 Knut K. Heje Foto: fra Melkeomsetningen i Oslo (født 25. desember 1852 i Flå i Hallingdal, død 19. september 1942 i Oslo) var agronom og fabrikkeier. Han var også aktiv som skribent og redaktør innen flere områder.I 1880 ble han disponent i Christiania Meieribolag, en stilling han satt i ut 1893. Meieribolaget var på konkursens rand da han begynte, men sto på trygge økonomiske bein da han sluttet. Heje sto bak da Meieribolaget ble det første i Norge til å ta i bruk separator som å skille ut fløten fra melken, og gjorde en stor innsats i organiseringen av melkeforsyningen i Kristiania.I 1882 startet han, sammen med L.K. Ramstad fra Sigdal, landbrukstidsskriftet Norsk Landmandsblad med undertittelen ugeskrift for praktisk landbrug og meieristel, som en periode var Norges eneste landbruksblad. Ramstad døde allerede året etter og Heje satt som redaktør her fram til 1918. Han brukte dette som et organ for å spre opplysning om landbruket i Norge og som et talerør for landbrukspolitiske spørsmål.I 1885 grunnla Heje Agra Margarinfabrik som var en av landets første i sitt slag. Les mer …
 Ólafia Jóhannsdóttir Foto: Det Hvite Bånd 100 år i Norge, 1989 (født 22. oktober 1863 i Nedre Mosfell på Island, død 21. juni 1924 i Kristiania) var en islandsk sosialarbeider og kvinnesaksforskjemper som innvandra til Norge i 1900-åra og ble helt sentral for utviklinga av helsetjenester og andre tilbud til fattige og utstøtte i samfunnet. Hun er særlig kjent for sitt arbeid i slummen på Grønland og Vaterland i Oslo, hvor hun er hedra med en byste i Vaterlandsparken og gatenavnet Olafiagangen. Ólafia var datter av sokneprest Jóhann Knútur Benediktsson og Ragnheiður Sveinsdóttir. Hun vokste opp hos tanta Torbjørg Sveinsdóttir (morens søster), som var leder av den islandske kvinnesaksforeninga, og onkelen Benedikt Sveinsson som var alltingspresident. Hun ble tidlig påvirka til å bli politisk aktiv med sterke meninger. Ólafia utdanna seg til lærer, og planla å starte en folkehøyskole. I 1892 reiste hun til Askov folkehøiskole i Danmark, hvor hun kom i kontakt med grundtvigianismen og ble sterkt påvirka av den. Les mer …
 Ved Godlia skole i Oslo kommune: Skulpturen Skulptural Front, en 7 meter høy frittstående uteskulptur i corteen-stål, utført av kunstneren Jørleif Uthaug (1911-1990), satt opp i 1970. ble utgitt av Østensjø Kunstforening i februar 2007. Kunstkartet er basert på artikkel og foredrag av Cathrine Senje med bilder av Leif-Dan Birkemoe. Mer informasjon om noen av kunstnerne og kunsten på kartet finnes i boka «Kunstnerhus» Trolltun borettslag 1959 – 2009 og på www.deichman.no, «Bildebaser», «Østensjø lokalhistoriske bilder». Østensjø kunstkart er en oversikt over alle kunstverkene i Østensjøområdet. Det gir navnet på kunstverket og materialet, deretter hvor det står, kunstnerens navn, når det ble laget/satt opp og til slutt hvem som har gitt/betalt kunstverket. Les mer …
Simensbråtenlinjen var et 1,3 kilometer langt sidespor til Ekebergbanen som åpnet 30. september 1931 og gikk tvers over Ekebergsletta til Simensbråten, en samlet reisestrekning på 5,3 km fra Jernbanetorget i Oslo, 146,7 meter over havet.
De første par hundre meter fra Jomfrubråten var dobbeltsporet, resten av linjen var enkeltsporet. På endeholdeplassen Simensbråten var det vendesløyfe. Fra Jomfrubråten til endeholdeplassen var det en høydeforskjell på mer enn 30 meter, og banen hadde relativt skarp stigning i det første strekket opp fra Jomfrubråten til selve Ekebergsletta.
Allerede i 1918 sendte Ekebergbanen inn en søknad om konsesjon for en kabelbane tilsvarende Fløibanen i Bergen fra Konows gate i Gamlebyen opp Ekebergskråningen, rundt 200 meter, og denne fikk støtte av herredstyret i Aker. Sporveiskomiteen for Kristiania og Aker var imidlertid negativ, og ville heller ha en forstadsbane, og trodde ikke at en kabelbane ville kunne dekke behovet for gods- og persontrafikk for den planlagte bebyggelsen i området. Formannsskapet i Kristiania kommune vedtok ikke mindre enn at det skulle bygges både en forstadsbane og en kabelbane.
En felles komite med representanter fra de to involverte kommunene og fra Ekebergbanen kom fram til i en felles innstilling at det i så fall burde bli bygget en forstadsbane først, og deretter eventuelt en kabelbane. På dette grunnlaget gikk kommunene inn i forhandlinger med Ekebergbanen, som imidlertid var skeptisk, både fordi de ikke trodde den ville bli lønnsom, og hadde heller ikke midler til utbyggingen å investere. I en felles avtale mellom de tre parter fra 1922, ble en enige om at de to kommunene hvor disse garanterte for eventuelle underskudd både i bygging og drift. Les mer …
| 
.jpg)
_med_beinskurd.jpg)
