 Parti fra Teatergata i LIllestrøm. Foto: Leif-Harald Ruud (2022)  Hageby og blokkbebyggelse møtes i Ole Bulls gate. Foto: Leif-Harald Ruud (2016)  Lillestrøm ca. 1910-1920. Foto: Akershusbasen. Lillestrøm er en by og administrasjonssenter i Lillestrøm kommune på Romerike. Grunnkretsene som utgjør selve Lillestrøm hadde i 2022 et folketall på 14 000, og 24 000 dersom man inkluderer grunnkretsen Kjeller.
Stedet vokste fram som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder, ny teknologi, tilgang på arbeidskraft og umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her da sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring sagbrukene og jernbanestasjonen.
Da den første offentlige jernbanestrekningen i landet ble åpnet 1. september 1854 mellom Christiania og Eidsvoll, ble den lagt over den vide og myrlendte sletta som het Måsan etter all torvmosen som vokste her. Sletta tilhørte gårdene Kjeller og Sørum, og i 1855 bodde det omkring 50 mennesker på småbrukene og husmannsplassene på Måsan. Det meste av sletta var hver vår oversvømmet av vannmengdene fra elvene Glomma, Leira og Nitelva som rant ut i Øyeren. Innsjøen ble regulert i 1861, sletta ble dermed tørrlagt og nå kunne det reises industri og boliger her.
Lillestrøm var en del av Skedsmo kommune fram til 1908. Regjeringen bestemte at fra 1878 skulle tettstedet ha avgrenset selvstyre med navnet Lillestrøm bygningskommune. Fra 1908 til 1962 var tettstedet egen kommune, men fra da av ble Lillestrøm kommune slått sammen med Skedsmo igjen. 13. juni 1998 fikk Lillestrøm bystatus. Les mer …
 Lars Peter Selboe (1787-1856) var Skedsmos første ordfører. Dessuten var han stortingsrepresentant i flere perioder. Foto: Haavelmo I 1929. Lars Peter Selboe (født 1787 på Kongsberg, død 1856 i Skedsmo) var garver, gårdbruker, stortingsmann og Skedsmos første ordfører.
Han drev i 1810-åra et garveri på Toten, muligens Bruhaug på Galgerud nedenfor gården Rognstad. I 1813 døpte Selboe og kona Marthe Nilsen datteren Karen Sophie i Balke kirke. I november 1815 døpte de datteren Berte- Maria samme sted. Selboe flyttet til Skedsmo i 1818, der han i 1822 forpaktet Kjeller gård, og i 1830 kjøpte han eiendommen.
Selboe var stortingsrepresentant i periodene 1833-1835, 1836-1838 og 1845-1851. I sin første periode engasjerte han seg i debatten om kommunalt selvstyre, og han var sterkt delaktig i utarbeidelsen av lovforslaget til formannskapsloven som ble vedtatt i Stortinget i 1837. Les mer …
 Demningen ved Strømmens Værksted rundt 1920 var mer enn en meter høyere enn dagens demning. Oppdemming var en viktig forutsetning for at Sagelvas ofte sparsomme vannføring kunne utnyttes best mulig. Demningene hadde to hensikter. Vannmagasinering og økning av fallhøyden. På nedsiden av hver demning lå gjerne én sag på hver elvebredd, noen steder to.
Sagelva i Skedsmo har gjennom årtusener gravd seg gjennom leirmassene som for ti tusen år siden ble avsatt på bunnen av «Romeriksfjorden» , og fjellet er avdekket langs nesten hele elveløpet. Dermed kunne demninger og andre byggverk fundamenteres direkte på et solid underlag.
Les mer …
 Leirsund stasjon. Meieriet bak til høyre. Foto: Skedsmo historielags samlinger. , Leirsund i Skedsmo kommune, ble bygget i 1913. Med jernbanen så bøndene i området muligheten til å få sin melk relativt raskt inn i det store markedet Christiania. Således ble Leirsund Meieri bygget rett ved Leirsund stasjon, og det ble anlagt lasterampe der. Meieriet ble opprettet som et andelslag blant bøndene i distriktet. Til planleggingen av meieriet ble det nedsatt en byggekomité som besto av byggmester Martin Jacobsen og bøndene Johan Kjus Enger, Martin Myhrer, Jens Bøhler og Jens Børke. De kjøpte Ganle Leirsund Landhandleri som hadde stor tomt i stasjonsområdet. Meieriet ble bygget rett syd for Gamle Leirsund landhandleri som ble solgt i 1917 til H. Faller. Les mer …
 Stasjonsområdet ved Leirsund Foto: Skedsmo historielags bildesamling er et tettsted i Lillestrøm kommune. Stedet har sitt navn etter elven Leira og etter det eldgamle sundstedet. Her gikk oldtidsveien fra Viken/Christiania til Opplandene og Nidaros. Den som eide sundet, hadde store rettigheter og bra innkomst. Rettigheten lå til Leirsund gård. Sundmannen, som rent fysisk satte de reisende over elven, bodde i en stue nede ved sundet. Leirsund hadde gjestgiveri, og det heter seg at det var betydelig salg av sterke drikker der. Les mer … | 
