| Om Gudbrandsdalen
|
 Johannes Flintoe: «I Guldbrandsdalen». Påskrift nedst: “Blanke Knapper. NB smalere fine, grønne Kanter paa Knaphuller &c”. Bildet er truleg frå andre halvdel av 1820-åra, men kan kanskje vera frå så seint som 1830. Distriktet omfatter tolv kommuner: Lesja, Dovre, Skjåk, Lom, Vågå, Sel, Nord-Fron, Sør-Fron, Ringebu, Øyer, Gausdal og Lillehammer. Pr. 1. januar 2007 var det 69 602 innbyggere i Gudbrandsdalen, fordelt på 15 342 km². I nord er Otta regionsenter, mens Lillehammer er senter i sør.Som distriktsbetegnelse er Gudbrandsdal først og fremst knyttet til fogderiet med samme navn. Embetsdistriktet tilsvarte de tolv kommunene som er nevnt ovenfor. Fram til 1862 hørte også Sollia i Hedmark til Gudbrandsdal fogderi. Fogderiet ble fra 1861 delt i Nordre- og Søndre Gudbrandsdalen fogderier med skille mellom Nord-Fron og Sør-Fron. Fogderiembetene i Gudbrandsdalen ble avskaffet i 1909. Fra samme år ble Gudbrandsdal politimesterembete opprettet, og Gudbrandsdalen var et eget politidistrikt fram til 1. januar 2016, da det inngikk i det nye Innlandet politidistrikt. Les mer ...
|
|
|
| Smakebitar fra artiklar
|
 Wilhelm Kaarbø, far til Harstads grunnlegger Rikard Kaarbø, må regnes som en av pionerene under fremveksten av Harstad fra et ubetydelig sjøsted til handelssted og senere by. Wilhelm Schjelderup Olsen Kaarbø (født 29. juni 1811 i Lesja kommune, død 5. april 1876 i Harstad) var gårdbruker, poståpner, dampskipsekspeditør og fiskeeksportør i Harstad. Han var gift med Martine Mikaline Simonsdatter Kildal, født 9. januar 1828, død 17. juni 1903. De hadde 10 barn, hvorav ett, Rikard Kaarbø, som med sine mange samfunnsprosjekter er regnet som Harstads grunnlegger. Dog bør det nevnes at den unge Rikard arvet en veldrevet gård og en betydelig forretningsvirksomhet etter faren.
Fire av Wilhelm Kaarbøs sønner ble også dampskipsekspeditører. Rikard Kaarbø i Harstad, Ole Kaarbø i Svolvær og Wilhelm Kaarbø i Kabelvåg. Den fjerde, Mikal Kaarbø, ble ekspeditør i Henningsvær. Han avløste sin onkel (bror av WK), Erik Olsøn Kaarbø, som hadde kommet til Henningsvær allerede ca 1850.
Wilhelm Kaarbø er gravlagt på Trondenes, mens Martine Mikaline er gravlagt på familiens gravsted på Kaarbøgården. Dette gravstedet ble opprettet etter Wilhelms død. Les mer …
 Otto Ottesen. Bildet er sannsynligvis tatt mens han var i Skjåk (1863-1877). Fotograf ukjent. (født på Fet prestegård 22. juli 1830, død 1916) var teolog og lokalpolitiker. Han var blant annet sokneprest i Skjåk, Nittedal og Skedsmo.
