 Cecilia Christina Schøllers store prestisjeprosjekt var Stiftsgården i Trondheim, som hun lot oppføre som enke. Cecilia Christina Schøller (født Sidsel Kristine Frølich 16. mars 1720 i Tønsberg, død 17. april 1786 i København) var en av Trondheims rikeste personer. Hun kjøpte av kongen i 1776 tittelen geheimerådinne, ikke som hustru av en geheimeråd, men i eget navn, og ble dermed den høyest titulerte kvinne i Norge på slutten av 1700-tallet. Hun lot oppføre Stiftsgården i Trondheim, et av Nordens største trepaléer. Hun var datter av offiser Johan Frederik Frølich (1681–1757) og Hilleborg Frølich f. Wittberg (d. 1771). Faren tilhørte slekta Frølich, mens mora var fra en dansk høyadelsslekt. Cecilia Christina, eller Sidsel Kristine som hun ble døpt, var det tredje av sju barn.
Den 18. september 1742 gifta hun seg med Stie Tønsberg Schøller (1700–1769). Hun var 22 år gammel, mens han var 42 år og enkemann. Hans første ekteskap var med Elisabeth Angell, som døde i 1742. Ekteskapet var typisk for det øvre sjikt i Trondheim; slekta Schøller var først forent med slekta Angell gjennom ekteskap, og så ble den forent med slekta Frølich. Les mer …
 Originalteikning av ruta Armfeldt fulgte frå Sverige til Steine skanse er ei vanleg nemning på krigshandlingane som gjekk føre seg i Trøndelag under Den store nordiske krigen frå september 1718 til dødsmarsjen til karolinarane over Tydalsfjella i januar 1719. Ein styrke på om lag 10 000 soldatar, i samtida og ettertida ofte kalla Jemtlandsarméen, vart våren og sommaren 1718 samla kring Duved skanse i Jemtland for å foreta eit innfall i og erobre Trøndelag som ein del av det andre forsøket av Karl XII av Sverige på å ta Noreg under denne krigen. Arméen stod under kommando av generalløytnant Carl Gustaf Armfeldt, og felttoget har også fått namn etter han.
Også under det første forsøket Karl XII gjorde på å ta Noreg, var det planlagt ein operasjon i Trøndelag, men den kom aldri i gang. Men no skulle det også opprettast ein front her, også for å forhindre at dei norske avdelingane i regionen vart sendt sørover for å forsterke forsvaret i Sør-Noreg. I utgangspunktet var Karl XIIs plan at Jemtlandsarméen skulle avmarsjere frå Duved 15. august og erobre Trøndelag innan 28. september, altså på seks veker. Det skulle altså vise seg å vere umuleg. Les mer …
 Utsyn over Nerskogen frå Skaret i Oppdal i 2010. Nerskogen er i dag namnet på ei grend som ligg både i Rennebu kommune og Oppdal kommune. Frå Oppdalssida vart området elles kalla Skardalen, etter som ferdsla frå den sida gjekk opp frå Vognild, forbi Skarvatnet og over Skaret.
Nerskogen var inn til etter andre verdskrigen hovudsakleg eit rikt utmarksområde der gardane i Rennebu og Oppdal hadde setrar, dreiv markaslått og henta ved og tømmer heim til bygdene. Det har òg vore drive tjørebrenning i omfattande grad i området. Ein kan framleis sjå rester etter tjøremiler i myrer over heile Nerskogen, sjølv om den verksemda nok ikkje vart drive her etter 1890-åra. Les mer …
 Westerhus Landhandel ble en del av forbrukerkooperasjonen i Stod i 1929, året etter at Johannes Westerhus døde. på Binde i Stod, i nåværende Steinkjer kommune kan, etter de opptegnelser som Ole Nordgaard har gjort, ha blitt etablert i 1907. Johannes Westerhus (1871-1928), som da kom fra Mære landbruksskole, overtok bestyrerstillingen ved Binde meieri i 1890. i 1900 kjøpte han en part av nordre Binde, dyrket opp jorda og bygde hus på gården han navnga Vesterhus, etter sin fedreheim på Ytterøy. Sunnan Samvirkelag overtok driften i 1929 ved at de tegnet et antall aksjer og betinget leveransen av varer til butikken. Da Stod Samvirkelag ble utskilt fra Sunnan-laget og ble eget selvstendig lag i 1946, fulgte Westerhus Landhandel med «på handelen», og opphørte ved sanering en gang ut på 1950-tallet.På styremøte i Sunnan Samvirkelag den 7. januar 1929 lå det en henvendelse fra Johan Mikalsen Wollan m/flere med krav om opprettelse av filial på Binde i Johannes Andreassen Westerhus` tidligere lokaler. Styret vedtok å forsøke å få startet et utsalg under navnet «Sunnan Samvirkelags Filial». Det måtte løses handelsbrev på navn, for å unngå problemer for forretningens drift. Styret satte som betingelse at minst 30 andeler på tilsammen minimum 300 kroner ble tegnet før forretningen kom i gang.
