 Grammofonplater produsert i Sagdalen Den første norske grammofonplatefabrikken kom i drift i Gisledal i Strømmen i 1935. Før den tid måtte plater med norske innspillinger lenge produseres i utlandet. Produksjonen foregikk i første etasje i Nedre mølle, som fram til 1972 lå omtrent der Strømmensaga ble reist i 2009. Det var ingeniør Knut H. Ryen som sto for den daglige ledelsen i nært samarbeid med plateselskapet EMI – Electric & Musical Industries.
Bedriften holdt til i Gisledal med uavbrutt produksjon gjennom 20 år. Med 12 ansatte og 4 presser lå produksjonen normalt på 3000 av de gamle 78-platene i uken, eller noe over 100.000 plater årlig. Det ble brukt råstoff fra England, men under andre verdenskrig ble det sviktende leveranser. Det ble da nødvendig at en leverte inn gamle plater for å få kjøpt nye. I 1955 gjorde vinylplater i 45- og 33-formatene sitt inntog, og i denne overgangsfasen ble virksomheten flyttet til Kjelsås i Oslo.
Selve virksomheten hadde bare det nøytrale navnet Grammofonplatefabrikken, men det er åpenbart at den ble drevet i nær tilknytning til de øvrige virksomheter under Ryen Fabrikker. Platemerkene var velkjente – både His Masters Voice, Odeon og Columbia ble presset her. Les mer …
Ivar Joakim Larssen Beite (født 1. november 1862, død 26. august 1942) var skolelærer, organist og ordfører for Venstre. Beite ble født på garden Yttrebeite (gnr 66) i Skodje på Sunnmøre, og var sønn av gardbruker Lars Jørgen Olsen (1835-1869) og kona Anne Sivertsdatter Vestre (1829-1891). Han var femtemann i en søskenflokk på sju der seks vokste opp, bare broren Lars Andreas døde fjorten år gammal.[1]
Han ble gift første gang i 1891, og arbeidet som lærer i hjembygda. I 1900 var Beite blitt gift andre gang, og var kommet til Fjuk i Blaker, der han arbeidet som lærer ved Fjuk skole. Han kjøpte bnr 15 av Fjuk i 1902. Senere ble han ordfører i Aurskog kommune, først fra 1908 til 1913, og så igjen fra 1917. I 1919 ble Blaker egen kommune, og Beite fortsatte som første ordfører der helt fram til 1934, med Hjalmar Mørk som varaordfører. Les mer …
 Kirkegata i 1880-åra sett fra jernbanestasjonen. Foto: Akershusbasen. ble opprettet i 1878 etter at regjeringen året før hadde bestemt at bygningsloven av 1869 skulle gjelde for tettstedet. En bygningskommune hadde et avgrenset sjølstyre innenfor en primærkommune. Fram til Lillestrøm ble egen kommune i 1908, tredoblet folketallet seg. Gater, tomter og husbygging ble fra nå av regulert, og virksomheten utviklet seg i relativt kontrollerte former. Det ble anlagt vannverk og avløpssystem, opprettet brannvesen og bygd skoler. Handelsmenn åpnet nye butikker, ny industri kom til og den etablerte industrien vokste. Telegrafstasjon, postkontor, politistasjon, kirke, apotek og lokalaviser kom som en naturlig følge av folkeøkningen. Ulike frivillige organisasjoner ble stiftet, og det politiske engasjementet i befolkningen skilte stedet ut fra bygdene omkring. Lillestrøm ble et livskraftig samfunn med bypreg. Det var jernbanen sammen med sagbruksindustrien som utvilsomt la grunnlaget for denne raske utviklingen og var hovedårsaken til at stedet ble et trafikknutepunkt på Romerike. Les mer …
 På denne enkle grusbanen på FInstadjordet scoret en av Norges største fotballspillere gjennom tidene sine første mål: John Carew vokste opp i en leilighet som ligger bak blokkene til høyre på bildet. Foto: André Clemetsen
Blant idrettsutøvere fra Lørenskog finner man mange kjente navn. Deres tilknytning er ved at de er født og oppvokst der, har konkurrert for et av idrettslagene i kommunen eller ved at de har bosatt seg der. Her er det gjort et forsøk på å presentere et utvalg. Om det følgende utvalget er fornuftig, kan sikkert diskuteres, men det henvises ellers til artikler om de forskjellige idrettslagene i kommunen, der langt flere utøvere er nevnt. Les mer …
Lurkahuset er trolig det eldste huset som er bevart i Lillestrøm. Det ble bygd på slutten av 1700-tallet, og var våningshuset på Lurketangen som var en av husmannsplassene på Måsan. Plassen ble ryddet i første halvdel av 1700-tallet og tilhørte Vestre Sørum gård. Den lå omtrent der brua går over Nitelva fra Lillestrøm Syd.
I 1850 flyttet Hans Jensen og kona Anne med åtte sønner inn på Lurketangen, og i 1851 tok familien etternavnet Lurka. Den siste eieren i denne familien var sønnesønnen Hågen Jensen Lurka som var sagarbeider og høvelmester. Folketellingen fra 1900 forteller at i huset bodde nå familien Lurka på fem sammen en annen sagarbeiderfamilie på fire. Huset ble solgt omkring 1906. Bortsett fra en snekker bodde det sagbruksarbeidere med sine familier der til 1992.
I 1860 var det storflom i området. Lurkahuset ble løftet av pilarene det stod på, og fløt noen hundre meter innover på Nesa. Familien flyttet inn i huset der det strandet, og Hans Jensen Lurka fikk tildelt et nytt jordstykke av bonden på Sørum. Les mer …
| 
