 Ólafia Jóhannsdóttir Foto: Det Hvite Bånd 100 år i Norge, 1989 (født 22. oktober 1863 i Nedre Mosfell på Island, død 21. juni 1924 i Kristiania) var en islandsk sosialarbeider og kvinnesaksforskjemper som innvandra til Norge i 1900-åra og ble helt sentral for utviklinga av helsetjenester og andre tilbud til fattige og utstøtte i samfunnet. Hun er særlig kjent for sitt arbeid i slummen på Grønland og Vaterland i Oslo, hvor hun er hedra med en byste i Vaterlandsparken og gatenavnet Olafiagangen. Ólafia var datter av sokneprest Jóhann Knútur Benediktsson og Ragnheiður Sveinsdóttir. Hun vokste opp hos tanta Torbjørg Sveinsdóttir (morens søster), som var leder av den islandske kvinnesaksforeninga, og onkelen Benedikt Sveinsson som var alltingspresident. Hun ble tidlig påvirka til å bli politisk aktiv med sterke meninger. Ólafia utdanna seg til lærer, og planla å starte en folkehøyskole. I 1892 reiste hun til Askov folkehøiskole i Danmark, hvor hun kom i kontakt med grundtvigianismen og ble sterkt påvirka av den. Les mer …
 Klingenberg avmerket på et kart fra 1860, med den ennå ubebygde Grünings have som nabo mot øst. Dagens Stortingsgata er avmerket med det daværende navnet Drammensveien. , opprinnelig Klinchenberg er et område mellom dagens bygninger Nationaltheatret og rådhuset i Oslo og ga navn til Klingenberggata som også gikk i området og ble navnsatt i 1852, samt til den senere Klingenberg kino fra 1938. Navnet kommer fra en høyde som lå mellom dagens Høyres Hus og Fridtjof Nansens plass, og som også ble kalt Piperviksberget.
Klingenberg er nevnt som vertshus første gang i 1689. Stedet lå ved innfartsveien til byen fra vest, men samtidig så nærme byen at det var innenfor rekkevidde for folk derfra. Stedet hadde tidlig et dårlig rykte, det foreligger en klage allerede fra 1724 da en ung jente som skulle føre en ku hjem til Pipervika fra Bymarken hadde blitt overfalt og kraftig slått så blodet fløt av en ung mann fra et «meget vel bekiendte Hus Klinchenberg kaldet her i Pebbervigen». Selv om klagen ikke direkte nevner at dette var et vertshus, er dette sannsynlig og klagen tyder på at det har vært et ganske røft klientell som har vanket der. Les mer …
Christiania Tivoli var et forlystelsesområde i Pipervika i Oslo som ble offisielt åpnet 4. november 1877, på grunnlag av et offentlig forlystelsesområde som hadde blitt utviklet særlig fra 1820-årene. Tivoli hadde gjennom sine virkeår et svært bredt tilbud, fra seriøse kunstnerske teater- og konsertoppsetninger, til lettere underholdning og folkeopplysning.
Stedet skapte en trygg arena for et uteliv og sosial omgang på tvers ulike sosiale klasser og ble viktig ved å skape en kultur og aksept for det å dra ut og åpnet det offentlige byrommet for flere i en raskt voksende by. Både befolkningsveksten og den generelle økonomiske veksten i siste halvdel av 1800-tallet skapte også et nytt publikumsgrunnlag.
Christiania Tivoli var et populært sted hvor ulike kunstnere hadde sin debut. Det oppnådde internasjonalt nivå og hadde et entusiastisk publikum, noe som førte til at etablissementet ble en magnet for omreisende artister fra hele Europa. Christiania Tivoli ble en forløper for massekulturen og masseunderholdningen før grammofonen og radioens tid. Les mer …
 Frå opningssesongen 1852. Stykket er «Snedkeren i Lifland» av Kotzebue. Samtidig teikning, ukjent kunstnar. var namn på to ulike institusjonar. Den fyrste var i verksemd i perioden 1852-1863, den andre 1870-1872. Dei to teaterverksemdene heldt til i dei same lokala i Møllergata, og det var også på anna vis nær historisk samanheng mellom det fyrste og det andre norske teateret i hovudstaden.Det fyrste byrja som teaterskule, Den norske dramatiske Skole, som hadde elevframsyningar. Dette utvikla seg så til Kristiania Norske Theater i 1854, som seinare (1858/1859?) endra namn til Det norske Theater. Eit hovudmotiv bak føretaket var å fornorske scenespråket. Slik sett var det oppretta i motstrid til det allereie eksisterande Christiania Theater, der språket var dansk og dei fleste skodespelarane danske.Kristiania Norske Theater er truleg mest kjent av di Henrik Ibsen var kunstnarisk leiar der i perioden 1857-1862. Mellom anna Ibsens eige Hærmændene paa Hælgeland, Bjørnsons Kong Sverre og Ivar Aasens Ervingen vart urframførde her.Det nye Kristiania Norske Theater gjekk berre i to eller tre sesongar 1870-1872. Det vart også kalla Møllergadens Theater. Også på anna vis enn når det gjeld det felles lokalet kan det karakteriserast som ei tilbakevending til det norske teateret frå 1850-åra. Les mer …
 I forbindelse med rivinga i 1933 tok Norsk Folkemuseum bilder av både Brugata 15 og 13. På bildet kan vi se to hus i to og en halv etasje, hvor i alle fall toppetasjen er i bindingsverk.  Brugata 13 med skobutikk i første etasje og kafé i andre etasje. Foto: Narve Skarpmoen  Detaljer fra gårdsinteriøret i Brugata 13, datert til 1931. Adressen Brugata 13 i Oslo eksisterer ikke lenger. Nr 13 var en selvstendig adresse fram til dagens funkisgård med adresse Brugata 15 ble bygd i 1933. Funkisgården er så stor at den dekker tomta til nr 13 i tillegg til nr. 15.
