 Magnus J. Dahl i yngre dager (født 25. mars 1862 i Spydeberg, død 12. januar 1952) var skomaker, evangelist, vekkelsespredikant og misjonær, mest kjent for å ha grunnlagt Fellesmisjonen i Mjøsområdet i 1899. Dahl var ugift hele livet. Han var sønn av husmann Johannes Larsen og Marie Larsdatter. I folketellinga for 1865 er familien registrert på plassen «Sydbraaten» under Nord-Hovin i Spydeberg. Han vokste opp i enkle kår, som den femte i en søskenflokk på åtte. Dahl ble regnet som begavet og med stor kunnskapstørst, og planla å bli skolelærer. Han besto derimot ikke opptaksprøven, men kom etter hvert inn i skomakerlære i Oslo. I sin tid som skomakerlærling begynte han å samtale med folk om Gud, og kom ganske snart med i kristen møtevirksomhet, særlig i Treiders virke i byen. Les mer …
 Parti fra Teatergata i LIllestrøm. Foto: Leif-Harald Ruud (2022)  Hageby og blokkbebyggelse møtes i Ole Bulls gate. Foto: Leif-Harald Ruud (2016)  Lillestrøm ca. 1910-1920. Foto: Akershusbasen. Lillestrøm er en by og administrasjonssenter i Lillestrøm kommune på Romerike. Grunnkretsene som utgjør selve Lillestrøm hadde i 2022 et folketall på 14 000, og 24 000 dersom man inkluderer grunnkretsen Kjeller.
Stedet vokste fram som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder, ny teknologi, tilgang på arbeidskraft og umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her da sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring sagbrukene og jernbanestasjonen.
Da den første offentlige jernbanestrekningen i landet ble åpnet 1. september 1854 mellom Christiania og Eidsvoll, ble den lagt over den vide og myrlendte sletta som het Måsan etter all torvmosen som vokste her. Sletta tilhørte gårdene Kjeller og Sørum, og i 1855 bodde det omkring 50 mennesker på småbrukene og husmannsplassene på Måsan. Det meste av sletta var hver vår oversvømmet av vannmengdene fra elvene Glomma, Leira og Nitelva som rant ut i Øyeren. Innsjøen ble regulert i 1861, sletta ble dermed tørrlagt og nå kunne det reises industri og boliger her.
Lillestrøm var en del av Skedsmo kommune fram til 1908. Regjeringen bestemte at fra 1878 skulle tettstedet ha avgrenset selvstyre med navnet Lillestrøm bygningskommune. Fra 1908 til 1962 var tettstedet egen kommune, men fra da av ble Lillestrøm kommune slått sammen med Skedsmo igjen. 13. juni 1998 fikk Lillestrøm bystatus. Les mer …
 Oppstilling i leiren ved frigjøringen 7. mai 1945, med heising av det norske flagget. Litt av kjøkkenbygningen i venstre bildekant, av badstua og revierbygningen, samt arresten. Foto: fra Griniboka, bind II, side 599 var en tysk brakkeleir beregnet på 250 fanger som arbeidet på det planlagte tank- og drivstoffanlegget ved Ljanskollen i Oslo. Leiren lå på sletta mot Fiskevollbukta, og ingenting av den er bevart. Leiren var en underleir av Grini fangeleir og ble etablert da anleggsområdet lå såpass langt fra Grini. På denne måten kunne en slippe den daglige lange transporten.
Leiren ble åpnet 26. oktober 1944, etter at arbeidet med denne hadde startet i april.På det meste var det 350 fanger i arbeid på anlegget, herunder de utenlandske fangene. Til sammen var mellom 500 og 600 norske politiske fanger var innom i løpet av de månedene den eksisterte.
