Bærum kommune
| Bærum kommune | |
|---|---|
| |
| Basisdata | |
| Historisk(e) navn | Bergheim |
| Kommunenummer | 3024 |
| Fylke | Akershus |
| Kommunesenter | Sandvika |
| Areal | 189.21 km² |
| Areal land | 189.21 km² |
| Areal vann | 0 km² |
| Folketall | 129 874 (2023) |
| Grunnlagt | 1838 |
| Målform | Bokmål |
| Nettside | Nettside |
| Liste over ordførere | |
| |
| Bærum rådhus sett fra broen over Sandvikselva, ved Europavei 18 Foto: Stig Rune Pedersen (2014)
| |
Bærum kommune er en kommune i Akershus, som grenser til Asker, Lier, Hole, Ringerike, Oslo og – på andre siden av Oslofjorden – Nesodden. Administrasjonssenteret er Sandvika, som i dag har status som by. Første del av Bærum rådhus (arkitekt Magnus Poulsson) stod ferdig i 1927. Sandvika og området østover langs E 18 er en del av tettstedet Oslo.
Navnet Bærum kommer av norrønt Berg(h)eimr eller Berg(h)eimsherað, sammensatt av 'berg' og 'heim'; dette er trolig opprinnelig et bygdenavn. En innbygger i Bærum kalles bæring. I Bærum finnes en steintype som er karakteristisk for Osloområdet - rombeporfyr (en lavastein som ble skapt da Oslofeltet var vulkansk aktivt i permtiden og en supervulkan hadde sitt utbrudd).
Geografi
Bærums høyeste punkt er Vidvangshøgda (549 moh.) nordøst i Krokskogen, et annet høyt utsiktspunkt er Tjæregrashøgda (485 moh.), men den beste utsikten får man fra toppen av søndre Kolsås (349 moh.). Herfra kan man se ut over nesten hele kommunen, inn til Oslo, over til Nesodden og det aller meste av indre Oslofjord. Til kommunen hører også øyene i Oslofjorden mellom munningene til Lysakerelva og Sandvikselva, i alt 70 øyer med et samlet areal på 3,9 km2, størst av disse er Ostøya, Grimsøya, Gåsøya, Borøya og Kalvøya. Av disse er fire bebodde.
Skogsområdene i nordvest består av høyereliggende åspartier som hører til Bærumsmarka i nord, Krokskogen i nordvest og Vestmarka i vest.
Kommunens geografiske midtpunkt skal være Glitredammen mellom Bærums Verk og Løkenhavna.
Bærum og nabokommunen Asker ligger på vestsiden av Oslo, mens resten av Akershus fylke ligger øst og sør for byen. Denne delingen av Akershus i to geografiske atskilte deler går tilbake til Oslos byutvidelse i 1948.
Historie
Tidlig historie
Bærums historie kan føres tilbake til bronsealderen, og ved Dalbo gård under Kolsåstoppen er det funnet helleristninger og skålgroper fra bronse- og jernalderen som i dag er åpne for publikum. På Kalvøya finnes gravrøyser fra jernalderen. Det er også en rekke oldtidsfunn på gårdene i kommunen. Arkeologiske funn ved Vøyen tyder på at det har vært bosetning her siden 3700 f.Kr og dette gjør gården til Bærums eldste.
I eldre jernalder var det minst 22 gårder i vestre Bærum, i Lommedalen bare to eller tre med By som den eldste, og i østre Bærum var det 21 gårder, med Valler, Ås (Østerås) og Stabekk som de eldste.
Pilegrimsleden går gjennom kommunen og er idag merket med skilt, og kommunen har to middelalderkirker, Haslum kirke og Tanum kirke, som begge er steinkirker fra 1100-tallet.
Finsk bosetning
Senest fra 1600-tallet finnes det finsk bosetning i Bærum. Finnemanntallet 1686 nevner blant andre Henrik Henriksen samt kone og fem barn på Stein, Lars Larssen med kone og seks barn en plass av navn Holmevannet – konen var selv født i Sørkedalen av finske foreldre, – den da fraflyttede broren Henrik Larssen og endelig Pål Persen samt kone og tre barn på en ikke benevnt plass i Vestre Bærum.[1] For øvrig var finner tallrike i Krokskogen.