På 1700- og 1800-tallet var dette Storgata 50.
Beskrivelse av tomten rundt midten av 1700-tallet
I branntaksten fra 1766 står det at eieren av denne tomten var Hans Simensen Bonhkov.[1] Det er dessverre lite informasjon å hente fra denne branntaksten, men det presiseres at tomtens verdi var 1090 riksdaler og at det fantes tre bygninger her; en hovedbygning, en sidebygning og en bakbygning, alle laget av lafteverk.
Beskrivelse av tomten rundt 1800
 Slik så Brugata 13 ut i 1920. På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet bodde garvermester Holm Holmsen her.  Brugata 13 avbildet i 1933. I branntaksten fra 1797 kan man lese at tomten ble taksert til 900 riksdaler. Hovedbygningen var to etasjer høy, og bygget av lafteverk med steintak. Bygningen hadde en bjelkekjeller og et loft hvor korn ble oppbevart. Det var tre rom i huset, samt et kjøkken. Det fantes også en bakbygning i gården, bygd av lafteverk og med steintak. Denne bygningen var to etasjer høy, og hadde fire oppbevaringsboder.[2] I branntaksten fra 1802 beskrives bygningene på samme måte, men det opplyses i tillegg om at bakbygningen har fått to skur for oppbevaring av ved samt et fjøs. Tomten fikk også en betraktelig høyere verdi i 1802, 1800 riksdaler.[3]
Beboere i 1801
I folketellingen fra 1801 presiseres det at det er ett hushold på tomten.[4] Her bodde den 42 år gamle garvermesteren Holm Holmsen sammen med sin familie. Familien bestod av hans 51 år gamle kone Elisabeth Holmsen, deres elleve år gamle datter Johanne Holmsen samt deres onkel- og tantebarn, fem år gamle Sophie Hønse og 26 år gamle Anne Blom. I tillegg til dette hadde familien en tjenestepike (38 år gamle Maren Knudsdatter), en garverdreng (19 år gamle Ole Johnsen) og to garversvender (24 år gamle Peder holm og 32 år gamle Ole Løvstad).
1875
I følge folketellingen for 1875 holdt kjøpmann Carl Martin Møller og garver C. Holter, begge fra Drammen til i gården. Les mer …
Grotten er et hus ved Slottsparken i Oslo, adresse Wergelandsveien 2, som siden 1922 har vært brukt som statens æresbolig for kunstnere. Det er et laftet og panelt tømmerhus som ble reist for Henrik Wergeland i 1840, som bodde her 1841- 1845. Han kom da fra et leid husvære i Damstredet. Tomten var opprinnelig en del av Bymarken, inntil Wergeland kjøpte den. Området ble kalt Grønnebergløkka, og skrenten ned fra tomten var kjent som Skredderkneika. I skrenten ble det tatt ut stein til brolegning av byens gater og til Slottsplassen. Dette førte til at det ble en åpen kløft i terrenget. Wergeland fikk reist en portal foran kløften og en terrasse over den, slik at det ble en grotte. Arbeidet på huset ble ledet av Wergelands venn Hans Ditlev Franciscus von Linstow, som er mest kjent som Slottets arkitekt. Han sto også bak vaktstua i Slottsparken og sitt eget hus i Wergelandsveien, som sammmen med Grotten er blant de tidligste eksempler på det som opprinnelig ble kalt «Den nye træstil», og som vi nå kjenner som sveitserstil. Wergeland selv bodde bare i huset i noen få år. Den 14. april 1845 måtte han av helsemessige og økonomiske årsaker flytte til det nyoppførte huset Hjerterum i Pilestredet, og han gikk bort knapt tre måneder senere. Det er reist en byste av ham i grotten under huset, hvor han selv oppbevarte alskens rariteter han hadde samlet. Les mer …
| 
.png)