Les mer …
 Foss og omegn på amtskartet fra ca. 1830. Glomma renner i øverste venstre hjørne. Gårdsnavnet Skirset er falt ut. Området dekkes av et nettverk av gårdsveier med tildels betydelige avvik fra senere veistruktur. På kartet ser vi tydelig avmerket to kverner og to sagbruk i de to fossene nedenfor Kjærnsmotjernet. Lenger nord var det kvern ved Aulibekken, før den neste kverna er avtegnet ved Bodingbekken, nord for kartutsnittet. Inne på Skogen er en rekke setre som senere har forsvunnet. Blant dem er «Steens»-setra ved nordenden av Steinstjern. er matrikkelgård nummer 204 i Udnes sogn i Nes kommune på Romerike. I middelalderen ble Foss regnet til Aulibingen og Auli sogn, som hadde egen prest. Gårdsnavnet tilhører klassen av usammensatte naturnavn i ubestemt form, den eldste navneklassen vi har. Gården ligger på tidligere havbunn omkranset av gårder med navn som i hovedsakelig peker tilbake før kristen middelalder. Husergårdene ligger i sør og vest med sitt usammensatte kulturnavn i flertall, og grensen følger en fordypning fra skogkanten til fylkesvei 175, før den følger denne nordover. I vest ligger de to Skirsetgårdene, opprinnelig en seter navngitt etter det som kan ha vært et eldre navn på Sloråa, ‘’Skir’’ eller ‘’Skira’’. Grensen følger fylkesveien til Sloråa (Slora) i nord. Mot nord grenset Foss til gården Kjærnsmo (sammensatt naturnavn) langs Sloråa og Kjærnsmotjernet. I øst er det skog. Les mer …
 Strømmen Trævarefabrik rundt 1890 Foto: Ukjent/MiA , lokalt kjent som Trevar'n, ble opprettet i 1884 av Christen A. Segelcke og Gabriel Kielland Hauge, sønnesønn av legpredikanten Hans Nielsen Hauge. Med god bistand fra solide interessenter fikk de kjøpt Braate sag og mølle ved Sagelva i Strømmen. Intensjonen var å levere trevarer som dører, vinduer og listverk til det innenlandske marked, samt noe eksport. Allerede i 1886 fikk fabrikken en forespørsel om levering av en kirke til Madagaskar, imidlertid ser det ikke ut til at denne kom til utførelse. Men i 1887 ble det gjort forsøk på å levere komplette hus, og det er på det rene at enkle sommerhus ble produsert samme år. Etter kort tid var bedriften i gang med en ferdighusproduksjon som snart fant veien til alle verdensdeler, inklusiv Antarktis. Les mer …
 Farseggen er en av de eldste ferdselsveier i Skedsmo. Ferdselen på veiene i Skedsmo i tidligere tider var langt mer variert enn dagens ensidige biltrafikk. Hver dag farer biler i tusentall gjennom romeriksbygda. Det vi kanskje ikke tenker på, er at gjennom Skedsmo har det vært ferdsel i uminnelige tider. Beliggenheten i forhold til Oslofjorden og mulighet for havn er slik at ferdsel fra sjøveien og inn til de produktive områdene nord på Østlandet har gått gjennom dette området.
Hestekjøretøyer i forskjellige varianter var nok i flertall, og i travle tider kunne det gå over hundre vogn-/sledelass og skysstransporter i døgnet gjennom bygda. Men mer «eksotiske» innslag som store fedrifter, hestehandlere, kremmere, personer som tilbød forskjellige tjenester eller søkte arbeid, omstreifere og lirekassemenn var slett ikke uvanlig. Ja, gjennom århundrer har fant og fut, konger og riksforsamlingsmenn ferdes på veiene gjennom Skedsmo. Les mer …
 Den daværende Haslum stasjon på Bærumsbanen i 1920-årene. Stasjonsbygningen med seteritak. Haslum var dengang banens endestasjon, og enkeltsporet videre gikk bort til verkstedsområdet på Avløs stasjon. I 1930 ble dette enkeltsporet forlenget ut til Kolsås stasjon. (1924-1929) er i dag en del av Oslo og omegns T-banenett. Banen var før oppgraderingen i årene 2008-2014 en av A/S Oslo Sporveiers fire vestlige forstadsbaner som samles i fellestunnelen Majorstuen–Nationaltheatret–Stortinget. Strekningen fra Stortinget til Kolsås i Bærum er 17,45 km lang og hadde før stengningen i 2006 25 stasjoner. Den har felles trasé med Røabanen til den tidligere holdeplassen Sørbyhaugen, og krysser grensen til Bærum ved Lysakerelva. Banen inngår fra 2016 i T-banens linje 3 med Østensjøbanen som har Mortensrud stasjon som endestasjon i den andre enden, en strekning på nesten 31 km. En rekke av holdeplassene hadde opprinnelig små ekspedisjonsbygninger, dette gjaldt Jar, Tjernsrud, Ringstabekk, Egne Hjem, Bekkestua og Haslum, alle disse er nå revet. Bygningstypen er bevart på Kolsås stasjon og er flyttet og rehabilitert i forbindelse med oppgradering av stasjonen til T-banestandard. Bygningstypen som var utformet i nybarokk med såkalt seteritak, og var tegnet av driftsingeniør Jan Bernhard Greve (1877–1940) ved Kristiania Elektriske Sporvei. Han brukte sannsynligvis tilsvarende bygninger på Ekebergbanen som forbilde. Disse var tegnet av arkitekt Erik Glosimodt. Les mer …
 Lufthansa benyttet tremotors Junkers 52 som standardfly i sin Londonrute fra Kjeller. ble anlagt som en militær flyplass i 1912. Den har spilt en sentral rolle i landets luftforsvar, etter krigen spesielt når det gjelder anskaffelser og vedlikehold. I de senere år har flyplassen i tillegg hatt et betydelig innslag av allmennflyging og småflyvirksomhet – ofte kalt General Aviation eller GA-flyging. Mindre kjent er det at Kjeller også har hatt sivil rutetrafikk og var Oslos første internasjonale landbaserte flyplass. Les mer … | 
