Oslo domkirke, også kjent under sitt opprinnelige navn Vår Frelsers kirke, er domkirken i Oslo bispedømme og sognekirke for Oslo domkirkes menighet. Domkirken skiftet navn fra Vår Frelsers kirke til Oslo domkirke i anledning Oslos 900-årsjubileum i 1950. Den ligger ved Stortorvet i Oslo sentrum, og sto rett utenfor bygrensa da den ble tatt i bruk i 1697.
Som domkirke i hovedstaden omtales Oslo domkirke som landets rikskirke. Dette er en posisjon det er sterk konkurranse om fra Nidarosdomen, men en rekke viktige hendelser har funnet sted i Oslo domkirke. Den er blant annet knytta til kongefamilien, da det er tradisjon for at staten benytter den ved offisielle begivenheter, tronarvingen gifter seg i kirken og medlemmer av kongefamilien bisettes fra den.
Domkirken har gjennomgått omfattende endringer opp gjennom årene, hvorav den viktigste er ombyggingen som ble foretatt på 1850-tallet under ledelse av arkitekt Alexis de Chateauneuf med Heinrich Ernst Schirmer som byggeleder. Les mer …
 Restaurant Skansen fotografert i 1928, året etter åpningen. (1928) Skansen var en restaurant på Kontraskjæret i Oslo, mellom Akershus festning og Oslo rådhus. Adressen var Rådhusgata 34.
Skansen ble åpnet i mai 1927, og revet høsten 1970. Den regnes som Oslos første funksjonalistiske bygg. Arkitekt var Lars Backer (1892-1930), som også tegnet blant annet Ekebergrestauranten og Horngården på Egertorget. Det var Schous bryggeri som sto bak restauranten.
Skansen hadde en rektangulær hovedkropp med en halvsylindrisk inngangsfasade mot vest, vendt mot Rådhusplassen og Pipervika. På sørsiden lå en utsiktsterrasse for friluftsservering.
Ved åpningen var planen at restauranten skulle stå i inntil 30 år, i påvente av en ny regulering av Kontraskjæret. Da restauranten ble revet i 1970 var det med Riksantikvarens velsignelse. Rivningen ble begrunnet med bygningens nærhet til Akershus festning. Det var ikke planlagt andre bygg der Skansen sto, og det er heller ikke senere oppført noen bygg der. Les mer …
 I forbindelse med rivinga i 1933 tok Norsk Folkemuseum bilder av både Brugata 15 og 13. På bildet kan vi se to hus i to og en halv etasje, hvor i alle fall toppetasjen er i bindingsverk.  Brugata 13 med skobutikk i første etasje og kafé i andre etasje. Foto: Narve Skarpmoen  Detaljer fra gårdsinteriøret i Brugata 13, datert til 1931. Adressen Brugata 13 i Oslo eksisterer ikke lenger. Nr 13 var en selvstendig adresse fram til dagens funkisgård med adresse Brugata 15 ble bygd i 1933. Funkisgården er så stor at den dekker tomta til nr 13 i tillegg til nr. 15.
På 1700- og 1800-tallet var dette Storgata 50.
Beskrivelse av tomten rundt midten av 1700-tallet
I branntaksten fra 1766 står det at eieren av denne tomten var Hans Simensen Bonhkov.[1] Det er dessverre lite informasjon å hente fra denne branntaksten, men det presiseres at tomtens verdi var 1090 riksdaler og at det fantes tre bygninger her; en hovedbygning, en sidebygning og en bakbygning, alle laget av lafteverk.
