 Foto: Murene ved Kruggmyr. (Lars Rogstad) er den tidligere vinterveien som i hovedsak fulgte vann og myrer gjennom Østmarka, og som var den tids hovedvei til Christiania fra sagene i Rausjøgrenda og Enebakk. Plankeveien var hovedferdselsåren fra Enebakk og Nordre Follo inn til Christiania helt til den nye kjøreveien til Enebakk sto ferdig omkring 1865; dvs. den veien vi i dag kjenner som fylkesvei 155 fra Oslo til Ytre Enebakk. Les mer …
Bogstad er en herregård i bydel Vestre Aker i Oslo. Den har adresse Sørkedalsveien 826, og ligger ved Bogstadvannet, som den har gitt navn til.
Gården tilhørte i middelalderen klosteret på Hovedøya, gikk over til kronen etter reformasjonen.
Utover på 1600-tallet trengte kongen penger til alle sine kriger og solgte unna krongods. Under krigene på 1600-tallet hadde Morten Lauritzen (Ugle) gitt kongen store lån, og da lånene ikke ble betalt tilbake fikk han i 1649 skjøte på Bogstad, lasteplassen Vækerø og andre gårder i Aker og Sørkedalen. Han var sorenskriver i Aker, senere slottsfogd og fra 1648 rådmann i Christiania, og gjennom ham kom eiendommen på familien Leuchs hender fra slutten av 1600-tallet gjennom svigersønnen, rådmann Peder Nielsen Leuch (rundt 1636–1693).
I 1772 gikk Bogstad over til den senere statsminister Peder Anker (1749 – 1824). Hans datter Karen var gift med grev Herman Wedel Jarlsberg. Deres sønn, baron Herman Wedel Jarlsberg (1818-88) overtok etter morens død, deretter hans sønn, Herman Wedel Jarlsberg (1851–1914), hvis datter Nini (1880- 1945) var gift med Westye Parr Egeberg (1877-1959). Disse var Bogstads siste private eiere.
I 1855 var det en større ombygging og restaurering av anlegget, arkitekt for dette arbeidet var Peter Høier Holtermann (1820–1865). Av disse arbeidene finnes idag hagetrappen, stabburets eksteriør i sveitserstil, mursteinsfjøset, hovedporten til gårdsplassen og fiskehuset.
Eiendommen Bogstad ble overdratt til Oslo kommune i 1955, unntatt 130 mål park og annet terreng rundt hovedanlegget. Dette, og Bogstads hovedbygning med innbo, ble gitt av arvingene til Bogstad Stiftelse, som forvaltes av Norsk Folkemuseum.
Den seremonielle ovedragelsen av eiendommen til Oslo kommune og gårdsbygningene med parken til Bogstad Stiftelse ved Norsk Folkemuseum fant sted 1. juni 1955 på Bogstad.
Arvingene til Bogstad (Nini og Westye Parr Egebergs tre døtre, Lucy Høegh, Mimi Eek og Karen Aall) ble hedret med en felles statue på Bogstad i år 2000.
Hovedbygningen på Bogstad ble oppført under Morten Leuch rundt 1760, og det nåværende utseende fikk bygningen under Peder Anker, fra tiden rundt 1780. Les mer …
Lillomarka er kjent under mange navn. Før andre verdenskrig kaltes området gjerne Grefsenmarka. Nittedølinger sier gjerne Nittedalsmarka, andre foretrekker Ammerudskogen eller Grorudmarka. Eivind Heide siterer i boka Lillomarka. Nittedalsmarka. en Fritz Semb Thorstvedt i Skiforeningen som i 1931 skriver at På det terrenget som i vest og nord er begrenset av Nordbanen, i øst og nord av Nittedalen, i syd av Grefsenkollen og Grorud, finnes meg bekjent intet fellesnavn. Blant folk som ferdes der, vil imidlertid et navn som Lillomarka virke kjent, og sannsynligvis være et navn som hurtig vil kunne vinne hevd blant Oslos friluftsmennesker. Dette er det navnet som har blitt hengende fast. Lillomarka har en variert og interessant historie, kanskje særlig på grunn av gruvedriften: Her lå de Gothalfske kobbergruver, med flere gruveganger inn i fjellet sør for Alnsjøen. Frederik von Gabel fikk rettighetene i 1704, men allerede i 1750-åra var det over. Seinere ble det blant annet drevet gruvevirksomhet i det som nå heter Huken pukk- og asfaltverk (eid av Oslo kommune, nedlagt 2019). Det fransk-belgiske selskapet Compagnie Miniére de Grorud hentet ut kopperkis der mellom 1880 og 1899. Les mer …
 Flyfoto, Frognerseteren og Tryvannshøgda, 1995. Foto: Fjellanger Widerøe/Oslo byarkiv er et utfartssted i Oslo, i Frognerseterskogen ved Tryvannshøgdas sørøstre skråning, rundt 435 meter over havet, ca. 7 km. i luftlinje fra Stortorget og 1,5 km. fra Holmenkollbakken. Her lå det opprinnelig en seter for Frogner hovedgård (derav navnet). Eiendommen ble kjøpt av bankmannen, konsul Thomas Johannessen Heftye (1822-1886) i 1864. Her oppførte han i 1867 et landsted, den såkalte Heftye-villaen, noen ganger kalt Norges første hytte. Arkitekt var Herman Major Schirmer (1845-1913), senere Norges første riksantikvar (1912-13), sønn av den kjente arkitekten Heinrich Ernst Schirmer. I tilknytning til villaen etablerte Heftye et lite friluftsmuseum med bygninger fraktet hit fra fjellbygdene. Les mer …
 Margaretakirkens ruin sett fra østveggen. Koret i forgrunnen, deretter skipet med vestveggen i bakgrunnen. Foto: Chris Nyborg (2013) var ei steinkirke reist omkring 1250 i Maridalen i Oslo. Den var viet til Margareta av Antiokia, som også ga navn til dalen – Maridalen er en sammentrekning av det eldre Margaretadalen. Kirken forfalt fra midten av 1600-tallet av, og bare en ruin er bevart. Etter restaurering framstår den som et tydelig landemerke i Maridalen, med en flott beliggenhet ved Maridalsvannet. Kirkeruinen brukes blant annet som scene for Maridalsspillet.Kirken begynte sakte men sikkert å forfalle allerede etter svartedauden på midten av 1300-tallet. Første gang den nevnes i en skriftlig kilde er Biskop Eysteins jordebok fra omkring 1390, der biskopen beordrer gjenoppbygging av prestegården. Maridalen ble hardt ramma av pesten, og av de atten gårdene som lå i dalen før epidemien var det bare en som var bebodd da den hadde rast fra seg. En egen sognekirke for området var derfor knapt nødvendig inntil befolkninga hadde tatt seg opp igjen. I middelalderen lå kirken under Mariakirken. Gården Kirkeby ligger ved siden av kirken og fungerte som prestegård. Den kan ha blitt rydda før kirken ble bygd, men fikk sitt navn da den ble knytta til kirken. Også gården var eid av Mariakirken. Les mer … | 
