 Helt siden 1904 har dette forsamlingslokalet - reist på initiativ av Asker Venskabelige Forening - vært møtested for askerbøringer. Bildet er utlånt av Per Schulze. er et festivitets- og forsamlingslokale like ved Asker rådhus, reist etter initiativ fra Asker Venskabelige Forening, en kvinneforening som hadde som mål å få reist et forsamlingslokale i Asker. Emma Lassen Urdal og Anna Hanevold var initiativtakere til prosjektet. Huset ble bygd i 1904 i en stil preget av norsk 1700-tallsarkitektur (ark. Ivar Næss), og innvielsen fant sted 7. desember 1904. Fra 1905 holdt herredsstyret sine møter her, og Asker Sparebank hadde lokaler her. I 1921 ble huset overdratt til kommunen, som hadde kontorer her til 1964, da det nye rådhuset stod ferdig. Les mer …
 Asker sparebank kunne flytte inn i sitt moderne nybygg i krysset mellom Semsveien og den daværende Drammensveien i 1934. Foto fra 1946, utlånt av Asker bibliotek. Asker Sparebank er en tidligere bank i Asker kommune, opprettet 1859, opphørte som selvstendig bank i 1980.
Banken hadde sin opprinnelse i Asker Bygde-Magazin, Asker-bøndenes eget kornmagasin, som ble organisert av Selskabet for Asker Præstegjælds Vel fra 1810. Banken ble opprettet 26. mars 1859 i Klokkergården på Jansløkka, i samme rom som herredsstyret holdt sine møter, med kornmagasinets kontantbeholdning som startkapital.
Jansløkka ble etter hvert oppfattet som litt avsides, og i 1904 ble banken flyttet til konduktør J. Byes hus ved Asker stasjon. Banken flyttet videre til Venskaben, da denne stod ferdig i 1905, så til den tidligere skysstasjonen og kommunelokalet Alfheim i 1919, og endelig til Sparebankgården i krysset mellom daværende Drammensveien og Semsveien i Asker sentrum 23. november 1934, arkitekt var Askermannen Victor Schaulund.
I første etasje fikk banken en stor ekspedisjonshall med tilstøtende kontorer. I tillegg var det butikklokaler ut mot daværende Semsveien og Drammensveien. Gården ble utvidet i 1956. Les mer …
 Parti fra Langårsund med brygga og den gamle butikken i bakgrunnen. Foto: Sonia Jensen (2006) Langåra er ei øy i Asker, sør for Brønnøya. Offentlig friområde. Ca. 230 dekar, også kalt Nordre Langåra i motsetning til Søndre Langåra som ligger utenfor Nesoddlandet, nord for Fagerstrand. Lå under Nesøygodset, men ble solgt av Knud Frantsen rundt 1680. Senere var Caspar Donato Brambani eier. Han solgte øya videre til bankier Viktor Møinichen Plahte som underbruk av Høvik Verk. I 1923 kjøpte Georg Berthelsen Langåra for kr 60 000, med tanke på utparsellering til sommerhus. Stor offentlig motstand gjorde at han samme år heller tilbød øya til Oslo kommune for kr 120 000.
I samarbeid med Asker kommune benyttet Oslo seg av sin forkjøpsrett for kr 60 000, og Langåra ble deretter regulert til offentlig friluftsområde.
