 Worm Hirsch Lund var ingeniør og direktør ved Folldal Gruver. (født 28. juni 1878 i Hammerfest, død 4. november 1953 i Oslo) var bergverksingeniør og direktør ved Folldal Gruver i perioden 1906-1931. Han hadde en sentral rolle i en av landets lengste arbeiderkonflikter, Folldalsstreiken i perioden 1929 til 1931. Worm Hirsch Lund var sønn av oversakfører Ole Lund og Malene Robertson, og vokste opp i en søskenflokk med minst fjorten barn. Han var barnebarnet til visekonsul Carl Robertson, opprinnelig fra Skottland, og søskenbarnet til politiker og handelsmann Charles Robertson, som ble Norges handelsminister og Hammerfests ordfører. Les mer …
 Dundas fotografert i forbindelse med rettssaken. (1945) (født 30. oktober 1923 i Dverberg i Andøy kommune, død 1. juli 1978 i Canada) ble etter andre verdenskrig dømt for sitt arbeid til fordel for okkupasjonsmakten og sine relasjoner inn i landssvikermiljøene under krigen.
Etter det tyske angrepet var det ikke vanskelig for henne å få arbeid for okkupasjonsmakten, først i Trøndelag som kontordame og tolk tilknyttet den tyske byggetjenesten. Her sluttet hun våren 1942 etter litt for mye uønsket oppmerksomhet fra sin tyske sjef.
Hun tok da en to-måneders stenografi- og maskinskrivningsutdannelse og ble deretter ansatt hos Luftwaffe. Først var hun noen uker ved flyplassen på Lade, deretter ved den nyopprettede sjøflyhavnen i Sørreisa.
I Statspolitiet skulle den 20 år gamle jenta bli en av de fire av rundt 350 ansatte i Statspolitiet som ikke var medlem av Nasjonal Samling. Hun hevdet selv etter krigen at hun var helt apolitisk, og at hun ved ansettelsen trodde at Statspolitiet var en mer forvaltningsmessig politienhet, ikke et operativt politisk politi. Like fullt hadde hun blitt advart mot å begynne der av moren og en onkel. Les mer …
 Visterflo med utløpet av tømmertunnelen og tømmerlensene. (1930) er en tunnel med en tømmerrenne av tre som går fra Isnesfjorden i Vestvannet til Visterflo i Sarpsborg kommune. Den er 3170 meter lang og er en av Norges best bevarte tømmerfløtningstunneler. Tømmerfløtingen på Glomma var svært viktig og forsynte sagbrukene i de nedre deler av vassdraget med tømmer. For «plankebyen» Fredrikstad utgjorde elva hovedtransportåren, men var ikke fra naturens side helt tilrettelagt for fløting på grunn av de store fallene gjennom den 23 meter høye Sarpefossen. Her ble etter hvert det bygget tømmerrenner, men dette forhindret ikke at mye tømmer ble knust.
I tillegg kom fløtingen utover på 1890-tallet også i konflikt med annen trafikk som brukte elven som ferdselsåre, som havnetrafikken til Sandesund i Sarpsborg.
Fredrikstad Tømmerdirektion diskuterte flere alternativer, blant annet å bygge sluser fra Glengshølen til Torsbekkdalen og videre til Sandesund, mens et annet var å fløte gjennom Ågårdselva. Dette møtte imidlertid motstand fra Sanne og Soli brug, dessuten hadde en her også problemene med de store fallene i Sølvstufoss som ville ha ødelagt mye tømmer.
Fredrikstad Tømmerdirektion vedtok da på en ekstraordinær generalforsamling 10. oktober 1905 å flytte tømmerfløtingen til Glommas vestre arm gjennom Mingevannet, Vestvannet og Visterflo. De måtte tenke utradisjonelt, og fant at den beste løsningen ville være en tunnel under hele Raryggen ved Eidet. Les mer …
 Harmonien i 1938, fire år før bygningen brant. Harmonien i Trondheim, også kalt Mølmanns palé, Møllmanngården og Schmettows palé, lå i Munkegata 22. Bygningen var et større trepalé som ble oppført av lagmann, stiftamtmann Hans Ulrich Mølmann og hans hustru Gudlov Mølmann (født Hveding) (1722–1799) i perioden 1769–ca. 1773 som bolig for familien. Bygningen var da den ble oppført byens klart største bolighus.