Foreldrene var prost Otto Christian Ottesen og hustru Diderikke født Aall. Han ble gift med
Anne Cathrine Magelssen (1832-1924), datter av Vestre Toten-presten Wilhelm Christian Magelssen (1804-1876). Otto og Anne Cathrine Ottesen fikk 11 barn, hvorav 9 vokste opp, en av dem var legen Hjalmar Ottesen (1869-1932). Ottesen tok examen artium i 1849 og teologisk embetseksamen i 1855 med praktikum i 1856. Samme år ble han residerende kapellan hos sin far i Østre Toten. Han ble hjelpeprest i Lom i 1862 og sokneprest i det nyopprettede Skjåk prestegjeld i 1863. Han ble også Skjåks første ordfører da kommunen ble opprettet i 1866, og satt i vervet til 1875. I Skjåk var han samtidig svært aktiv på andre samfunnsområder. Blant annet var han styreleder i Skjåk Almenning, overformynder og forlikskommissær, i tillegg til de vanlige verv for soknepresten som formann i fattigstyre og skolestyre. Det kan fremdeles hete om spesielt aktive og ivrige personer i Skjåk at «døm sløyngje seg som Ottesen på be'dagje». Ottesen var i kallet til 1877. Fra 1875 til 1877 var han prost i Nord-Gudbrandsdalen. Les mer …
Ola Dahl (født 13. mai 1923, død 6. januar 2004) var lokal- og fylkespolitiker ( DNA). Dahl var bl.a. ordfører i Sel kommune (1956-1976) og fylkesordfører i Oppland (1976-1991). Han vokste opp på bruket Smedstuen på Selsverket. Dahl begynte som 17-åring som trafikkelev i NSB, og Otta stasjon skulle bli hans arbeidsplass i mange år. Etter en periode som Arbeiderpartiets varamann til Sel kommunestyre ble han fra 1952 fast representant. Perioden etter ble Dahl valgt til ordfører (landets yngste), et verv han hadde sammenhengende i 20 år. Les mer …
 Martinus Høgåsen, sosialist i bunad, representerer ein hovudstreng i språkskiftet til nynorsk i Gudbrandsdalen, nemleg kombinasjonen av norskdom og sosialisme. Frå ei arbeidarstemne på Hundorp i 1928. Dei to andre på biletet er Hans Baukhol og O.Broløkken Språkskiftet til nynorsk i Gudbrandsdalen tok til på eit tidleg tidspunkt jamført med andre delar av Austlandet. Som den fyrste kommunen aust for Langfjella innførte Lom landsmålet som skulemål alt i 1899. Grannebygda Skjåk kom etter ni år seinare med nokre av skulekrinsane sine, medan Østre Gausdal i den andre enden av dalen gjennomførde språkskiftet for alle sine skulekrinsar det same året 1908. Med omsyn til opplæringsmålet i folkeskulen var språkskiftet praktisk tala fullt gjennomført i distriktet før 1940.
Frå fyrst av var det norskdoms- og venstremiljø som stod i fronten for språkskiftet. Sidan vart det eit markant innslag av nynorskaktivisme også innan arbeidarrørsla i distriktet, noko som er med på å forklare den massive suksessen for målstrevet i 1930-åra. Stor skilnad i tidspunkt for språkskiftet i likearta grannebygder gjer det elles openbert at særskilde omstende og lokalt verkande aktørgrupper har hatt mykje å seie for utfallet.
Etter krigen har språkskifteprosessen vorte mykje reversert, særleg i dei sørlege bygdene. Les mer …
Krigsfangeleire i Norge under andre verdenskrig ble i det meste av krigen brukt til sovjetiske, polske og jugoslaviske krigsfanger. De norske krigsfangene fra den første perioden ble for det meste sluppet raskt ut, med unntak av noen som gikk rett over til å bli politiske fanger. Etter krigens slutt fikk de tyske soldatene i landet status som krigsfanger, og ble holdt internert eller satt til minerydding og andre oppgaver. Denne artikkelen omhandler primært de tyske leirene som ble drevet fra 1941 til 1945. Les mer …
Kollagrendi er ei lita grend i Lom. Ho ligg på sørsida av Otta rett aust (sør etter retningane som er brukt i bygda). Området er ein del av det som opphavleg er kalla Meadalsmorki, eit område i Meadalen som var felleseige mellom Graffer i Vårdalen og Blakar, Stamstad, Kjæstad, Rostad, Kvåle og Frøyse på Søre Strondi.
Grafferskollen er den eldste plassen i dette området, busett før 1664. Nokre tiår seinare vart det og rydda eit Kolla-bruk som plass under Kjæstad. Så truleg i 1740-åra, om lag samstundes, vart dei to Råsbakken-plassane tekne opp. Søre var plass under Graffer heilt til 1971, og Nørdre under Kjæstad til 1923. Les mer …
|
|
|
|
|
|
|
| Kategoriar for Gudbrandsdalen
|
|
|
|
|
| Andre artiklar
|
|
|
|
