Cecilia Christina Schøllers store prestisjeprosjekt var Stiftsgården i Trondheim, som hun lot oppføre som enke.
Cecilia Christina Schøller (født Sidsel Kristine Frølich 16. mars 1720 i Tønsberg, død 17. april 1786 i København) var en av Trondheims rikeste personer. Hun kjøpte av kongen i 1776 tittelen geheimerådinne, ikke som hustru av en geheimeråd, men i eget navn, og ble dermed den høyest titulerte kvinne i Norge på slutten av 1700-tallet. Hun lot oppføre Stiftsgården i Trondheim, et av Nordens største trepaléer. Hun var datter av offiser Johan Frederik Frølich (1681–1757) og Hilleborg Frølich f. Wittberg (d. 1771). Faren tilhørte slekta Frølich, mens mora var fra en dansk høyadelsslekt. Cecilia Christina, eller Sidsel Kristine som hun ble døpt, var det tredje av sju barn.
Den 18. september 1742 gifta hun seg med Stie Tønsberg Schøller (1700–1769). Hun var 22 år gammel, mens han var 42 år og enkemann. Hans første ekteskap var med Elisabeth Angell, som døde i 1742. Ekteskapet var typisk for det øvre sjikt i Trondheim; slekta Schøller var først forent med slekta Angell gjennom ekteskap, og så ble den forent med slekta Frølich. Les mer …
Alfhild Hovdan fotografert i siste halvdel av 1940-tallet. Foto: Ukjent/Oslo Museum.
Alfhild Hovdan (født i Kristiania 13. september 1904, død 20. februar 1982) var journalist og reiselivskvinne. Gjennom over 40 år var hun en fargerik og markert turistsjef i Oslo, hvor hun blant annet tok initiativet til sending av årlige juletre fra Oslo til London. Under andre verdenskrig var hun motstandskvinne, og satt på Grini før hun kom seg over til Stockholm, hvor hun ble tilknyttet den norske legasjonen. Les mer …
Jarle Knut Geelmuyden i SS-uniform. Foto: Ukjent fotograf / Lokalhistorisk senter Horten Jarle Knut Geelmuyden, f. Johannessen og oftest omtalt som Knut Geelmuyden (født 14. august 1897 i Bergen, død 31. mars 1959) var prest i Masfjorden, Førde og Horten. Han ble under andre verdenskrig feltprest i Den norske legion etter å ha vært aktiv i Nasjonal Samling siden 1934. I 1946 ble han dømt til sju års tvangsarbeid og fradømmelse av embetet. Geelmuyden var svært bitter over dommen, og mente den var for streng i forhold til andre dommer. Etter å ha fått dommen fikk han et års permisjon før soning. Denne tida brukte han på å sette i stand huset slik at familien hadde et skikkelig sted å bo. I løpet av denne perioden søkte kona om benådning for ham, noe som gjorde ham rasende. En benådning var nemlig avhengig av innrømmelse av skyld. Les mer …
Framnæs i 1899. Foto: Narve Sørensen
Framnæs Mek. Værksted (også omtalt som som Framnæs mek. Værksted og tidligere kalt Framnæs Skibsværft), var et skipsverft og verksted på Rødstangen i opprinnelig Sandar kommune ved Sandefjord frem til kommunesammenslåing i 1968, deretter i Sandefjord kommune. Det hadde vært skipsbygging i området fra 1816 ved flere mindre verksteder, og da Christen Christensen overtok «Rødsværven» i 1868, kjøpte han også opp de andre verftene «Klavenessverven», «Søebergværven» (etter månedsløytnant, tømmerhandler og skipseier Peder Søberg, død 1863) og «Langestrand» ett etter ett. Han startet Sandefjord Flytedokker A/S i 1884.
2. februar 1885 ble Ole Wegger ansatt som formann, og han ble sittende som leder av virksomheten ved Framnæs helt fram til 1. august 1932 som verkstedets første direktør og var sentral i oppbyggingen av verftet.
I årene fram til 1892 eide Christensen nesten alle eiendommene privat, blant annet «Lyhmanns mek Verksted» eller «Sandefjord mek Verksted» som det da ble kalt, og Christensens bedrift ble kalt Framnæs Mek. Værksted. I mellomtiden hadde han også kjøpt «Kamfjordværven» og «Stubbværven». For å finansiere ombygging av verftet til å kunne bygge stålskrog, omorganiserte Christensen selskapsstrukturen til verftet i 1898 til et aksjeselskap. Sandefjord Flytedokker ble oppløst og de to dokkene ble solgt. Nye dokker ble deretter bygd av verftet og Christensen omskapte de gamle skutevervene til et tidsmessig og moderne skipsbyggings- og reparasjonsverksted for dampdrevne skuter av jern og stål. Les mer …
Storgata er en av mange gater i kommunen som har gjennomgått navneendringer og omreguleringer i forbindelse med kommunesammenslåinger og byutvikling. Foto: Roy Olsen (2014)
Dette er en oversikt over alle gater og veier i Larvik kommune som er navnsatt, pr. 2022 ca. 900. Plasser og torg som har adresser knyttet til seg er også tatt med i lista, ettersom det ikke er noe stort antall slike i kommunen. Tabellen omfatter hele Larvik kommune inklusiv Lardal som ble innlemmet i Larvik 1. januar 2017. Koordinatpunkt er satt ved gatas/veiens begynnelse.
Bortregulerte veier er i liten grad tatt med, ikke minst fordi bybrannene gjør dette til et komplisert emne. Det er rom for å legge inn slike, da fortrinnsvis med navnet i kursiv slik at de skiller seg fra eksisterende veier. Les mer …
|