Bygningen fikk kallenavnet «Harmonien» etter at klubben med samme navn kjøpte bygningen i 1825 og disponerte denne fram til den brant i 1942. Brannårsaken lot seg ikke påvise, men det sannsynlige var at kulden (–26°C), stormen om natten og sterk fyring i vedovnene over lang tid som medførte at hele bygningen tok fyr. Mangel på koks og elektrisitet gjorde at disse fyringalternativene var uaktuelle, som man ellers var gått over til før krigen, og vedfyringen krevde mange offer. Les mer …
Oppfinneren, eller rettere konstruktøren av Den trondhjemske mysostrører var ingeniør og eier av By gård Jakob Skavlan Gram (1850–1930). By er på industristedet Byafossen ved Reinsvatnet, i det som den gang var Stod, seinere Egge herred, som i 1963 ble sammensluttet i Steinkjer kommune. Gram var for det første en godt fundert ingeniør, utdannet ved Chalmers industrihøgskole i Göteborg. For det andre var han av gode grunner interessert i å modernisere og effektivisere meieribruket som eier av By gård. Selv om denne konstruksjonen kom noen år etter at meieriet på By var nedlagt, kan vi tenke oss at Gram kan ha hatt en grunnidé som over tid utviklet seg. På By var det drevet det man gjerne kaller gårdsmeieribruk helt fra 1840, og seinere etter sveitsisk resept, som sveitseren J. Hyber sto for driften av fra 1859 til 1869. Ifølge Eivind Wekres opptegnelser om Binde meieri skal årsberetningen for 1875 fra Selskapet for Norges Vel inneholde en passus om at meierimester John Bruseth var på By i januar 1875 for å hjelpe til med «anordning av fjøsinnretning for en fast besetning av 80 kreaturer med en reservebesetning av 50 stykker i brenneritiden, samt innretning av meierilokaler for en ca. 600 potter melk daglig, hvortil tegninger senere er utarbeidet». Les mer …
Eirik Olson Bruhjell (fødd 2. desember 1853 i Balestrand, død 12. september 1941 i Fjære) var prest, målmann og ein av dei fyrste bondestudentane i Sogn. Bruhjell kom frå husmannsplassen Bruhjellshagen under garden Bruhjell i Balestrand i Sogn og Fjordane. Foreldra var husmann og bygningsarbeidar Ola Hermundson Langeteig (1804-1873) og Sigrid Antonusdotter Dale (1804-1895). Eirik var den yngste av fem born, og to av syskena utvandra til Amerika.
Etter å ha gått allmugeskulen i Balestrand vart Eirik i 13-årsalderen teken inn i prestegarden til sokneprest Harald Ulrik Sverdrup. Der var han tenestegut og fekk privatundervisning av prestedottera Elisa til 15-årsalderen. Frå august 1870 til desember 1871 gjekk han Balestrand lærerskole som H.U. Sverdrup hadde skipa nokre år før. Les mer …
Steinkjer kommune (sørsamisk Stïentjen tjïelte) ligger i Trøndelag fylke. Navnet Steinkjer er en sammenkopling av ordene stein og kjer, der kjer er et stort kar fylt med stein, som var et fangstredskap for laks. Et godt eksempel finnes i Kjærrafossen i Numedalslågen der det også foregikk kjærrafiske. 'Kjer' (av norrønt 'kar'), kjerr, var et faststående fiskeredskap i elv, beregnet på fangst av laks og ørret. Redskapet ble bygd av grovt trevirke eller jernspiler og hadde oftest en ledegard av stein eller tømmer. Fisken ble ledet inn i den ruselignende fangstinnretningen gjennom en kjegleformet inngang (kalv) og ble stående innesperret i fangstrommet til den blir hentet opp med håv. Kjer var mest brukt på Vestlandet og i Trøndelag.
 Steinkjer bystyre 1905-1907. Byen ligger innerst i Beitstadfjorden, som er siste ledd av Trondheimsfjorden. Steinkjers «grunnvoll» ble den fine sanden som ble vasket ut av Steinkjermorenen. Byvåpenet, den blå sekstaggede stjerna, er symbolet på innfartsvegene til byen. Ferdselen fra bygdene, der bøndene søkte avsetning for varene sine, skapte Steinkjer. «Steenkiær» ble møteplass, og porten mot verden med utskipningshavn, markedsplass og etter hvert – en by.
Fra 1964 ble byen, som ble grunnlagt i 1857, en storkommune som omfattet de samme kommunene som i sin tid grunnla den. I 2020 ble også Verran innlemmet i Steinkjer kommune. Les mer …
| 