Næringsveier
Jordbruk
Utdypende artikler: Jordbruk i Asker og Bærum, Matrikkelgårder i Bærum og Husmannsvesenet i Bærum
Gårdsdrift som vi kjenner det i dag, med faste bosetninger og faste og permanente tun og åkre oppsto i bronsealderen/eldre jernalder og avløste det tidligere flyttjordbruket.
Svartedauden kom til Bærum høsten 1349 og fram gjennom høymiddelalderen og fram til disse pestbølgene hadde det vært mangel på jord også i Bærum. Pestbølgene førte til befolkningsreduksjonen og at tre firedeler av gårdene ble ødegårder og deler av Bærum, som Lommedalen, ble praktisk talt liggende folketom. I det vestlige Bærum var bare gårdene Haug, Grini, Tanum og Ringi befolket. Først et par hundre år senere hadde folketallet for alvor begynte å stige og nyryddingen økte.
Det er beregnet at det bodde rundt 1200 mennesker i Bærum før Svartedauen og at det tok rundt 300 år før folketallet kom opp på dette nivået igjen. De aller fleste av disse levde av landbruk. Rundt 1660 var det 107 gårdsbruk i Bærum.
Mellom 1671 og 1770 ble adgangen til å dele gårder i flere bruk begrenset, og husmannsvesenet vokste fram. På denne måten fikk jordeierne dyrket opp mer jord, og sikret stabil arbeidskraft til hovedgårdene. Skattemanntallet for 1771 viser 122 navngitte husmenn i Bærum. Et økende behov for ulike håndverkstjenster gjorde at gruppen husmenn uten jord økte i de kommende årene.
Også jordbruksrelaterte virksomheter som seterdrift, bekkekverner til maling av korn og ulike former for skogsdrift har vært utbredt.
Fram til midten av 1800-tallet var landbruket en svært viktig næringsvei og Bærum var preget av store landbruksarealer og skogområder. I løpet av 1900-tallet har mer enn halvpaarten av det opprinneligelige landbruksarealet blitt bygget ut til boliger og annen næringsvirksomhet.
Kalkbrenning
Utdypende artikkel: Kalkbrenning i Asker og Bærum
Bærum har mye kalkfjell, og kalkbrenning har tradisjoner helt tilbake til 900-tallet. Kommunevåpenet ble godkjent i 1976 og har et sølv tårn uten skyteskår mot grønn bakgrunn. Tårnet illuderer en kalkovn. I mange hundre år var den i hovedsak en tilleggsnæring for bøndene og kalken ble brukt til muring oog har vært sterkt ettertraktet, særlig i perioder med høy byggeaktivitet. Den har blitt benyttet til kirker og klostre fra 100-tallet og framover, til stadige utviklingsarbeider av Akershus festning og til byggingen av Christiania etter at Oslo brant i 1624 og den sterke byggevirksomheten i hovedstaden på 1800-tallet fram til byggekrakket i 1899.
Fra midten av 1800-tallet ble kalkbrenningen mer og mer en regulær industri, hvor særlig Caspar Donato Brambani var sentral i dette gjennom å oppføre kalkfabrikkene Sandviken Kalkfabrik i 1871 og Kampebråten Kalkfabrik på Jong i 1874, samt en på Brønnøya i Asker i 1892. Hver av disse kunne levere opptil 25 tonn kalk daglig og ble drevet som et selskap. Virksomheten ble lagt ned i mellomkrigstiden.
Franzefoss kalkmølle ble etablert i 1919 og ble drevet av vannturbiner og var i drfit fram til etter andre verdenskrig. Nytt pukkverk og betongfabrikk ble oppført i det tidligere kalksteinsbruddet i 1948.
