 Maleri av Paulsen, etter et fotografi fra ca 1910. Hans Arnt Hartvig Paulsen (født 12. juni 1832 i Christiania, død 5. november 1914 på Ljan i det daværende Aker), i familien bare kalt Arnt, ellers ofte omtalt som H.A.H. Paulsen eller H.A.H i sin samtid, eller ved det populære kallenavnet «Køla-Pålsen» som har levde videre gjennom en rekke historier og anekdoter, var først sjømann og etter hvert skipsfører, reder, grosserer og kullimportør, men også en av Oslos mest legendariske byoriginaler. I 1870 gikk Paulsen i land og la sjømannslivet bak seg. Han tok handelsbrev og åpnet kullforretning på Timms eiendom i Tomtegata 26, mens han leide bolig hos Hans Konow i Oslo ladegård. I 1877 kjøpte han Dronningens gate 16 hvor han etablerte kontorer i første etasje og bolig i andre etasje.
I 1875 kjøpte han, 42 år gammel, et større område på den østre bredden av Akerselvas utløp av handelsfirmaet H. Holmboe & Co. Dette var land som var blitt opparbeidet ved hjelp av oppmudringer og utfyllinger fra de tidligere sagbankene og avsetninger. På den andre elvebredden med tilsvarende nyvunnet land lå Nylands mechaniske Værksted fra 1860.
Det nye området Paulsen kjøpte fikk matrikkelnummer 34 til Tomtekaia og han etablerte her sin kullforretning med avlossingshavn. Det var da han fikk kallenavnet «Køla-Pålsen». Han utviklet området og opparbeidet videre nytt land, som ble Tomtekaia 36, 38 og 40. Han fikk slik tilsammen et samlet areal på 8,74 dekar, og med en løpende kailengde på 186 meter mot Akerselva og 210 meter mot Oslo havn, i dag kalt Bjørvika. Det ble anlagt et sidespor fra jernbanen og Paulsens egne kaier kunne ta imot 13 skuter samtidig. Les mer …
 Bildet viser 1878-grensestein nr. 31, som står på en fjellknaus nedenfor Baglerfaret 10. Bokstaven "A" for Aker kan ses, i tillegg til kronen og nummeret. 81 nummererte grensesteiner ble satt opp mellom Kristiania kommune og Aker herred i forbindelse med utvidelsen av Kristiania i 1878, den siste store grenserevisjonen før sammenslåingen med Aker i 1948. Stein nr. 1 sto ved Kongshavn i øst, og nr. 81 sto ved Frognerkilen i vest. Steinene er merket med «A» for Aker på den ene siden, og «K» for Kristiania på den andre. I tillegg er det en krone på begge sider. Steinens nummer er også å finne på begge sider.
De fleste av steinene er laget av grorudgranitt, sannsynligvis framstilt ved steinverkene i Groruddalen. Noen av steinene med tidlige nummer, og som er plassert i bratt og nokså utilgjengelig terreng, er imidlertid av andre bergarter og har en noe annen utforming enn de med høyere numre. De kan derfor være laget av stein funnet lokalt. Den grafiske utformingen, med krone, bokstav og tall, er imidlertid tilnærmet den samme på alle steinene. På enkelte av steinene er det også plassert et rundt høydemerke av metall. Les mer …
 Foto: Leif-Harald Ruud (2019) er et strøk i Oslo, mellom Tøyen og Vålerenga, preget av eldre bebyggelse fra 1800-tallet, særlig trehusbebyggelse. Kampen er i dag en del av Bydel Gamle Oslo. Forfatteren Thorbjørn Egner (1912-1990) vokste opp på Kampen, i Normannsgata 5. Plassen foran Kampen kirke bærer fra 1992 navnet Thorbjørn Egners plass. Egner har gitt uttrykk for at oppveksten på Kampen har inspirert forfatterskapet hans.
Begrepet kampegutt er tradisjonelt et kallenavn til en mannsperson fra Kampen, av den grunn har også Kampen Janitsjarorkester fått kallenavnet Kampegutta. Det faktum at skøytekongen Knut «Kupper'n» Johannesen kalte seg kampegutt, satte i gang en diskusjon som fortsatt pågår. Han vokste opp i Hertug Skules gate, og i dag er det en gjengs oppfatning at denne ligger på Tøyen. Ikke desto mindre blir begrepet Nedre Kampen titt og ofte brukt om kvartalene mellom Åkebergveien og Kjølberggata, og ikke bare av eiendomsmeglerbransjen. I rodeinndelingen for Gamle Oslo, som det finnes peker til i kildelisten, er alle gatene innenfor triangelet Hagegata, Borggata, Åkebergveien og Kjølberggata tillagt Kampen.
