Norgesbrev fra Johan Bojer til Andreas Wikan 1947-12-22
Hvalstad 22.12.47
Kjære gudsønn
Det var en stor glede å få brev fra deg, og takk fordi du ikke har glemt oss i det gamle landet. Din bror, som med kone og sønn var i Norge i sommer fikk jeg ikke riktig tak på, serlig etter at han kom til Trondheim. Jeg bad ham komme og besøke meg der, så vi kunne få en riktig hyggelig prat på to manns hånd, men han kom ikke. Godt, han om det. Jeg bodde på Aritania, kanske det var det som skremte.
Ja, dere har kommet godt ivei i det nye fedreland, det var vel ikke blitt det samme om dere var blitt i Norge. Den gangen du reiste var det jo så dårlige tider hjemme, men det var jo et lykketreff at du kom dit du nå er. Nå har du vel arbeidet opp en stor forrettning og er en rik man... Det er en ære for meg at du har gitt navnet mitt til en av ungene dine.
Nå er jeg snart 76 år, og da kunne det vel være på tide snart å si verden farvel. Men når helsa er god så får man være tilfreds. Jeg er nå alene i huset sammen med en husholderske, - Randi er prestekone på Hedemark, og dit skal jeg i jula. Halvard er ingeniør i Oslo og Thora gift med billedhogger Dyre Vaa i Telemark. Jeg er bestefar til tolv, så det blir mange julepakker å senne. Les mer …
 Min tvillingsøster og meg. Foto: Einar Laugerud Barndomsminner fra Bjerkås og Vollen i Asker på 1950-tallet. Liv Bente Laugerud vokste opp på Bjerkås i Asker og forteller: Bjerkås og Vollen var barndommens «grønne dal» for meg. Min familie flyttet til bestefars småbruk Skovhjem i 1953 for å hjelpe ham. Da var jeg fem år gammel.
Det var bare noen få hus i Høymyrveien, det som idag heter Høymyrmarka.
Jeg kan ikke huske at vi bodde trangt, men det gjorde vi etter dagens standard. To rom og kjøkken, utedo og bryggerhus for seks mennesker var helt greit. For utendørs var det masse plass å boltre seg på. Vi hadde dukkestue og lysthus med duftende syriner. Skogen lå like ved, og vi hadde en stor tomt med bærbusker og frukttrær og en kjøkkenhage og potetåker. Grisehus og fjøs var det også, for vi hadde alltid to griser som ble slaktet til jul. Det var gøy å slippe grisungene ut av bingen og fange dem igjen, men en trist dag når slakteren kom. Da somlet vi på hjemveien fra skolen for å slippe å være med på å røre blod.
Når jeg skriver vi, er det fordi jeg hadde en tvillingsøster. Vi var alltid likt kledd og alltid sammen, så vi ble bare kalt «tvillingene». Les mer …
 Foto: Ranheim: Norske skiløpere (1956) ble stiftet 1. februar 1914 under navnet Djerv, og hadde 925 medlemmer i 2007. Klubben har fotball, ski, bordtennis og volleyball for kvinner på programmet, samt allidrett for barn i alderen 4–7 år og trim og trening for «godt voksne».
Klubben driver Gjellum idrettspark og Blåfjellhytta (på grensen mellom Asker og Røyken), som i skisesongen også benyttes av turgåere. Trening foregår også i Heggedal Idrettshall. Les mer …
 Motiv fra Heggedalsveien i sentrum av Heggedal. Heggedalsveien i Asker kommune går fra Dikemark sørøstover gjennom Askerbørskogen til Heggedal stasjon.
Veien ble ferdigstilt i 1872. Fra Dikemarkområdet går veien gjennom et sammenhengende jordbruksområde, og ved Skjellestad er det fortetning med eneboliger fra 1960-årene. Det er stort kloakkrenseanlegg og en liten kraftstasjon i Verkenselva like øst for Dikemark. Les mer …
 Frantz Nielsen Ribers håndskrift i et brev til biskop Erik Bredal av Nidaros. Skrevet mellom 1625 og 1646, ettersom Riber omtaler seg som sokneprest i Øyer (pastoris ecclesia Öens in Norvegia). (født omkr. 1585 i Ribe i Danmark, død 1646 i Øyer) var en danskfødt prest som kom til Norge omkring 1608 og hadde flere embeter her i landet.
Han ble i april 1608 kapellan i Romedal, og hadde dette embetet til 1612. Den geistlige eden ble avlagt til biskop Niels Clausen Senning den 16. april 1608, og Frantz signerte Franciscus Nicolaj Ripensis.[1] Han ble så sokneprest i Asker, hvor han var til 1617. Det året oppsto en skandale omkring Frantz Riber. Det kom anklager om at han skulle ha krenka ei jomfru, og den 17. april 1616 ble han pålagt av Oslo domkapitel å forsvare seg. Det endte med at han trakk seg fra sokneprestembetet i Asker.[2]
Fra 1617 til 1625 var han rektor ved Tønsberg lærde skole, et embete han fikk tildelt av biskop Niels Glostrup av Oslo etter å ha levd en stund «privatus» som Glostrup uttrykker det.[3] Nøyaktig hvor han var i perioden fra han gikk av i Asker til han ble tilsatt i Tønsberg er ukjent. Ved biskopens første visitas fikk han kritikk for måten han gjorde jobben på, men det ser ut til at det så gikk bedre. En ser av bevarte brev at han skrev god latin, og han var også interessert i kultur. I tida han var i Tønsberg skal han blant annet ha satt opp flere skuespill for elevene.
Frantz Riber fikk den 3. mai 1624 kongelig oppreisning, og året etter ble han sokneprest i Øyer. Der ble han til sin død i 1646. I 1643 kom han igjen i trøbbel. Biskop Erik Bredal av Nidaros skulle reise gjennom bygda, og Riber nekta å ta ham imot på prestegården. Biskopen skrev en klage, som ble forfatta «under åpen himmel». Ribers svar er bevart (se utsnitt øverst). Utvekslinga inneholdt nokså kraftige uttrykk, men var ikke uten humor. Riber siterte apostelen Paulus, som flere steder sier at en tilsynsmann skal være gjestfri og gavmild. Men han hevder at «hvis Paulus selv var tilstede i egen person, og bodde ved en offentlig vei, tvang han meg naturligvis aldri til dette at jeg skulle stå for alle, sitte for alle og skaffe alle det nødvendige til livets opphold og det fordi jeg bor ved en kongevei» [4]. Det er ikke noe som tyder på at dette var en protest mot Bredal som biskop eller person; det var nok heller retta mot det at sokneprester og andre ble pålagt å underholde folk av høyere rang som kom forbi, noe som kunne bli temmelig kostbart. Avskrifter av to de brevene sirkulerte i både Trondheim og København, og man anser at det er originalen av Ribers brev som befinner seg i Det kongelige bibliotek i København. Les mer … | 
