 Jensine Klykken Schjelderup  Jensine med mannen og dei seks borna som vaks opp. Det er truleg frå venstre Anna Elise (f. 1962), Henriette (f. 1867), Søren, Sverre (f. 1857), Jensine med Sara (f. 1869) på fanget, Petra (f. 1856) og Helga (f. 1865). Biletet er sannsynlegvis frå 1869-70. (fødd 28. desember 1825 i Levanger, død 15. desember 1907 i Leikanger) var prestekone. Ho var dotter av sorenskrivar Peder Klykken, og vaks opp i ein herskapeleg heim kor datidas lokale overklasse møttes og det var mange store selskap. Då ho gifta seg med presten Søren Schjelderup vart det nok eit anna liv, først som lærarfrue i Steinkjer og så som den aller første prestefrua i det nye Hattfjelldal prestegjeld.
I Hattfjelldal måtte dei sjølv sørge for å få bygd Hattfjelldal prestegård, ny kyrkje måtte byggast og det var igså mykje anna å få på plass. Hattfjelldal var i ei overgangstid. Frå å være eit område dominert av sørsamar, gjorde innflytting og bureising at den norsktalande befolkninga var ein veksande majoritet. Søren Schjelderup var godt likt av den samiske befolkninga, og har vorte omtale som «den siste finnepresten» som ei heidersnemning. Då samar frå området kom til kyrkjevigslinga i 1869 vart det tatt eit bilete av dei og prestefamilien – her har Jensine på seg ein tradisjonell sørsamisk drakt. Les mer …
 Worm Hirsch Lund var ingeniør og direktør ved Folldal Gruver. (født 28. juni 1878 i Hammerfest, død 4. november 1953 i Oslo) var bergverksingeniør og direktør ved Folldal Gruver i perioden 1906-1931. Han hadde en sentral rolle i en av landets lengste arbeiderkonflikter, Folldalsstreiken i perioden 1929 til 1931. Worm Hirsch Lund var sønn av oversakfører Ole Lund og Malene Robertson, og vokste opp i en søskenflokk med minst fjorten barn. Han var barnebarnet til visekonsul Carl Robertson, opprinnelig fra Skottland, og søskenbarnet til politiker og handelsmann Charles Robertson, som ble Norges handelsminister og Hammerfests ordfører. Les mer …
 Lokomotiv nr. 2 ble levert sammen med 1 og 3 til banens åpning i 1908 av British Westinghouse. Under andre verdenskrig ble nr. 1 og 3 sprengt, nr. 1 ble kondemnert, nr. 3 ble gjenoppbygd med deler fra de to sprengte lokomotivene. Nr. 3 ble gitt bort til NTNU da persontrafikken opphørte i 1963, mens nr. 2 ble restaurert og tatt i bruk til museumsdrift i 1993. Foto: Orkla Industrimuseum er en jernbanestrekning for gods- og persontrafikk mellom Løkken Verk og Thamshavn i Orkland kommune. Linjen ble opprettet som en gruvebane for å frakte svovelkis fra gruvene på Løkken Verk til utskipingshavnen i Thamshavn. Den var i drift fra 1908 til 1974, og ble drevet av Chr. Salvesen & Chr. Thams's Communications Aktieselskab, på grunn det lange navnet blir det ofte omtalt som Salvesen & Thams.
Thamshavnbanen var Norges første elektriske jernbane i Norge med både gods-, post- og persontrafikk. Den 25,3 kilometer lange privateide banen var en av verdens første vekselstrømsjernbaner da den åpnet i 1908, og i dag drives banen som museumsbane og er verdens eldste vekselstrømsbane som fremdeles er i drift.
Persontrafikken og den ordinære godstrafikken ble nedlagt i 1963, og banen var deretter en ren malmtransportbane frem til 1974. Strekningen Thamshavn–Orkanger ble revet i 1993, ellers er banen komplett, bortsett fra enkelte deler mellom Orkanger-Bårdshaug. 10. juli 1983, på 75 årsdagen for opprettelse av banen, åpnet museumsbanen med den første kjøringen med museumstog mellom Bårdshaug og Løkken.
Den resterende 22 km lange banestrekningen og 18 bygninger ble vedtaksfredet fredet av Riksantikvaren 31. juli 1997. Les mer …
 Originalteikning av ruta Armfeldt fulgte frå Sverige til Steine skanse er ei vanleg nemning på krigshandlingane som gjekk føre seg i Trøndelag under Den store nordiske krigen frå september 1718 til dødsmarsjen til karolinarane over Tydalsfjella i januar 1719. Ein styrke på om lag 10 000 soldatar, i samtida og ettertida ofte kalla Jemtlandsarméen, vart våren og sommaren 1718 samla kring Duved skanse i Jemtland for å foreta eit innfall i og erobre Trøndelag som ein del av det andre forsøket av Karl XII av Sverige på å ta Noreg under denne krigen. Arméen stod under kommando av generalløytnant Carl Gustaf Armfeldt, og felttoget har også fått namn etter han.
