 Portrett av Sophie Otterbech, faksimile fra Nylænde 1917 Sophie Alvilde Flohberg Otterbech (født 27. oktober 1845 i Saltdalen, død 28. februar 1925 i Oslo) var prestedatter, kontorist, kvinnesaksforkjemper og skribent. Hun forble ugift hele sitt liv, og hadde ingen barn.
Hun bestyrte sammen med de øvrige kvinnene i familien prestegården så lenge faren var i tjeneste som prest. Trass i at hun var over 40 år før hun begynte som kontorist i Kristiania, ble hun byens første kvinnelige kontorsjef og arbeidet der over 30 år. Hun engasjerte seg i kvinnesaken, og var blant landets første kvinnelige lekdommere. Hun skrev sammen med søsteren Agnes en parodi på en novelle av Bjørnstjerne Bjørnson som fikk en ganske stor utbredelse, trass i at den var skrevet anonymt og ikke ble trykket før 50 år etter.
Kaja Geelmuyden skrev i 1917 en utførlig karakteristikk av Sophie Otterbechs yrkesliv i hovedstaden, under overskriften «En veteran». Den ble publisert i tidsskriftet Nylænde. Her bruker hun karakteristikker som «stillfærdig, paalidelig og tilforlatelig», trekker frem at hun var selvstendig og fant opp fornyelser og forbedringer, og vektlegger særlig hennes gode lederegenskaper. Arbeidsfeltet var kommunal statistikk, noe som man vel kan være enig med Geelmuyden at «for den uinviede saa saa ubegripelig kjedsommelig ut». Men hun trekker fram Otterbechs gode humør, skøyeraktige smil og humoristiske blikk, og konkluderer «aldrig tror jeg det hersket noget som lignet kjedsomhet der hvor hun præsiderte». Les mer …
 Anlegget idag. Siloene brukes til lagring av ferdig sement, med ulik kvalitet. Samlet kapasitet på 100 000 tonn. De minste siloene, her i forkant med Norcem-merket er fra 1938, de største bak er 70 meter høye og er fra 1970-åra. De er i fortsatt bruk. Foto: Kjetil Lenes (2005) Christiania Portland Cementfabrik ble etablert i 1892 i Slemmestad i Røyken i nåværende Asker kommune for å utnytte lokale kalkforekomster, men måtte fra 1899 hente kalkstein fra eget steinbrudd på Langøya utenfor Holmestrand. Bedriften var i mange år landets eneste produsent av sement og ble flere ganger ombygget med nye og mer moderne sementovner.
Sementproduksjonen nådde toppen i 1973 da det ble produsert 1 082 677 tonn. I alt ble det produsert nesten 29 millioner tonn sement på fabrikken. Sementovnene ble stengt i 1987 mens sementmøllene var i drift til 1989. Les mer …
 Demonstrasjonen utenfor Lørenskog kommunestyre 10. februar 1930. Selv om billedkvaliteten er dårlig, ser det ut som om to politikonstabler står på trappa til kommunelokalet, noe som kan tyde på at bildet er tatt etter at politistyrken fra Lillestrøm er ankommet. Foto: Historien om Lørenskog (1998). Fotograf: Ukjent. . Den 10. februar 1930 ble kommunestyresalen i Lørenskog stormet av folk som demonstrerte mot kommunens politikk overfor de arbeidsløse i bygda. Det skjedde på kveldstid, midt under et møte, og like etter at kommunestyret med stort flertall hadde vedtatt å utsette behandlingen av en rekke krav fra de arbeidsløses forening på vegne av de arbeidsledige i bygda. Tre politimenn og andre personer på innsiden av salen forsøkte å holde demonstrantene ute, men måtte etter noen minutter gi etter for trykket fra utsiden – der et sted mellom 50 og 100 personer presset på for å få adgang. Etter mye skrik og skrål og håndgemeng mellom politifolk og demonstranter roet situasjonen seg. Etter en tid ankom også et større oppbud av politifolk – først fra Lillestrøm, og så fra Oslo. Det viste seg seinere at Lørenskogs ordfører – Ingvald Kristiansen – hadde ringt etter assistanse fra politiet, som fikk roet gemyttene, oppløst demonstrasjonen og lagt forholdene til rette for at herredsstyret kunne gjenoppta sin dagsorden. Hendelsen vakte stor oppsikt i samtiden. Og den fikk et rettslig etterspill. Sju personer ble tiltalt for brudd på ulike bestemmelser i straffeloven. Alle ble dømt til fengselsstraffer fra 3 måneder til 5 måneder. Tingretten gjorde dommene betinget, men påtalemyndigheten anket til lagmannsretten, som reduserte straffeutmålingen, men omgjorde til ubetinget straff for tre av de tiltalte. Les mer …
