 Visterflo med utløpet av tømmertunnelen og tømmerlensene. (1930) er en tunnel med en tømmerrenne av tre som går fra Isnesfjorden i Vestvannet til Visterflo i Sarpsborg kommune. Den er 3170 meter lang og er en av Norges best bevarte tømmerfløtningstunneler. Tømmerfløtingen på Glomma var svært viktig og forsynte sagbrukene i de nedre deler av vassdraget med tømmer. For «plankebyen» Fredrikstad utgjorde elva hovedtransportåren, men var ikke fra naturens side helt tilrettelagt for fløting på grunn av de store fallene gjennom den 23 meter høye Sarpefossen. Her ble etter hvert det bygget tømmerrenner, men dette forhindret ikke at mye tømmer ble knust.
I tillegg kom fløtingen utover på 1890-tallet også i konflikt med annen trafikk som brukte elven som ferdselsåre, som havnetrafikken til Sandesund i Sarpsborg.
Fredrikstad Tømmerdirektion diskuterte flere alternativer, blant annet å bygge sluser fra Glengshølen til Torsbekkdalen og videre til Sandesund, mens et annet var å fløte gjennom Ågårdselva. Dette møtte imidlertid motstand fra Sanne og Soli brug, dessuten hadde en her også problemene med de store fallene i Sølvstufoss som ville ha ødelagt mye tømmer.
Fredrikstad Tømmerdirektion vedtok da på en ekstraordinær generalforsamling 10. oktober 1905 å flytte tømmerfløtingen til Glommas vestre arm gjennom Mingevannet, Vestvannet og Visterflo. De måtte tenke utradisjonelt, og fant at den beste løsningen ville være en tunnel under hele Raryggen ved Eidet. Les mer …
 Banken slik den tok seg ut i Nordre gate i 1910 ble opprettet i 1873 på foranledning av en snikende mistanke om at folk i Sparbu ikke ble tilgodesett på samme vis som de som soknet til sparebankene i Steinkjer og Inderøy. Det kan se ut som om det var det noe diffuse bygdedyret som fikk brave menn til å aksjonere. Banken tok sin del av markedet og utviklet en sunn bankvirksomhet uten de store bravader. Blant de mange menn som har stått i ledelsen for «indretningen» må nevnes advokat og seinere statsminister Ole Anton Qvam, men også brukseier til By gård, ingeniør Jakob Skavlan Gram (1850–1930) og til sist forfatteren av 25-årsjubileumsskriftet, bankens sjef gjennom 20 år, Gustav R. Strugstad.
Etter en særs omflakkende tilværelse havnet banken «midt i smørøyet» da den bygget sin nye gård i Kongens gate 31, hvor den flyttet inn i 1954 og holdt til inntil storfusjonen blant sparebankene i 1967. Les mer …
 Foreningens hus slik den tok seg ut i Strandvegen i 1917 - etter at Steinkjer kommune gjorde det om til kommunehus. ble stiftet 14. juli 1879. Det var emissær Ole Kallem som da var på si første reise i ei lang rekke av turneer for avholdssaken på Innherred, der han fikk stifta og vedlikeholdt så mange foreninger. Vi har ingen oversikt over hvor lenge dette laget «overlevde». Denne foreløpige framstillinga går kun fram til 1917.
Det kan virke som at totalistenes første lag på Steinkjer var et familieforetak, i den forstand at de som møtte og tegnet seg på møtet der lærer Henning åpnet møtet og Ole Kallem holdt foredrag. I hvert fall når vi ser på den fortegnelsen som Aake O. Verdal har gitt av møtet. Foruten skomaker Wold, var disse blitt beveget til avholdsinnsats på Steinkjer i 1879: «arbeidsmann Ole Jensen og hustru, snekker O. A. Barstad og hustru og sønn Marius Barstad». Disse sju var det altså som under påsyn og vegledning av Ole Kallem stiftet «Stenkjær og omegns totalavholdsforening». Les mer …
 Sunnan Samvirkelag midt på 1970-tallet. ble stiftet 6. november 1918. Det var jernbanearbeiderforeningen på Sunnan som tok initiativet. De valgte en komité til å forberede stiftelsen av den kooperative handelsforeningen i Stod. Denne komiteen samlet 88 interessenter som til sammen betalte inn kr 869,00 hvorav kr 856,00 ble satt inn på konto i Sparbu og Egge Sparebank. Differansen på 13 kroner var brukt til innkjøp av kvitteringsbøker opplyste komiteens medlemmer på stiftelsesmøtet. Laget startet i det små, vokste seg stor med eget bakeri og filialer både på Stod, i Binde og på Valøya, men bukket under for det man gjerne kaller utviklingens gang og fusjonerte med Stod Samvirkelag i 1981, som starta som ei avdeling av Sunnan Samvirkelag i 1946.I boka som Ole Nordgaard fikk publisert i 1920 om Stod i fortid og nutid, skrev han også om næringsliv, herunder landhandlerier. Av ham får vi vite at det allerede i 1887 ble stiftet et handelslag på Naustvollen, dette første samvirkelaget på Naustvollen ble så overtatt av A/S Naustvollens handelsforening et par år seinere. I 1912 ble forretningen med hus og innbo kjøpt av J. K. Barkhald. Og denne forretningsmannen er det så Sunnan Samvirkelag seinere kommer i basketak og konkurranse med. Les mer …
 Parti fra Inderøy. Her ser vi Roelsbakken. De hadde - og har mye vakkert å forsikre i Inderøy Foto: Ukjent kom i gang – eller ble formelt stiftet 1. januar 1845. «Gode mænd» hadde da arbeidet med saken i vel to år, men egentlig var det varaordfører Jørgen Richter som kom med ideen allerede i 1838. De tre sogn; Røra, Inderøy og Sandvollan ble inndelt i sju branndistrikt som hver ble satt under inspeksjon av to oppsynsmenn. Disse gjorde ikke alltid sitt arbeid tilfredsstillende – og da skiftet man dem ut. Regnskapsprotokoller og annet ble ført i to separate bøker, en for bønder og en for husmenn/strandsittere. I lagets første år bevilget styret seg relativt god lønn for de verv de hadde, men i en omfattende opprenskingsrunde i 1858 ble disse godene fjernet og mer demokratiske ordninger innført. Det viste seg vanskelig å få habile feiere til å stå for skorsteinsfeiing og opprensking av ovner og andre varmekilder, så de ble ofte skiftet ut. Først i 1880 gikk selskapet til anskaffelse av egne brannsprøyter – en «Rjukan» og to «Erikssprutan». I løpet av 1800-åra ble det registrert 8 branner i Inderøy, som befordret et ansvar for selskapet på 5 064 kroner. Branntrygdelaget var en av Inderøy Sparebanks første innskytere da den ble etablert i 1864. Les mer … | 
.jpg)
