 Rømte russiske krisfanger har blitt pågrepet og er på vei tilbake til fangenskap. Russerhjelp førte til at omkring 30 stangesokninger havna i fangeleir, og flere av dem døde i konsentrasjonsleir i Tyskland. Foto: Lars Ripsrud (1942) beskriver hendelser under okkupasjonsårene 1940–1945 i dagens Stange kommune på Hedmarken, det vil si det som under andre verdenskrig var Stange og Romedal kommuner. Den første og eneste større kamphandlingen i Stange var kampene ved Strandlykkja 14. til 17. april 1940. Tyskerne skulle rykke fram nordover langs Mjøsa, med veien til Trondheim gjennom Gudbrandsdalen som mål. En liten norsk avdeling, dårlig utstyrt og dårlig trent, skulle forsøke å forsinke framrykkinga ved Strandlykkja. Fem norske soldater og en sivil mista livet under kampene. I tillegg var det en spesielt tragisk hendelse, da ni år gamle Rønnaug Skjøthaug den 17. april ble truffet av en granatsplint fra tysk artilleri under beskytning av Strandlykkja og Espa. Vegen var stengt av kamphandlingene, og man forsøkte å få henne til lege på en slede, men hun døde av skadene før de nådde fram. Les mer …
 Annonse for 7. opplag av Maren Elisabeth Bangs Huusholdnings-Bog, Aftenbladet 21. september 1864. f. Poulsen (født 1797 i Vinger, død 3. juli 1884 i Kristiania) ga ut Norges første trykte kokebok i 1831, og var sin tids mest produktive kokebokforfatter. Selv om hun tilhørte samme generasjon som Hanna Winsnes, er hun langt mindre kjent, ikke minst fordi hun fikk et dramatisk livsløp på grunn av ektemannens kriminelle handlinger. Les mer …
 Worm Hirsch Lund var ingeniør og direktør ved Folldal Gruver. (født 28. juni 1878 i Hammerfest, død 4. november 1953 i Oslo) var bergverksingeniør og direktør ved Folldal Gruver i perioden 1906-1931. Han hadde en sentral rolle i en av landets lengste arbeiderkonflikter, Folldalsstreiken i perioden 1929 til 1931. Worm Hirsch Lund var sønn av oversakfører Ole Lund og Malene Robertson, og vokste opp i en søskenflokk med minst fjorten barn. Han var barnebarnet til visekonsul Carl Robertson, opprinnelig fra Skottland, og søskenbarnet til politiker og handelsmann Charles Robertson, som ble Norges handelsminister og Hammerfests ordfører. Les mer …
 Wollert Wilhelm Valle. Foto: Studentene fra 1900 (1925) Wollert Wilhelm Valle (født 29. mars 1880 i Nesna, død 8. april 1961) var advokat og NS-politiker. Han holdt til i Land fra 1916 til 1942 og deretter i Hamar. Den opprinnelige Venstre- og målmannen beveget seg via Frisinnede Venstre til Nasjonal Samling. Fra november 1940 til juli 1943 satt Valle som Statens presseleder i Hedmark og Oppland. Sammen med Pressedirektoratet rakk han blant annet å legge ned Oppland Arbeiderblad, Velgeren (seinere gjenopptatt som Oplendingen), Totens Blad, Dagningen og Hamar Stiftstidende og satte inn flere NS-redaktører som Johan Woll i Østlendingen, Henrik A. Månum i Valdres, Bernhard Dippner i Hamar Arbeiderblad (nyordnet under navnet Hedemarkingen), Rolf Jacobsen i Kongsvinger Arbeiderblad (nyordnet under navnet Glåmdalen) og flere forskjellige redaktører i Gudbrandsdølen. Valle var også spesielt opptatt av å overvåke og slå ned på innholdet i menighetsblader.
