Simensbråtenlinjen var et 1,3 kilometer langt sidespor til Ekebergbanen som åpnet 30. september 1931 og gikk tvers over Ekebergsletta til Simensbråten, en samlet reisestrekning på 5,3 km fra Jernbanetorget i Oslo, 146,7 meter over havet.
De første par hundre meter fra Jomfrubråten var dobbeltsporet, resten av linjen var enkeltsporet. På endeholdeplassen Simensbråten var det vendesløyfe. Fra Jomfrubråten til endeholdeplassen var det en høydeforskjell på mer enn 30 meter, og banen hadde relativt skarp stigning i det første strekket opp fra Jomfrubråten til selve Ekebergsletta.
Allerede i 1918 sendte Ekebergbanen inn en søknad om konsesjon for en kabelbane tilsvarende Fløibanen i Bergen fra Konows gate i Gamlebyen opp Ekebergskråningen, rundt 200 meter, og denne fikk støtte av herredstyret i Aker. Sporveiskomiteen for Kristiania og Aker var imidlertid negativ, og ville heller ha en forstadsbane, og trodde ikke at en kabelbane ville kunne dekke behovet for gods- og persontrafikk for den planlagte bebyggelsen i området. Formannsskapet i Kristiania kommune vedtok ikke mindre enn at det skulle bygges både en forstadsbane og en kabelbane.
En felles komite med representanter fra de to involverte kommunene og fra Ekebergbanen kom fram til i en felles innstilling at det i så fall burde bli bygget en forstadsbane først, og deretter eventuelt en kabelbane. På dette grunnlaget gikk kommunene inn i forhandlinger med Ekebergbanen, som imidlertid var skeptisk, både fordi de ikke trodde den ville bli lønnsom, og hadde heller ikke midler til utbyggingen å investere. I en felles avtale mellom de tre parter fra 1922, ble en enige om at de to kommunene hvor disse garanterte for eventuelle underskudd både i bygging og drift. Les mer …
 En av de første vognene, produsert av Skabo og kalt «Vikingeskip» på grunn av formen, etter å ha passert Holtet holdeplass på vei mot byen. Banens vognhall i bakgrunnen. (1917-1920) i Oslo åpnet 11. juni 1917 som en forstadsbane mellom Stortorget og Sæter, i 1941 forlenget til Ljabru. Den går fra Gamlebyen og oppover i egen trasé utenfor offentlig vei. Etter kommunesammenslåingen mellom Aker og Oslo i 1948 ble den innkoblet på trikkenettet i byen, og betjenes fra 2013 av linje 18 og 19. Banen hadde sin storhetstid i årene før, under og umiddelbart etter andre verdenskrig, og gikk med overskudd helt fram til 1949.
Banen var også et viktig politisk virkemiddel for å sørge for og oppmuntre til utbyggen av Nordstrand.
Historien om Ekebergbanen er også en historie om folkelig mobilisering i årtier mot nedleggelse, som var initert av byens politiske ledelse og Sporveiledelsen. Den er også en fortelling om en politisk snuoperasjon i særlig Høyre i årene 1974/1975.
Les mer …
Julie Valborg Jensen, født Dahl (1864-1897), var født på skyss-stasjonen Ringnes (Hjulet) i sørenden av Gjersjøen, Nordby, i Ås prestegjeld. Ringnes var på denne tiden et meget stort og travelt sted, med plikt til å holde minst 10 skyss-hester. Faren, Anders Zakariassen Dahl, var bestyrer på stedet. Han hadde vært med på å bygge den nye veien Ljabrochausseen fra Kristiania og langs Gjersjøen. Det var ofte militæret som driftet veibygging den gang. Han innehadde underoffisersgraden furér. Arbeidsoppgavene hans besto for det meste i regnskapsførsel.
Da Julie var ti år, 1874, flyttet hele familien til Askim der faren kjøpte Rom gård og startet Rom Nikkelverk med nesten 100 mann i arbeid på det meste. Men store nikkelfunn i Canada gjorde at prisene falt dramatisk på verdensmarkedet. Gruvedriften måtte tilslutt innstille. Les mer …
 Oppstilling i leiren ved frigjøringen 7. mai 1945, med heising av det norske flagget. Litt av kjøkkenbygningen i venstre bildekant, av badstua og revierbygningen, samt arresten. Foto: fra Griniboka, bind II, side 599 var en tysk brakkeleir beregnet på 250 fanger som arbeidet på det planlagte tank- og drivstoffanlegget ved Ljanskollen i Oslo. Leiren lå på sletta mot Fiskevollbukta, og ingenting av den er bevart. Leiren var en underleir av Grini fangeleir og ble etablert da anleggsområdet lå såpass langt fra Grini. På denne måten kunne en slippe den daglige lange transporten.
Leiren ble åpnet 26. oktober 1944, etter at arbeidet med denne hadde startet i april.På det meste var det 350 fanger i arbeid på anlegget, herunder de utenlandske fangene. Til sammen var mellom 500 og 600 norske politiske fanger var innom i løpet av de månedene den eksisterte.
Les mer …
 Arild Widerøe førte flyet som styrtet. Foto: Ukjent(ca. 1935). 1. august 1937 fant det sted en flyulykke over Bunnefjorden like sør for Oslo sentrum, der fem personer omkom. En av dem var Arild Widerøe, en av grunnleggerne av Widerøes Flyveselskap, en annen var ingeniøren og polarfareren Christopher Braathen.
Hendelsen
Widerøes Flyveselskap hadde fra 1933 på sommerstid drevet både rundflygninger over Oslo-området og lengre ruteflygninger med Ingierstrand bad som utgangspunkt. Ingierstrand ligger sør for Oslo, ved Bunnefjorden i Oppegård kommune, og var et mye brukt utfartsområde for badegjester fra hovedstadsområdet.
Den 1. august 1937 førte flyger Arild Widerøe et Stinson Reliant-fly en runde over Oslo med fire passasjerer, og var på vei tilbake til Ingierstrand, over fjorden utenfor Nylands verksted, da ulykken skjedde. Les mer … | 