Beskrivelse av tomten rundt 1800
 Slik så Brugata 13 ut i 1920. På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet bodde garvermester Holm Holmsen her.  Brugata 13 avbildet i 1933. I branntaksten fra 1797 kan man lese at tomten ble taksert til 900 riksdaler. Hovedbygningen var to etasjer høy, og bygget av lafteverk med steintak. Bygningen hadde en bjelkekjeller og et loft hvor korn ble oppbevart. Det var tre rom i huset, samt et kjøkken. Det fantes også en bakbygning i gården, bygd av lafteverk og med steintak. Denne bygningen var to etasjer høy, og hadde fire oppbevaringsboder.[2] I branntaksten fra 1802 beskrives bygningene på samme måte, men det opplyses i tillegg om at bakbygningen har fått to skur for oppbevaring av ved samt et fjøs. Tomten fikk også en betraktelig høyere verdi i 1802, 1800 riksdaler.[3]
Beboere i 1801
I folketellingen fra 1801 presiseres det at det er ett hushold på tomten.[4] Her bodde den 42 år gamle garvermesteren Holm Holmsen sammen med sin familie. Familien bestod av hans 51 år gamle kone Elisabeth Holmsen, deres elleve år gamle datter Johanne Holmsen samt deres onkel- og tantebarn, fem år gamle Sophie Hønse og 26 år gamle Anne Blom. I tillegg til dette hadde familien en tjenestepike (38 år gamle Maren Knudsdatter), en garverdreng (19 år gamle Ole Johnsen) og to garversvender (24 år gamle Peder holm og 32 år gamle Ole Løvstad).
1875
I følge folketellingen for 1875 holdt kjøpmann Carl Martin Møller og garver C. Holter, begge fra Drammen til i gården. Les mer …
 Informasjonstavlen på Oslo S, juni 2006. Foto: hirotomo t Oslo Sentralstasjon (Oslo S) er den største jernbanestasjonen i Oslo og Norge. Den ligger ved Jernbanetorget i Bjørvika, og betjener en rekke linjer. Stasjonen er også knyttet til trikke- og bussnettet og T-banen. Stasjonen ble åpnet i 1980, men stedet har en lengre historie som stasjonsområde. Oslo S er en direkte etterfølger til Østbanestasjonen, oftest kalt bare Østbanen. Den var endestasjon for landets første jernbanestrekning Hovedbanen, som ble åpnet i 1854. Det var mye diskusjon om hvor stasjonen skulle ligge i Kristiania. Youngstorget, Grünerløkka og Vaterland var andre forslag, men beliggenheten nær havna var det som ble utslagsgivende. Jernbanestasjonen er utvidet og bygget om i ulike perioder etter dette.
Den første stasjonsbygningen ble tegnet av Heinrich E. Schirmer og Wilhelm von Hanno. Samtidig med utbygging av stasjonen Østbanestasjonen, ble Jernbanetorget også bygget. I de første årene etter at den ble åpnet, var den kjent som Hovedbanestasjonen. Deler av den er bevart, innebygget i Oslo S. Da Østfoldbanen ble åpnet i 1879 viste det seg at stasjonen var for liten til å få inn den nye banen. I perioden 1879–82 ble derfor stasjonen utvidet ved at det ble reist to nye fløyer og en utvidet toghall tegnet av Georg Andreas Bull. Denne hallen er stort sett bevart, og er nå kjøpesenter under navnet Østbanehallen. I 1921 ble Østbanebygningen forlenget mot øst. Les mer …
Grotten er et hus ved Slottsparken i Oslo, adresse Wergelandsveien 2, som siden 1922 har vært brukt som statens æresbolig for kunstnere. Det er et laftet og panelt tømmerhus som ble reist for Henrik Wergeland i 1840, som bodde her 1841- 1845. Han kom da fra et leid husvære i Damstredet. Tomten var opprinnelig en del av Bymarken, inntil Wergeland kjøpte den. Området ble kalt Grønnebergløkka, og skrenten ned fra tomten var kjent som Skredderkneika. I skrenten ble det tatt ut stein til brolegning av byens gater og til Slottsplassen. Dette førte til at det ble en åpen kløft i terrenget. Wergeland fikk reist en portal foran kløften og en terrasse over den, slik at det ble en grotte. Arbeidet på huset ble ledet av Wergelands venn Hans Ditlev Franciscus von Linstow, som er mest kjent som Slottets arkitekt. Han sto også bak vaktstua i Slottsparken og sitt eget hus i Wergelandsveien, som sammmen med Grotten er blant de tidligste eksempler på det som opprinnelig ble kalt «Den nye træstil», og som vi nå kjenner som sveitserstil. Wergeland selv bodde bare i huset i noen få år. Den 14. april 1845 måtte han av helsemessige og økonomiske årsaker flytte til det nyoppførte huset Hjerterum i Pilestredet, og han gikk bort knapt tre måneder senere. Det er reist en byste av ham i grotten under huset, hvor han selv oppbevarte alskens rariteter han hadde samlet. Les mer …
| 
.png)