I 1942 flyttet han fra Dokka til Høyensalgata 72 i Hamar, og begynte å jobbe som bobestyrer for Likvidasjonsstyret, først for jøders eiendom, etter hvert for alle flyktningers eiendom. Les mer …
 Sara vaks opp på garden Ousta (Øststua) til høgre. Foto: Per Magne Grue (1965) (fødd i Vingelen i Tolga 15. mars 1778, død same stad 25. oktober 1822) var ein av dei tidlege haugianske lekpredikantane i landet. Ho blir omtala som kanskje den mest kjende og avhaldne av pionerpredikantane. Sara skal etter tradisjonen ha blitt vakt ein gong Hauge sjølv var innom i bygda, men opplysningane om dette er usikre. I alle høve byrja Sara snart å halde oppbyggingsmøte og ha samtalar og bøn rundt omkring i heimane i bygda. Etterkvart drog ho som predikant også til andre bygdelag, til Tynset, Oppdal, Gauldalen og andre stader. I Oppdal lærde ho å kjenne ei anna ung kvinne som også var vakt, Randi Hevle frå Drivdalen. Dei to reiste ein del rundt saman og forkynte. Mellom anna er det fortalt om at dei var i Ålen, der dei hadde heldig innverknad i ein heim der folket hadde skeia ut i religiøst svermeri og fanatisme og endatil alvorleg psykisk sjukdom. Les mer …
 Inntunet på Breili ca. 1900. Schultz bodde sannsynligvis i bygningen til høgre. Foto: Jens Raabes bok En storbygd (født 24. juli 1764 i Ringsaker, død på Breili i Østre Toten 18. august 1826) var jurist og embetsmann. Schultz var fra 1790 til 1796 inspektør for Nordgrønland, der han blant annet måtte håndtere gjenstridige engelske hvalfangere. Fra 1800 til 1825 var han fogd i Totens fogderi, med bolig og kontor på Breili. I februar 1813 ble fogden utsatt for det første store bondeopprøret i Norge i forbindelse med matmangelen dette året. Sjøl var Schultz kjent som storeter og gourmand, og ble av opprørerne kalt «det feede best». Børge Schultz var sønn av major Christopher Jørgen Schultz (1725–73) og Johanne Crantz Eeg (død 1824). Som mange andre embetsmannsbarn fikk han hjemmeundervisning og begynte deretter som kontorist for ulike embetsmenn. Schultz reiste så til København for å studere jus, og 30. juli 1788 tok han eksamen med karakteren «bekvem». To år seinere gifta han seg i Eidsvoll med Martinette Christine Schultz Eeg (1753-1836), datter av romsdalsfogden Jacob Andreas Eeg (ca. 1715–87) og Elisabeth f. Leganger (1720–79). At Schultz' mor var født Eeg, kan antyde at han var i slekt med kona. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer …
 Hedmark krets av Røde Kors har møte på Høyvang. ( Høyvangvegen 95) er et forsamlinghus på Vang i Hamar kommune. Det ble bygd i 1884 og har fram til våre dager vært et sosialt møtested og tyngdepunkt for organisasjonslivet på Vang, hovedsakelig det borgerlig orienterte organisasjonslivet. Fra byggingen til 1923 var det den lokale grunnlovsforeninga som eide huset, og etter det tok bondelaget i bygda over. Disse rådde over huset fram til 1980-tallet, da Vang kommune overtok eierskapet. Høyvang het til å begynne med Vangs Grundlovsforenings Forsamlingshus paa Nashoug, etter garden Nashaug, som tomta ble skilt ut fra. På folkemunne ble det kalt Nasuhuset/ Nashaughuset. Huset ble bygd i 1884 av Vangs Grundlovsforening, og grunnen ble formelt avstått av gardbrukerne på Nashaug den 31. januar 1887. Formålet med huset var å skulle «... tjene som Forsamlingslokale for Grundlovsforeningen, men ved siden deraf også til religiøse Foredrag og til veldedige øyemed efter Bestyrelsens nærmere Bestemmelse». En av initiativtakerne var oppsitteren på Ålstad gard. Vangs Grundlovsforening var ei av de 174 grunnlovsforeningene som samme år gikk sammen om å danne Høyre. Les mer … | 
