 Drosjeholdeplassen i Sandvika - på hjørnet av det som i dag heter Kinoveien og Gågaten, fotografert i 1920. I bakgrunnen middelskolen - «Rønna» - som ble revet i 1962. Foto utlånt av Bærum bibliotek. , Solvikveien 9 på Blommenholm, tidligere Ramstadsletta 2 på Høvik, er et av Norges største taxiselskaper. Helt siden Drammenbanen ble åpnet i 1872, hadde vognmenn med hest fraktet folk til og fra jernbanestasjonene. Virksomheten fikk konkurranse fra drosjebilene fra begynnelsen av 1920-årene. Asker og Bærum Taxi har sin opprinnelse i Bærum Drosjeeierforening, som ble etablert i Sandvika 21. april 1922 av 20 drosjeeiere, med Ole Aamodt som formann. Han hadde drevet med offentlig hesteskyssbefordring siden 1911 og brakte den første drosjebilen til Bærum i 1915. Les mer …
 Motiv fra Heggedalsveien i sentrum av Heggedal. Heggedalsveien i Asker kommune går fra Dikemark sørøstover gjennom Askerbørskogen til Heggedal stasjon.
Veien ble ferdigstilt i 1872. Fra Dikemarkområdet går veien gjennom et sammenhengende jordbruksområde, og ved Skjellestad er det fortetning med eneboliger fra 1960-årene. Det er stort kloakkrenseanlegg og en liten kraftstasjon i Verkenselva like øst for Dikemark. Les mer …
 Søndre Vettre. Fra boka Asker, utgitt 1917. Vettre er en matrikkelgård (gnr. 58) i Asker. Gården har gitt navn til strøket Vettre.
Den opprinnelige navneformen er antatt satt sammen av vatr og -vin og kan da bety «enga ved sjøen». Det er ikke registrert fortidsminner på gården. Ved det opprinnelige Vettretunet finnes navnet Kjerkesletta, men det er ingen holdepunkter for at det har vært en kirke på stedet.
Det var to Vettre-bruk i middelalderen. Gården var blant de 15 beste i bygda i 1647. Nesøygodset var eier, og det var en bruker, Reier Torkildsøn. I 1711 var det to leilendinger på Vettre, og i 1720 ble gården delt i to bruk, Nordre og Søndre, som fikk bruksnr. 10 og 1 i 1886. Brukene ble solgt til leilendingene Lars Persøn og Reier Torkildsøns sønnesønn Reier Mortensøn. Da skal husene til begge bruk skal ha ligget på høyden der Nordre Vettre ligger. Les mer …
 Peter Flor 1842. Maleri av Mathias Stoltenberg. Pierre Poumeau (Peter) Flor (fødd 25. september 1775 i Vestre Aker, nå Oslo kommune, død 8. april 1848 i Drammen) var offiser, jurist, publisist og politikar. Det franske namnet hans skuldast oppkalling etter general Pierre Poumeau i Christiania, men Flors førenamn har vanlegvis vorte fornorska til Peter både i samtida og i ettertid. Flor vart kjend som ein radikalt liberal politikar, som i dei fyrste åra etter 1814 stod i fremste rekkje i motstanden mot Karl Johans forsøk på å endre grunnlova i monarkisk og unionsfremjande retning. Flor var sentral i «Den gamle opposisjonen» på stortinga 1818-1822. På stortinget 1821 vart denne opposisjonen omtala som Det Flor-Hoelske parti etter han og meiningsfellen Jacob Hoel.
Peter Flor var son av auditør og regiments kvartermeister (og titulær generalkrigskommissær) Jens Lorentz Flor (1731-1806) og Maren Bolette Heegaard. Peter var fødd på garden Lilleaker i Vestre Aker. Om han voks opp der, er uvisst. Faren kjøpte seinare garden Haugbo i Asker og slo seg ned der med familien. Det er mogleg at Peter allereie flytta heimefrå på det tidspunktet. Mora Maren Bollette Heegaard døydde, og faren gifta seg opp att med Abel Margrethe Schnitler. I følgje Ovenstads militærbiografiar skal paret ha blitt separert etter berre eit par års barnlaust ekteskap. Les mer …
 Foto: Ukjent fotograf og dato , egentlig Maximo Guillermo Manus (født 9. desember 1914, død 20. september 1996), var motstandsmann under andre verdenskrig. Han deltok i flere viktige sabotasjeaksjoner, og skrev senere bøker om sine opplevelser. I 2008 kom filmen Max Manus med Aksel Hennie i tittelrollen. Manus' «unorske» navn skyldes at faren tilbrakte mange år i utlandet. Han het opprinnelig Johan Magnussen, men endret det etter hvert til Juan Manus for å gjøre ting lettere i spansktalende land. Han bosatte seg i København, der han og hans danske hustru Gerda Kiørup fikk fire barn. De ble skilt, og Max og søsteren Pia ble med faren til Oslo. Max gikk på Ljan skole en periode, og flyttet så med faren og søsteren til Cuba.Etter en tid på Cuba mønstret han på som sjømann. Deretter fulgte en lengre tur i Andesfjellene. Max Manus reiste så tilbake til Norge, og kom hit omtrent da Vinterkrigen brøt ut. Les mer … | 
