 Storgata i Hokksund omkring 1915. Storgata er hovedgata i Gamle-Hokksund, som er den eldste delen av byen Hokksund i Øvre Eiker kommune. Gata går fra Hokksund bru til Slottebakkken, en strekning på drøyt 500 meter.
Gateløpet oppsto i løpet av 1600- og 1700-tallet ved at det ble satt opp hus på begge sider av Sundstedet, der Kongeveien krysset Drammenselva. Gata er tydelig på kart fra slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, men navnet «Storgata» var neppe i bruk, i og med at dette var den eneste gata på stedet. Heller ikke på et mer detaljert kart fra 1891 brukes dette navnet. Dette kartet viser at husene i Husregister for Haugsund med nummer fra 11 til 67 lå i tilknytning til Storgata. Les mer …
Biskopsvarden er en varde som står på høydedraget rett vest for Store Skiftessjøen i Eidfjord kommune. Varden har et kraftig, rektangulært fundament med delvis oppbygd varde, delvis omrotet og sammenrast. Bolter i et par av steinene etter sekundær bruk som mastefeste. Bilde fra 1985 viser en helt sammenrast varde. Steinene i fundamentet er sterkt overgrodd. Biskopsvarden er en av flere varder på den eldgamle ferdselsveien mellom Eidfjord og Hol. Alderen på vardene er uavklart, men trolig kan de være oppsatt på slutten av høymiddelalderen. Les mer …
 Vestfosselva sett fra lufta på et flyfoto tatt seint på 60-tallet. er ei sideelv i Drammensvassdraget i Øvre Eiker. Elva renner nordøstover fra Eikeren og Fiskumvannet, en strekning på drøyt 7 kilometer, før den munner ut i Drammenselva ved Nøstetangen. Ved Vestfossen er det et fossefall på rundt 20 meter, slik at elva ikke er farbar hele veien. Omtrent 1 kilometer meter før munningen deler elva seg, slik at det hovedløpet fortsetter rett ut i Drammenselva. Denne nedre delen av Vestfossen er også kjent under navnet Nøsteelva. Sideløpet mot høyre fortsetter østover og skiller Loesøya fra fastlandet før den renner ut ved Steinberg på Nedre Eiker. Dette elveløpet er kjent som Loeselva. Vestfosselva har trolig spilt en viktig rolle som ferdselsåre langt tilbake i tid, i og med at den knytter Drammensdalen sammen med området rundt Eikeren og dermed med den nordre delen av Vestfold. Den ligger dermed langs ferdselsveien som førte fra Kaupangen i Skiringssal og seinere fra Tønsberg innover i landet. I seinmiddelalderen er det dokumentert tømmertransport fra Eikeren-området via Vestfosselva til Drammenselva. Elva nevnes også som ferdselsåre for persontrafikk, blant annet i opptegnelsene fra biskop Jens Nilssøns visitasreise i 1595. Les mer …
 Søndre Haugen i Lurdalen. er en sidedal til Numedal, som ligger i kommunene Øvre Eiker og Flesberg på østsiden av hoveddalføret. Dalføret går fra Kjennerudvannet i sør, på grensen mellom Øvre Eiker og Kongsberg, omtrent rett nordover i sju kilometer før det krysser kommunegrensen til Flesberg ved gården Ulland. Deretter bøyer dalen av mot nordvest og faller forholdsvis bratt ned i Svene i Numedal. Lurdalen består for en stor del av skog, med spredt bebyggelse, vesentlig i form av småbruk. Fylkesvei 96 går gjennom dalføret. Les mer …
 Hauk Abel fotografert ca. 1920. Foto: Jens Carl Frederik Hilfling-Rasmussen/Oslo Museum (født 21. april 1869 i Førde, død 12. desember 1961 i Oslo) var skuespiller, mest kjent i samtiden som karakterkomiker, hovedsakelig tilknyttet Nationaltheatret, men han var også med i flere filmer. Hauk Aabel var født i Førde, hvor faren var distriktslege. I 1876 flyttet familien til Nord-Aurdal i Valdres, da faren fikk legestilling der. I første halvdel av 1880-tallet var Aabel elev ved Latinskolen i Drammen, hvor moren kom fra, mens resten av familien fortsatt bodde i Valdres. Aabel gjennomgikk Krigsskolens nederste avdeling, og ble sekondløytnant 1892. Han begynte å studere jus, men avbrøt studiene for å bli skuespiller. Hauk Aabel debuterte på Christiania Theater i 1897 som seminarist Pedersen i Hulda Garborgs Rationelt Fjøsstel. Han ble fast ansatt der i 1898. Les mer …
 Margaretakirkens ruin sett fra østveggen. Koret i forgrunnen, deretter skipet med vestveggen i bakgrunnen. Foto: Chris Nyborg (2013) var ei steinkirke reist omkring 1250 i Maridalen i Oslo. Den var viet til Margareta av Antiokia, som også ga navn til dalen – Maridalen er en sammentrekning av det eldre Margaretadalen. Kirken forfalt fra midten av 1600-tallet av, og bare en ruin er bevart. Etter restaurering framstår den som et tydelig landemerke i Maridalen, med en flott beliggenhet ved Maridalsvannet. Kirkeruinen brukes blant annet som scene for Maridalsspillet.Kirken begynte sakte men sikkert å forfalle allerede etter svartedauden på midten av 1300-tallet. Første gang den nevnes i en skriftlig kilde er Biskop Eysteins jordebok fra omkring 1390, der biskopen beordrer gjenoppbygging av prestegården. Maridalen ble hardt ramma av pesten, og av de atten gårdene som lå i dalen før epidemien var det bare en som var bebodd da den hadde rast fra seg. En egen sognekirke for området var derfor knapt nødvendig inntil befolkninga hadde tatt seg opp igjen. I middelalderen lå kirken under Mariakirken. Gården Kirkeby ligger ved siden av kirken og fungerte som prestegård. Den kan ha blitt rydda før kirken ble bygd, men fikk sitt navn da den ble knytta til kirken. Også gården var eid av Mariakirken. Les mer … | 
.jpg)
.jpg)