Huseby skole i Oslo kommune ligger i Sørkedalsveien 167. Skolen ble etablert i 1861 som en av 14 fastskoler i Aker herred. Skolen er i dag en barneskole (1.-7. trinn) og hadde ved årsskiftet 2017/18 771 elever og 78 ansatte. I årene 1968 til 1984 hadde skolen også ungdomstrinn. Skolen har navn etter Nordre Huseby gård som lå på den andre siden av Sørkedalsveien for skolen. Gårdsbygningene ble fjernet i 1984 i forbindelse med utbyggingen av den nye Huseby leir, som også var anlagt på gårdens grunn. 29. februar 2016 fikk skolen syv nye klasserom i det nye «Superkubebygget». Dette ligger i den lille skolegården øst for skolen mot Persbråten videregående skole, og er et modulbygg på to etasjer med en grunnflate på rundt 1450 m² og ligger i umiddelbar nærhet av eksisterende bygninger. Les mer …
 Visterflo med utløpet av tømmertunnelen og tømmerlensene. (1930) er en tunnel med en tømmerrenne av tre som går fra Isnesfjorden i Vestvannet til Visterflo i Sarpsborg kommune. Den er 3170 meter lang og er en av Norges best bevarte tømmerfløtningstunneler. Tømmerfløtingen på Glomma var svært viktig og forsynte sagbrukene i de nedre deler av vassdraget med tømmer. For «plankebyen» Fredrikstad utgjorde elva hovedtransportåren, men var ikke fra naturens side helt tilrettelagt for fløting på grunn av de store fallene gjennom den 23 meter høye Sarpefossen. Her ble etter hvert det bygget tømmerrenner, men dette forhindret ikke at mye tømmer ble knust.
I tillegg kom fløtingen utover på 1890-tallet også i konflikt med annen trafikk som brukte elven som ferdselsåre, som havnetrafikken til Sandesund i Sarpsborg.
Fredrikstad Tømmerdirektion diskuterte flere alternativer, blant annet å bygge sluser fra Glengshølen til Torsbekkdalen og videre til Sandesund, mens et annet var å fløte gjennom Ågårdselva. Dette møtte imidlertid motstand fra Sanne og Soli brug, dessuten hadde en her også problemene med de store fallene i Sølvstufoss som ville ha ødelagt mye tømmer.
Fredrikstad Tømmerdirektion vedtok da på en ekstraordinær generalforsamling 10. oktober 1905 å flytte tømmerfløtingen til Glommas vestre arm gjennom Mingevannet, Vestvannet og Visterflo. De måtte tenke utradisjonelt, og fant at den beste løsningen ville være en tunnel under hele Raryggen ved Eidet. Les mer …
 Boka Jødeproblemet og dets løsning ble først utgitt i 1939 under pdeudonymet Irene Sverd. Forfatteren var Halldis Neegård Østbye, som senere ga den ut under fullt navn. (født 23. mai 1896 i Stor-Elvdal, død 19. oktober 1983 i Asker) regnes som en av de fremste ideologene i Nasjonal Samling. Hun var spesielt sentral i utviklinga av partiets antisemittiske politikk. Hennes karriere i partiet var på høyden før krigsutbruddet i 1940, og senere ble hun delvis fortrengt, men hun forble medlem av NS gjennom hele krigen. Hun er også knytta til historien om Splitkeinfabrikken gjennom sin mann Peter Schou Østbye, og var første leder i Damenes Skiklubb som ble stifta i 1931. Halldis Neegård var datter av Andreas Olsen (f. 1860 i Stor-Elvdal) og Alma f. Holter (f. 1866 i Son). Han var landhandler på Nordre Negard, og slekta hadde i minst ti generasjoner bodd på Negard. Les mer …
 Kirkegata i 1880-åra sett fra jernbanestasjonen. Foto: Akershusbasen. ble opprettet i 1878 etter at regjeringen året før hadde bestemt at bygningsloven av 1869 skulle gjelde for tettstedet. En bygningskommune hadde et avgrenset sjølstyre innenfor en primærkommune. Fram til Lillestrøm ble egen kommune i 1908, tredoblet folketallet seg. Gater, tomter og husbygging ble fra nå av regulert, og virksomheten utviklet seg i relativt kontrollerte former. Det ble anlagt vannverk og avløpssystem, opprettet brannvesen og bygd skoler. Handelsmenn åpnet nye butikker, ny industri kom til og den etablerte industrien vokste. Telegrafstasjon, postkontor, politistasjon, kirke, apotek og lokalaviser kom som en naturlig følge av folkeøkningen. Ulike frivillige organisasjoner ble stiftet, og det politiske engasjementet i befolkningen skilte stedet ut fra bygdene omkring. Lillestrøm ble et livskraftig samfunn med bypreg. Det var jernbanen sammen med sagbruksindustrien som utvilsomt la grunnlaget for denne raske utviklingen og var hovedårsaken til at stedet ble et trafikknutepunkt på Romerike. Les mer … | 