Langåra ble et svært populært ferieparadis med telt og karakteristiske plankehytter med opptil flere tusen feriegjester. Her fantes også lokale «veinavn» som Blodstien, Hawaii, Snobbetoppen og Familiedalen. De steile fjellskrentene på sørvestsiden vitner om tidligere tiders kalksteinsbrudd. Oslofjordens Friluftsråd tilbyr utleie. Fergeanløp i sommermånedene. Les mer …
 Engelsrud. Fra boka Asker, utgitt 1917. er gårdsnr. 92 i Asker kommune, med adresse Drammensveien 987. Opprinnelig navn er Ingulfsrud av mannsnavnet Ingulf. Dialektuttalen var /ingulsru/. Engelsrud hadde kvern, registrert i 1690. Fra Engelsrudmyra på halvøya mellom Svinesjøen og Ulvenvannet ble det tatt ut torvstrø til de fleste gårder i Asker i ca. 20 år frem til 1917. Gården hørte til Asker presteembete helt til 1838. I 1647 het prestens leilending Tore Jonssøn. Dikemark Jernverk bygslet gården i ca. 70 år til 1788. Erik Andersen, siste leilending på gården, kom fra Østenstad i 1813. Han kjøpte gården i 1838 og hadde den til sin død i 1850. I 1881 kjøpte Carl Martinsen Berger gården, og hans etterslekt har siden drevet hovedbølet, bruksnr. 92/1. Sønnesønnen Carl Berger drev campingplass på området mellom Drammensveien og Svinesjøen ca. 1950–65. Martin Berger har eid og drevet gården siden 1982. Våningshuset er fra 1948 og driftsbygningen fra ca. 1900, utvidet i 1962. Les mer …
 Frantz Nielsen Ribers håndskrift i et brev til biskop Erik Bredal av Nidaros. Skrevet mellom 1625 og 1646, ettersom Riber omtaler seg som sokneprest i Øyer (pastoris ecclesia Öens in Norvegia). (født omkr. 1585 i Ribe i Danmark, død 1646 i Øyer) var en danskfødt prest som kom til Norge omkring 1608 og hadde flere embeter her i landet.
Han ble i april 1608 kapellan i Romedal, og hadde dette embetet til 1612. Den geistlige eden ble avlagt til biskop Niels Clausen Senning den 16. april 1608, og Frantz signerte Franciscus Nicolaj Ripensis.[1] Han ble så sokneprest i Asker, hvor han var til 1617. Det året oppsto en skandale omkring Frantz Riber. Det kom anklager om at han skulle ha krenka ei jomfru, og den 17. april 1616 ble han pålagt av Oslo domkapitel å forsvare seg. Det endte med at han trakk seg fra sokneprestembetet i Asker.[2]
Fra 1617 til 1625 var han rektor ved Tønsberg lærde skole, et embete han fikk tildelt av biskop Niels Glostrup av Oslo etter å ha levd en stund «privatus» som Glostrup uttrykker det.[3] Nøyaktig hvor han var i perioden fra han gikk av i Asker til han ble tilsatt i Tønsberg er ukjent. Ved biskopens første visitas fikk han kritikk for måten han gjorde jobben på, men det ser ut til at det så gikk bedre. En ser av bevarte brev at han skrev god latin, og han var også interessert i kultur. I tida han var i Tønsberg skal han blant annet ha satt opp flere skuespill for elevene.
Frantz Riber fikk den 3. mai 1624 kongelig oppreisning, og året etter ble han sokneprest i Øyer. Der ble han til sin død i 1646. I 1643 kom han igjen i trøbbel. Biskop Erik Bredal av Nidaros skulle reise gjennom bygda, og Riber nekta å ta ham imot på prestegården. Biskopen skrev en klage, som ble forfatta «under åpen himmel». Ribers svar er bevart (se utsnitt øverst). Utvekslinga inneholdt nokså kraftige uttrykk, men var ikke uten humor. Riber siterte apostelen Paulus, som flere steder sier at en tilsynsmann skal være gjestfri og gavmild. Men han hevder at «hvis Paulus selv var tilstede i egen person, og bodde ved en offentlig vei, tvang han meg naturligvis aldri til dette at jeg skulle stå for alle, sitte for alle og skaffe alle det nødvendige til livets opphold og det fordi jeg bor ved en kongevei» [4]. Det er ikke noe som tyder på at dette var en protest mot Bredal som biskop eller person; det var nok heller retta mot det at sokneprester og andre ble pålagt å underholde folk av høyere rang som kom forbi, noe som kunne bli temmelig kostbart. Avskrifter av to de brevene sirkulerte i både Trondheim og København, og man anser at det er originalen av Ribers brev som befinner seg i Det kongelige bibliotek i København. Les mer …
| 
