
Les mer …
Julie Valborg Jensen, født Dahl (1864-1897), var født på skyss-stasjonen Ringnes (Hjulet) i sørenden av Gjersjøen, Nordby, i Ås prestegjeld. Ringnes var på denne tiden et meget stort og travelt sted, med plikt til å holde minst 10 skyss-hester. Faren, Anders Zakariassen Dahl, var bestyrer på stedet. Han hadde vært med på å bygge den nye veien Ljabrochausseen fra Kristiania og langs Gjersjøen. Det var ofte militæret som driftet veibygging den gang. Han innehadde underoffisersgraden furér. Arbeidsoppgavene hans besto for det meste i regnskapsførsel.
Da Julie var ti år, 1874, flyttet hele familien til Askim der faren kjøpte Rom gård og startet Rom Nikkelverk med nesten 100 mann i arbeid på det meste. Men store nikkelfunn i Canada gjorde at prisene falt dramatisk på verdensmarkedet. Gruvedriften måtte tilslutt innstille. Les mer …
 Alunbruddet i Ekebergskrenten, før tomten ble bebygget med boliger. (2007) ved foten av Ekeberg ved Christiania («Christian og Sophia Magdalenas Alunverk») ble opprettet i 1737 og fikk navn etter daværende konge og dronning. Det var to av Christianias ledende kjøpmenn, Peter Collett og Peder Leuch, som satte i gang. Alun var tidligere ikke produsert i Norge, og under merkantilismen ville en erstatte importerte varer med norskproduserte produkter.
På denne bakgrunn fikk en støtte i form av privilegier, blant annet ved tollfrihet ved eksport og «Indførsel af Alun og rød Farve skulde blive forbudt i begge Riger». I henhold til bevilgning av 3. mai 1737 fikk verket fritt ta alunskifer på Hospitalets grunn og i dets «Fehage». Økonomien ble aldri helt bra og verket måtte stoppe produksjonen i perioder. En ser fremdeles den sorte alunskiferen i Ekebergåsen like ovenfor der Kongsveien kommer ned til Konows gate. I 1815 var lageret av alun så stort at en fant ikke å kunne fortsette driften. Les mer …
Familen Abrahamson var en virkelig – og med rette – kjent famile på Simensbråten (i nåværende Oslo kommune) og i mange andre sammenhenger. Enok Abrahamsen levde fra 1877 til 1935. På denne tiden var en ikke på fornavn med folk på samme måte som i våre dager. En kalte ikke den litt høytidelige mann, Enok Abrahamson for Enok, men ved fullt navn og tok av seg hatten og spurte hvorledes det sto til med herr Abrahamson, når en møtte han.
Enok Abrahamson bygget sitt hus på Simensbråten i 1909, da området lå i Aker herred. Fra første stund var han aktiv i Simensbråten Vel som var stiftet i 1907. Det var mange og store uløste oppgaver på stedet, og med sin dyktighet og erfaring er det forstålig at han gjorde en verdifull innsats. Han var formann i Vellet fra 1911 til 1913 og fra 1924 til 1929, i andre perioder som sekretær. Han var med i Aker Herredsstyre og i Akers Jordbruksutvalg under første verdenskrig. I en periode var han forsorgsverge for området.
I 1914 foreslo han at Nordre Skøyen hovedgård skulle bli «kulturhus», som kunne bli benyttet av for eksempel foreninger. 39 år senere ble dette vedtatt av formannskapet.
Simensbråten Vel søkte i 1948 om å få oppkalt en vei etter Abrahamson. Skuffelsen var stor i familien da det ble Enoks vei, og ikke Enok Abrahamsons vei. Begrunnelsen skulle være at det ble for langt navn med både for- og etternavn. Les mer …
 Motiv fra Holtet hageby, Samvirkeveien. er et boligfelt på Bekkelagshøgda i Oslo, i Bydel Nordstrand. Det avgrenses av Ekebergsletta i øst, Ekebergskogen i nord og vest, og av Sandstuveien i sør. Hagebyen har adresser til Einerveien, Ekebergveien, Erlandstuveien, Høgdefaret, Fredveien, Samvirkeveien, Smedstusvingen og Sandstuveien, og består av vel 50 hus med til sammen 180 leiligheter. Boligfeltet ble utbygd i åra 1923-1930, og var et pionerprosjekt innen boligsamvirket her til lands. Stedet var kjent som «Den røde by». Noe av bakgrunnen for det var at det var fagforeningene i Oslo som stod bak utbyggingen, og mange markante personligheter på den politiske venstresida har hatt sitt hjem her. Hagebyen ble sett på som en sosialistisk enklave i et strøk som ellers var preget av borgerlig, etablert villabebyggelse. Vinnerutkastet hadde tittelen Den røde by, og var utarbeidet av arkitekt Jacob Christie Kielland. Hans arkitektur ble valgt, men feltet ble ellers oppbygd etter en reguleringsplan fra et annet innkjøpt utkast i konkurransen, av Gunnar Bjerke. Les mer … | 