Bærums Verk
Utdypende artikkel: Bærums Verk
I tillegg ble det i begynnelsen av 1600-tallet funnet jernmalm i Bærum, og i 1610 startet Paul Smelter etablering av smeltehytter og fikk i 1614 kongelig bestalling på hyttene og fjellet i Akershus len. Mindre, ulønnsomme jernhytter ble lagt ned, jernhyttene langs Akerselva og jernhytten på Vøyen ble flyttet og utbygget til Bærums Verk. Dette ble det ledende i Akershus og var et tidlig uttrykk for ideen om rasjonalisering og stordrift. Bærums Verk preget bygden i mange århundre. I tillegg til lokal jernmalm, ble det fraktet malm fra Kragerø sjøveien til Sandvika og videre med hest og kjerre til Bærums Verk, som hadde laste- og lagringsplass på stranden nedenfor Malmskrivergården fra omkring 1640.
Beregninger viser at en tredjedel av befolkningen i Asker og Bærum var involvert i og avhengig av driften ved Bærums Verk da Conrad Clausen drev verket i siste halvdel av 1700-tallet. Dette var både den arbeidskrevende trekullproduksjonen. Ca 200 miler i området leverte trekull til Bærums Verk, et arbeid som involverte svært mange til vedhugging, fremkjøring, reising av milene og transport av kull. 30 bønder transporterte årlig 4000 tønner malm mellom Sandvika og Bærums Verk. I 1779 leverte til sammen 247 gårder i Bærum, Asker, Hole og Ringerike trekull til verket. I 1785 var 250 familier direkte knyttet til verket. Omkring år 1800 ble det årlig produsert ca. 9000 tonn jern ved de 17 jernverkene i Norge, hvorav 400 tonn kom fra Bærums Verk.
Industri
Industrien utviklet seg i Bærum først og fremst langs vassdragene, med sagverk, teglverk, spikerverk, tresliperier, papirfabrikker og glassverk. Teglverkene kom tidlig, blant annet på Vøyen i 1758 og Grini teglverk i 1790.
Spikerbrukhammeren i Lomma sysselsatte i 1818 seks mann og 12 gutter, og produserte i 1840-årene rundt 1,3 millioner spiker årlig.
Senere kom Høvik Verk i 1854, Lysaker Kemiske Fabrik (på østbredden av Lysakerelva, i Aker herred) i 1859, Snarøen Brug i 1867, Sandviken kalkfabrik og teglverk i 1871, Kampebråten Kalkfabrik i 1874, Sandvikens Blikvarefabrik i 1888, Victoria Linoleumsfabrikk i 1898, Hamang Papirfabrikk i 1906, Barnengen Tekniske Fabrik Norsk Aktieselskap i 1911, Slependen Kalkverk i 1914 og Franzefoss kalkmølle i 1919.
Langs Lysakerelva har det i århundrer vært en rekke virksomheter, særlig sager og møller som har utnyttet vannkraften.
Annet
Inn i forrige århundre var også isskjæring på de mange dammene i Bærum også en stor næringsvirksomhet, og på Stovivannet ble det skåret is fram til 1950. Ishuset på Bærums Verk er fra siste del av 1700-tallet og ble benyttet til å lagre is om sommeren.
Viktige tilleggsnæringer var også bær- og fruktdyrkingen. Også saltkoking var viktig og navnet Sarbuvollen på Høvik er en forvansking av «saltbuvollen». Mange av bøndene i Bærum hadde «saltskyld», og dette tyder på at saltkoking var vanlig.
Også hotell- og overnattingsvirksomheten utviklet seg på slutten av 1800-tallet, med etablering av Walles Hotel i 1875 og Harreschous Hotel i 1880, begge i Sandvika, og Stabækhøi Hotel på Stabekk i 1886.
Kommunikasjoner
Kongeveien fra Kongsberg til Christiania, som senere er videreført i E18, sto ferdig 1665. Kongeveien til Bergen ble etablert 1800. Det er blitt lastet og losset jernmalm, jernprodukter, kalkstein, kalk, tømmer og trelast i Sandviksbukta i århundrer. Bøndene i Bærum leverte kalk til byggingen av kirkene i Viken og Akershus på 1100-tallet.