Terrenget egnet seg ikke for jordbruk og tidlig bosetning, men funn av stridsøkser, sverd og hodeplagg for strid tidlig på 1800-tallet på løkkeeiendommen Utsikten datert fra perioden 850-950 tyder på at det var bosetninger her i vikingtiden. Dette bekreftes også av et funn av et sverd under bakgårdsarbeider i Trysilgata 7 i 2011.
Utover på 1200-tallet var det etablert en gård i området med det topografiske navnet Berg, med tomtegrenser i vest til Tøyengårdene, i nord til Kjølberggårdene (i dag Lille Tøyen) og i øst til Valle. Gården hadde mange partseiere, særlig blant geistlige og bedrestilte borgere, og mye av jorda ble utparsellert til disse for dyrkning av egne jordbruksvarer. Området fikk derfor etter hvert navnet Bergsløkkene. Etter reformasjonen i 1537 ble eiendommen krongods og lagt under ladegården, mens mye av jord var bortforpaktet. Les mer …
 Hovedbygning og to internatbygninger, sett fra adkomsten fra Blindernveien. (2012) i Oslo har adresse Blindernveien 41 og ble oppført i nyklassisisme i årene 1923 til 1925, arkitekt Nicolai Beer. Det drives som en privat stiftelse. Det var fram til 1976 bare for mannlige beboere, men i dag er det åpent for studenter av begge kjønn og fra alle studieretninger. Hovedbygningen har fellesrom i første etasje og underetasjen og studenthybler i andre etasje. Mot øst er det bygget en lavere sidefløy som i dag er studenthybler, men som opprinnelig ble bygget for ansatte. Mot Problemveien ligger en portbygning som delvis er tjenestebolig for «husfar» og delvis i bruk som studenthybler.
I interiøret finnes det nyklassiske detaljer, som buer og sirkelrammer i matsalen, foajeen og biblioteket. Peisestua er utført i samme stil i mørk brun eik med et forsøk på å skape en gammel, engelsk atmosfære. Les mer …
Huseby skole i Oslo kommune ligger i Sørkedalsveien 167. Skolen ble etablert i 1861 som en av 14 fastskoler i Aker herred. Skolen er i dag en barneskole (1.-7. trinn) og hadde ved årsskiftet 2017/18 771 elever og 78 ansatte. I årene 1968 til 1984 hadde skolen også ungdomstrinn. Skolen har navn etter Nordre Huseby gård som lå på den andre siden av Sørkedalsveien for skolen. Gårdsbygningene ble fjernet i 1984 i forbindelse med utbyggingen av den nye Huseby leir, som også var anlagt på gårdens grunn. 29. februar 2016 fikk skolen syv nye klasserom i det nye «Superkubebygget». Dette ligger i den lille skolegården øst for skolen mot Persbråten videregående skole, og er et modulbygg på to etasjer med en grunnflate på rundt 1450 m² og ligger i umiddelbar nærhet av eksisterende bygninger. Les mer …
 Rekkehusene i Jomfruhagen ligger i det som tidligere var Simensbråtlinjens trasé. Foto: Leif-Harald Ruud (2025) var et 1,3 kilometer langt sidespor til Ekebergbanen som åpnet 30. september 1931 og gikk tvers over Ekebergsletta til Simensbråten, en samlet reisestrekning på 5,3 km fra Jernbanetorget i Oslo, 146,7 meter over havet.
De første par hundre meter fra Jomfrubråten var dobbeltsporet, resten av linjen var enkeltsporet. På endeholdeplassen Simensbråten var det vendesløyfe. Fra Jomfrubråten til endeholdeplassen var det en høydeforskjell på mer enn 30 meter, og banen hadde relativt kraftig stigning i det første strekket opp fra Jomfrubråten til selve Ekebergsletta.
Allerede i 1918 sendte Ekebergbanen inn en søknad om konsesjon for en kabelbane tilsvarende Fløibanen i Bergen fra Konows gate i Gamlebyen opp Ekebergskråningen, rundt 200 meter, og denne fikk støtte av herredstyret i Aker. Sporveiskomiteen for Kristiania og Aker var imidlertid negativ, og ville heller ha en forstadsbane, og trodde ikke at en kabelbane ville kunne dekke behovet for gods- og persontrafikk for den planlagte bebyggelsen i området. Formannsskapet i Kristiania kommune vedtok ikke mindre enn at det skulle bygges både en forstadsbane og en kabelbane.
En felles komite med representanter fra de to involverte kommunene og fra Ekebergbanen kom fram til i en felles innstilling at det i så fall burde bli bygget en forstadsbane først, og deretter eventuelt en kabelbane. På dette grunnlaget gikk kommunene inn i forhandlinger med Ekebergbanen, som imidlertid var skeptisk, både fordi de ikke trodde den ville bli lønnsom, og hadde heller ikke midler til utbyggingen å investere. I en felles avtale mellom de tre parter fra 1922, ble en enige om at de to kommunene hvor disse garanterte for eventuelle underskudd både i bygging og drift. Les mer …
| 