Også under det første forsøket Karl XII gjorde på å ta Noreg, var det planlagt ein operasjon i Trøndelag, men den kom aldri i gang. Men no skulle det også opprettast ein front her, også for å forhindre at dei norske avdelingane i regionen vart sendt sørover for å forsterke forsvaret i Sør-Noreg. I utgangspunktet var Karl XIIs plan at Jemtlandsarméen skulle avmarsjere frå Duved 15. august og erobre Trøndelag innan 28. september, altså på seks veker. Det skulle altså vise seg å vere umuleg. Les mer …
 Visterflo med utløpet av tømmertunnelen og tømmerlensene. (1930) er en tunnel med en tømmerrenne av tre som går fra Isnesfjorden i Vestvannet til Visterflo i Sarpsborg kommune. Den er 3170 meter lang og er en av Norges best bevarte tømmerfløtningstunneler. Tømmerfløtingen på Glomma var svært viktig og forsynte sagbrukene i de nedre deler av vassdraget med tømmer. For «plankebyen» Fredrikstad utgjorde elva hovedtransportåren, men var ikke fra naturens side helt tilrettelagt for fløting på grunn av de store fallene gjennom den 23 meter høye Sarpefossen. Her ble etter hvert det bygget tømmerrenner, men dette forhindret ikke at mye tømmer ble knust.
I tillegg kom fløtingen utover på 1890-tallet også i konflikt med annen trafikk som brukte elven som ferdselsåre, som havnetrafikken til Sandesund i Sarpsborg.
Fredrikstad Tømmerdirektion diskuterte flere alternativer, blant annet å bygge sluser fra Glengshølen til Torsbekkdalen og videre til Sandesund, mens et annet var å fløte gjennom Ågårdselva. Dette møtte imidlertid motstand fra Sanne og Soli brug, dessuten hadde en her også problemene med de store fallene i Sølvstufoss som ville ha ødelagt mye tømmer.
Fredrikstad Tømmerdirektion vedtok da på en ekstraordinær generalforsamling 10. oktober 1905 å flytte tømmerfløtingen til Glommas vestre arm gjennom Mingevannet, Vestvannet og Visterflo. De måtte tenke utradisjonelt, og fant at den beste løsningen ville være en tunnel under hele Raryggen ved Eidet. Les mer …
 Logoen til Inderøy museums- og historielag, tegna av Sigmund Jarle Stai. Inderøy museums- og historielag er historielag for det meste av Inderøy kommune i Trøndelag. Inderøy bygdemuseum ble stifta i 1901, Inderøy museumslag i 1977, i 1978 ble laget reorganisert og fikk det nåværende navnet. Etter reorganiseringa fikk laget langt flere arbeidsoppgaver. Dette førte til at det etter hvert ble valgt flere nemnder for de forskjellige deloppgavene.
Historielaget har «til formål å arbeide fram sansen for og kunnskapen om historie og kulturminne i bygda. Laget vil arbeide for å samle og verne om alt av historisk interesse, folkeminne m.m. fra skrevne og uskrevne kilder.» Les mer …
Oppfinneren, eller rettere konstruktøren av Den trondhjemske mysostrører var ingeniør og eier av By gård Jakob Skavlan Gram (1850–1930). By er på industristedet Byafossen ved Reinsvatnet, i det som den gang var Stod, seinere Egge herred, som i 1963 ble sammensluttet i Steinkjer kommune. Gram var for det første en godt fundert ingeniør, utdannet ved Chalmers industrihøgskole i Göteborg. For det andre var han av gode grunner interessert i å modernisere og effektivisere meieribruket som eier av By gård. Selv om denne konstruksjonen kom noen år etter at meieriet på By var nedlagt, kan vi tenke oss at Gram kan ha hatt en grunnidé som over tid utviklet seg. På By var det drevet det man gjerne kaller gårdsmeieribruk helt fra 1840, og seinere etter sveitsisk resept, som sveitseren J. Hyber sto for driften av fra 1859 til 1869. Ifølge Eivind Wekres opptegnelser om Binde meieri skal årsberetningen for 1875 fra Selskapet for Norges Vel inneholde en passus om at meierimester John Bruseth var på By i januar 1875 for å hjelpe til med «anordning av fjøsinnretning for en fast besetning av 80 kreaturer med en reservebesetning av 50 stykker i brenneritiden, samt innretning av meierilokaler for en ca. 600 potter melk daglig, hvortil tegninger senere er utarbeidet». Les mer … | 