Ydre Slæbevei var transportåre over fjordisen mellom Sandvika og hovedstaden. Bærum ble tidlig knyttet til fjordbåttrafikken i Oslofjorden fra 1850-årene, med anløp både på Snarøya, Kadettangen og på øyene. Gode havner og jernbanen som kom med Drammenbanen i 1872 var også en viktig forutsetning for utviklingen av industrien.
Åpningen av Drammenbanen i 1872 medførte en stor endring av kommunikasjons- og godsmulighetene for kommunen, særlig for Sandvika og områdene langs kystlinjen. På grunn av den sterke økningen av trafikken og av sikkerhetshensyn ble banen gjort om til dobbelspor i 1922. Det ble også anlagt sidespor til industrien langs banen, som Granfos, Hamang Papirfabrikk og kalkovnen på Slependen.
Ved åpningen var bare Lysaker og Sandvika ferdigstilt, men allerede året etter åpnet Slependen og det følgende året Høvik. Deretter kom Stabekk i 1884 og Blommenholm i 1910. De mindre, og senere nedlagte stoppestedene Myra, Strand og Ramstad kom i 1931, og persontrafikken på disse ble lagt ned i 1973, samtidig med Bestun i Oslo. Dette skjedde ved en større oppgradering og omlegging av jernbanenettet i forbindelse med åpning av Liertunnelen og Spikkestadbanen hvor omtrent hvert annet stoppested mellom Skøyen og Sandvika ble lagt ned, blant annet for å få ned reisetiden.
Bærumsbanen åpnet først til Haslum stasjon fra 1924, og forlenget til Kolsås stasjon i 1930. Denne fikk stor betydning, både med hensyn til utbygging og bosetning i nye områder, men også gjennom arbeidsplasser knyttet til drift og verkstedet på Avløs stasjon.
Landets hovedflyplass lå på Fornebu mellom Snarøya og Lysaker i Bærum og hadde denne funksjonen fra åpningen i 1939 til stengningen i oktober 1998.
Helseinstitusjoner
I 1878 kjøpte Bærum kommune Dønski gård og anla fattiggård der. Det ble slutten på å sette ut fattige i området på legd på gårdene. Denne fattiggården kan regnes som starten på Bærum sykehus, som åpnet på Dønski i 1924.
I 1903 flyttet Emma Hjorth sin institusjon Fru Hjorths Pleie- og Arbeidshjem for psykisk utviklingshemmede fra Asker til Tokerud, og i 1907 ble tuberkulosesykehuset Marie Plahtes Minde bygd på Dønski. Dette sykehuset var en gave fra hennes mor, enkefru Marie Plahte f. Birch (1852–1937) på Nordre Høvik gård. Året etter åpningen av Bærum sykehus åpnet også Godthaab Rehabiliteringssenter ovenfor Haslum.
I 1912 flyttet Det norske pleiehjem for epileptiske fra ulike lokaler i Kristiania til Solberg gård. Det privatfinansierte spesialsykehuset Martina Hansens Hospital åpnet ved Bærum sykehus i 1936.
Sosiale institusjoner
Fattiggården på Dønski ble opprettet da kommunen kjøpte Dønski i 1878 og fra året etter kunne husets bestyrer og bestyrerinne imot 30 fattiglemmer. I 1908 ble bestemt at det skulle settes av seks rom på fattiggården som skulle brukes til behandling av syke og bolig for bestyrerinnen, og sykerommene ble en forløper til Bærum sykehus. Instutusjonen gikk fra 1915 over til å bli kommunens første gamlehjem og pleiehjem og er fra 1991 Dønski bo- og behandlingssenter.
I 1918 flyttet Guttehjemmet August Herman Francke fra Kirkeveien 23B i Kristiania og til Wøyen gård, etter å ha kjøpt opp Østre Wøyen året før og Vestre Wøyen samme året. Guttehjemmet etablerte seg her på det samlede gårdtunet under navnet Wøyen guttehjem og var i drift fram til 1956.
