 Rolf Myrvang, mai 2004 Foto: Amund Nedland Rolf Myrvang (født 19. april 1915 på Eidsvoll, død 30. juni 2004 i Larvik) var pølsemakermester, kjøpmann og disponent i Larvik Kjøtt A/L. Både faren og to av de eldre brødrene hans drev kjøttforretninger. Han jobbet tidlig hos sin far i butikken i Sundet på Eidsvoll og senere i kjøttforretningen til sin bror Edvard Myrvang på Mysen. En annonse i Aftenposten 15. mai 1941 førte til at han gikk i forhandling om å kjøpe kjøttforretningen til Charles Wallum i Nansetgata 11 i Larvik. Kontrakten ble signert 8. august og forretningen ble startet opp 15. august 1941. Han fikk Næringsbrev på kjøpmannshandel i Larvik stemplet samme dato. Han fikk svennebrev i pølsemakerfaget 14. juni 1946 og håndtverksbrev (mesterbrev) i Larvik den 20. desember 1946. Rolf kjøpte hele gården fra Gunnar Amundsen ved skjøte og kjøpekontrakt av 31. desember 1951. Etterpå ble det innredet til flere kontorer og butikklokaler og gården ble kjent som Myrvanggården.
Forretningen drev han selv ut 1967. Les mer …
 Shellstasjonen på Skedsmokorset. Foto: Gunnar Haakensen (ca 1960) på Skedsmokorset ble satt opp i 1937. Allerede i 1928 satte smeden Hans Haakensen opp bensinpumper her. Det var Norsk Engelsk Mineralolie Aktieselskap, som senere endret navn til Norske Shell, som bygde stasjonen og forsynte den med bensin- og oljeprodukter. Bensinstasjonen lå inntil den gamle Haakensen-smia på Skedsmokorset som var et velkjent samlingspunkt i bygda. Her hadde Haakensen-familien siden slutten av 1800-tallet drevet en tradisjonell bygdesmie i første etasje, mens det i andre etasje var snekkerverksted og hjulmakerverksted. Her ble det laget vogner, kjerrer, sleder og hjul samt utført nødvendige reparasjoner for veifarende i hestetransportens tidsalder. Det falt seg derfor naturlig å omstille seg og satse på bensinstasjondrift da bilene tok til å dominere veitrafikken. Les mer …
 Kø foran inngangen til kinoen omkring 1930. Foto: Akershusbasen. Lillestrøm kommunale kino ble satt i drift 1. september 1915. Kinoloven av 1913 åpnet for at kommunene kunne drive kinovirksomhet, og Lillestrøm kommunestyre vedtok at den skulle være kommunal.
Kinoen holdt til i Folkets hus, og fra 1920 ble det også kinodrift i Den konservative arbeiderforenings lokaler. Med navnet Lillestrøm Kinotheater sto den kommunale kinobygningen ferdig i 1926, og åpnet 12. mars dette året. I 1930 ble det installert lydfilmapparat og lysbilledapparat.
Etter at kinoen ble stengt i 1987, ble det ikke kinodrift i Lillestrøm før høsten 2005 da SF Kino etablerte seg i nye lokaler ved Stortorvet. Den gamle kinobygningen ble renovert i 1991, og det ble foretatt store utvidelser på hver side. I 1994 ble den gjenåpnet som Lillestrøm kultursenter med status som regionalt kulturhus. Les mer …
Kjeller (gnr. 31 og 32) er en navnegård i Lillestrøm kommune som trolig ble ryddet i jernalderen. Gårdstunet ligger høyt over de flomutsatte myrene Kjellervolla og Kjellermyra. Fram til midten av 1800 ble myrene mest benyttet til beite og myrslått, og der ble det ryddet noen husmannsplasser under Kjeller-brukene. Da jernbanen fikk stasjon på Kjellermyra ( Måsan) i 1862, tok de med seg navnet på den stasjonen som først var blitt etablert ved gården Lille Strøm i Rælingen. Fra 1862 ble området omkring stasjonen gjerne kalt Lillestrøm, og etter hvert ble navnet brukt på hele det flate området. Les mer …
 Brandvalsaga og bestyrerboligen i 1879. Foto: Akershusbasen. Brandvalsaga stod ferdig senhøstes 1859, den ble prøvekjørt i romjula og satt i drift 1. januar 1860, dvs. samtidig med at sagbruksprivilegiene ble opphevet. Dette var det første dampdrevne sagbruket som ble bygd på Måsan der Lillestrøm vokste fram. Samtidig ble forbudet om bruk av dampdrevne sager opphevet.
Med oppheving av sagbruksprivilegiene oppsto en ny type gründere. De fleste var verken kapitalsterke eller hadde røtter i de gamle trelasthusene. Noen få skogeiere og storbønder fra Brandval i Solør stiftet et aksjeselskap, og begynte i 1858 å bygge et dampsagbruk på elvebredden i utløpet av Nitelva. Ideen til å bygge nettopp her kom fra Knut Haarseth, en fattig lærer, kirkesanger og organist i Brandval. Da Stortinget hadde vedtatt at Kongsvingerbanen skulle bygges, så han muligheten til å kombinere de store skogressursene i Solør, dampsagbruk og jernbane. Elvebredden på østsida av Nitelva var ideell for sagbruksvirksomhet. Her var det gode muligheter til å få fram tømmer som blant annet ble fløtt på Glomma fra Solør og slept fra Fetsund lenser. Den lett skrånende elvebredden gjorde det enkelt å få tømmeret opp fra elva og inn på sagbruket. Den flate sletta på Måsan passet godt til lagringsplass av trelast, og herfra var trelasttransporten med jernbanen kort og relativt billig til utskipningshavna Kristiania.
Sagbruket som lå like ved jernbanelinja, fikk eget sidespor. Gode tider i trelasthandelen gav solingene tro på å gjøre gode penger på et moderne dampdrevet sagbruk med hele tre saggrinder. Les mer … | 