Allerede 1. mars forelå tegningslista med beløp etter de betingelser styret hadde satt. Det ble foreslått at filialen skulle settes i drift så snart det formelle var ordnet. På årsmøtet, 1. mars 1929, med 20 medlemmer til stede, og der NKL var representert med Randolf Arnesen, ble det vedtatt å åpne filialen i samsvar med styrets innstilling.
Etter årsmøtet vedtok man å tegne åtte aksjer i Westerhus Landhandel A/S på Binde, Aksjene sto på Alf Rønning som da var bestyrer av Sunnan Samvirkelag. Betingelsen styret satte var at Sunnan Samvirkelag fikk all leveranse av varer. Driften av denne avdelingen gikk lenge greit, men i mai 1937 måtte aksjekapitalen utvides med 2.000 kroner, som i sin helhet ble tilført av samvirkelaget. Les mer …
 Odd Asbjørn Mediås, skoledirektør, lokalhistoriker, fotballentusiast, musiker og fagbokforfatter. Odd Asbjørn Tyldum Mediås (født 11. februar 1930 i Snåsa, død 28. oktober 2014 i Steinkjer) var sønn av Ivar Mediås og hustru Oddlaug født Tyldum. Mediås var nok best kjent som skoledirektør i Nord-Trøndelag, men mange så ham også som ihuga fotballentusiast og en drivende engasjert musiker. Han var gift med Aud født Øksnes fra Kvam, og sammen fikk de tre barn: Ivar Birger (1952), Jorunn Oddfrid (1955) og Geir (1962).
Hans store interesse for musikk ble tidlig vakt, og ga både ham selv og omgivelsene store opplevelser. Hans mange skoleorkestre, paret med yrkesutøvelsen, viste en mann med genuin omsorg for å gi barna han var satt til å danne, vekstmuligheter også på det reint kulturelle plan. Da yngste sønnen Geir ble fotballinteressert, ledet det til at far Odd Asbjørn engasjerte seg i SI&FK, hvor han ble formann i styret fra 1979 og i tre år, foruten å inneha styreverv i flere år. Når han ble voksen nok, tok han også på seg ansvaret med å lede Veteranlauget i Steinkjer fotballklubb. De musikalske og sportslige årer ledet ham likevel ikke av sporet til å stå i bresjen for de mer yrkesfaglige organisasjoner han ble en del av. Som pensjonist ble han dessuten doktor på skoledirektørembetet. Kongens fortjenstmedalje i gull hang han opp på veggen, ved siden av skrivepulten sin, der den inspirerte til videre innsats. Les mer …
 Smør var et sikkert produkt. Også fra Binde meieri ble det eksportert betydelige mengder smør til England. Denne maskina er anslagsvis fra 1920-åra. Brynhild Løberg betjente maskina i mange år. ble etablert på Binde i Stod i 1888, men fikk mang en bratt kneik å gå før det endelig laga seg til for de 37 interessentene som først tegna seg – riktignok etter mange og sterke påvirkningsaksjoner fra dem som dro det hele i gang. Men da bøndene så at dette gikk rette vegen, strømmet de til. Prestefrua på For hadde fått det som hun ville. De mange gode menn i bygda sørget først for å få i gang smøreksport til England. I 1913 ble meieriet modernisert, og da gikk det slik at en del av det utrangerte utstyret havna i Hordaland! De to krigene i forrige århundre påvirket laget i negativ lei, men det var kan hende motgangen som til slutt berget laget. De måtte tenke nytt, og etter hvert som utviklingen gikk videre fikk stodbyggene hint om at det kan gå an å produsere fransk ost på Innherred. Da kom det enda flere leverandører med, og produksjonen føk i været. Denne utviklinga fortsatte – og akselererte etter at andre verdenskrig var over. 1. januar 1967 gikk Binde meieri opp i Steinkjer meieri, og leverte sin melk dit. Les mer … | 