Administrativt
Bærum ble opprettet som formannskapsdistrikt (kommune) i 1837 i forbindelse med iverksettelsen av Formannskapslovene som ble vedtatt dette året og etablerte det kommunale selvstyret. Kommunens avgrensning ble gjort med utgangspunkt i de daværende sognene Vestre Bærum og Østre Bærum av daværende Asker prestegjeld. Kommunen har siden den ble opprettet hatt uendrets grenser.
De første årene etter opprettelsen møttes de folkevalgte på Fornebo gård, Bærums Verk og i leide lokaler i Sandvika. Disse var fra slutten av 1860-årene Erich Walles hus (ved dagens Finstadgården), og fra 1873 i Ringigården ved Løkke bro, og denne var da en trebygning i sveitserstil.
I 1895 ble det første gang foreslått å bygge et eget kommunehus, som også skulle ha plass til bank, skole og kommunekasse. Det nye kommunehuset ble tatt i bruk 20. april 1899, en stor tømmerbygning i nasjonalromantisk dragestil, tegnet av Hjalmar Welhaven beliggende i Løkkeåsveien 2. Bygningen innehold kommunestyresal, formannskapssal og politistasjon med arrest. I bakgården fantes staller og utedoer. I 1906 ble det lagt inn strøm i herredshuset. Kommunen hadde kontorer i bygningen helt fram til 1934, men bygningen ble fort for lite, og Magnus Poulsson ble engasjert til å lage utkast til et nytt kommunehus. Han leverte i 1913 forslag til tegninger for et nytt herredshus og reguleringsplan for Sandvika-området. Manglende byggetillatelser fra staten medførte imidlertid til at planene ikke ble realisert. Poulsson ble igjen engasjert og presenterte i 1925 sine endelige tegninger til den første delen av det nye herredshuset og første del av dagens rådhus ble tatt i bruk i 1927, mens andre trinn med to nye fløyer mot henholdsvis Kalvøya og Sandvikselven, med en borggård mot Sandvika sentrum sto ferdig i 1960, to år etter Poulssons død og det var derfor hans sønn Anton Poulsson som fullførte prosjektet som ansvarlig arkitekt.
Kommunen har siden opprettelsen vært en del av Akershus amt, senere Akershus fylke. Fra opprettelsen var kommunen en del av Aker sorenskriverembete, men ble i 1948 en del av Asker og Bærum sorenskriverembete. Dette ekstsierte imidlertid bare i ti år, og var fra 1957 til 1972 delt mellom Asker og Vestre Bærum sorenskriverembete og Østre Bærum sorenskriverembete. Fra 1972 var kommunen en del av Asker og Bærum herredsrett som fikk de dømmende funksjonene, mens Asker og Bærum herredsskriverembete fikk skifterettsfunksjonene, tinglysningen og tvangssakene. I 1992 ble de to slått sammen til ett embete, kalt Asker og Bærum herredsrett. Denne fikk fra 2003 betegnet Asker og Bærum tingrett. Denne holder til i Sandvika.
Galleri
Malmskrivergården i Sandvika.Foto: Budstikka
Sandvika på et kart fra 1888.Foto: N. S. Krum/Statens kartverk
Kumlokk med kommunevåpenet til Bærum kommune.Foto: Stig Rune Pedersen
Se også
- Matrikkelgårder i Bærum
- Husmannsvesenet i Bærum
- Andre verdenskrig i Asker og Bærum
- Grini fangeleir
- Arbeiderbevegelsen i Bærum
- Busstrafikk i Asker og Bærum
Referanser
- ↑ Finnemanntallet 1686: 24-26.
Eksterne lenker
- «Bærum» i Store norske leksikon
- Finnemanntallet 1686. Erik Opsahl og Harald Winge [red.]. Utg. for Norsk historisk kjeldeskrift-institutt. 1990. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Rik på historie : et riss av kulturhistoriens fysiske spor i Bærum. Utg. Bærum kommune, Regulering, Natur og idrett. Sandvika. 2012. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Kommunens nettsider
- Løkkeåsveien 2, om det første kommunehuset, Bærum kommune
- Historiske turtips i Bærum