Brevikbanen ble til slutt vedtatt bygget 4. juli 1891, etter å ha vært foreslått og nedstemt flere ganger siden 1875. Banen åpnet i 1895 som en 9,4 km lang sidebane til Vestfoldbanen fra Eidanger stasjon til Brevik stasjon.
Banen er fortsatt i bruk til godstrafikk og ble forsterket i 1975 for å kunne ta imot kalksteinstransport fra Norcem og fikk i 2018 nytt signal- og sikringsanlegg. Brevikbanen var viktig både for postforsendelsen og som kommunikasjonsknutepunkt med kystdampbåtene på Brevikruta til Kristiansand som åpnet samtidig med jernbanelinjen og ble en av de viktigste på Sørlandskysten, den øvrige rutebåttrafikken til Sørlandet og Vestlandet, samt fergeleiet Brevik– Stathelle. Les mer …
 Frå fesjået på Mogen truleg kring 1890. blei arrangert i Høydalsmo i Tokke kommune frå 1876. Fesjået blei avvikla på midten av 1950-talet, medan handelsmøtet heldt fram til om lag 1966. Dei som skulle handle med kyr, kom frå Dalen på sundagen, og overnatta i Høydalsmo til måndagen. Måndagskvelden reiste dei vidare til Seljord. Domarane hadde vindjakker og hatt eller luve med blank skjerm og høge støvlar. Det blei også heldt foredrag om avl og stell for å få fram dei beste dyra. Spenninga var alltid stor då "bolagoksen" kom for å bli stilt ut. Langs vegane blei det sett opp sjapper. Stokkar blei slått ned i jorda og tekt med sinktak og honveggar. Kokomnar blei fyra opp for å halde varme i kjøtsuppa som kjeringane hadde med seg. Suppa blei solgt for ei krone tallerken, medan kaffen kosta 25 øre. Mange av dei som budde i sentrum, solgte også mat og drikke heime i husa. Les mer …
 Foto: Siri Johannessen (2016) er en vannvei mellom Skien og Dalen i Telemark. Den ble anlagt i to etapper, først fra Skien til Norsjø, og denne åpnet 1. mai 1861, mens strekningen fra Norsjø til Bandak ble anlagt mellom 1887 og 1892. Det er det største kanalanlegget i Norge, med en lengde på 105 km. Av dette er 22 km utbygd som kanal, mens resten er naturlige elver og innsjøer. Åtte sluser med tilsammen 18 kamre løfter båtene 72 meter i løpet av strekningen. Kanalanleggene eies av fylkeskommunen. Trafikken på kanalen er nå knytta til turisme, enten med en av de tre turistbåtene M/S «Victoria» (1882), M/S «Henrik Ibsen» (1907) eller M/S «Telemarken» (1951), eller med småbåter. Les mer …
 Løkjakvenna i Heddal. Foto: I. Flåta i Heddal ligger langs Stiviåo og er ei av få bevarte kverner i Telemark. Huset som står der i dag, ble bygd i 1868 av tømmermenn fra Golid i Heddal, men det har stått kverner på tomta i flere hundre år. Løkjakvenna var som ny eid av to brødre bosatt på gårdene Su-Stivi og Su-Løkja, Gregar og Johannes Ellefsen Stivi. Fra tidlig 1900-tallet til slutten av andre verdenskrig var det barnebarn av Gregar, Niri Halvorsen Løkja (1886-1981), som eide og dreiv Kvenna. Les mer …
 Tegning av Kunstsilkefabrikken på Notodden i 1946. Fabrikken hadde ca. 9 000 kvadratmeter gulvflate. Foto: Ukjent / Sætherskar, Johs. (red.), Det Norske Næringsliv 4, Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949. på Kasinmoen på Notodden ble stiftet som et aksjeselskap 22. januar 1936. Fabrikken ble kalt KUFA på folkemunne, og hadde også denne forkortelsen i logoen. Sementvarefabrikken til Raguel Bjarnason var utgangspunktet for Kunstsilkefabrikkens etablering i 1936. Sementfabrikken til Bjarnason hadde produsert kloakkrør, betongtrapper og takstein, men flyttet nå til Heddalsveien og fortsatte produksjonen i en mindre målestokk derifra. Kunstsilkefabrikken inviterte til aksjetegning for i alt 1,85 millioner i 1937. Blant aksjonærene var industrigrunder Sam Eyde og forretningsmannen Felix Hartmann. Selskapet, med direktør Arne Bergsvik og diplomingeniør Oscar Wahlberg i spissen, nådde ikke mer enn 1 million. Kunstsilkefabrikken fikk innvilget et statsgarantert lån på 500 000 kroner, og driften ble startet opp sommeren 1937. I løpet av få år sysselsatte fabrikken 150 arbeidere. Les mer …
 Her er flere kjente smeder fra Tinn samlet ved ei kolmile i Austbygde i 1918. Foran fra venstre: Sondre Ø. Berg, Svein B. Tverberg og Jon O. Gollemogen. Oppå mila fra venstre: Øystein Ø. Lurås og Kjetil O. Bjerke. Foto: Ukjent / Telemark fylkesmuseum ble i andre halvdel av 1800-tallet en viktig kombinasjonsnæring for mange bønder i Tinn. Ved siden av Hornindal i Nordfjord var Tinn det viktigste senteret for ljåsmiing i Norge. Ljåsmedene i Nordfjord og Tinn delte nærmest markedene i Sør-Norge mellom seg. Smedene i Nordfjord hadde hånd om markedene i Gudbrandsdalen, på Nordmøre og i Trøndelag, ifølge senere beretninger. Mens Tinn-smedene var nærmest enerådende over det meste av Sørlandet, Østlandet og store deler av Vestlandet. Bare i Bergen regnet en med en årlig omsetning på mellom 10 000 og 20 000 ljåer. De dyktigste smedene kunne produsere mellom 1200 og 1500 emner i løpet av ett år, ifølge amtmannen. Ljåene fra Tinn hadde svært godt omdømme og var priset høyt i markedet sammenlignet med både lokale og maskinproduserte ljåer. Omkring ljåsmiingen utviklet det seg på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet en spesialisert og differensiert markedsorganisasjon, der produsentene i Tinn utgjorde det første leddet, mens ulike agenter tok seg av transport til markedene, kontakt med kjøpere og salg av produktene. Konkurransen med de industrielle produsentene ble imidlertid stadig hardere, og da mekaniseringen av jordbruket og innføringen av små motorslåmaskiner for alvor skjedde i løpet av mellomkrigsåra, ble Tinn-smedene gradvis utkonkurrert. Etter annen verdenskrig gikk omsetningen drastisk ned, og ljåsmiingen ble i løpet av noen få år en marginal næringsgrein. Les mer …
 Høydølen på prøvetur i 1950. MB «Høydølen» M 47 HØ. Eigarar var Anfinn Skorpen og sønene Olav og Peter Skorpen. Dei budde i Flåver, Herøy kommune der dei hadde kai og sjøhus. Båten var bygd på L/L Vik Båtbyggeri i 1950, men var kvart år attende for slippsetjing og pussing. Denne båten var vide kjend for godt vedlikehald. Båten sine mål står i båtlista for Vik.
Båten var bygd som kryssar på doblingspant, og med halvbakk. Det var for å gje meir høgde i lugaren. Lugarkappe, lukekarm og kaising var i stål, eller jarn som det vart sagt i den tida. Alt jarnarbeid, som dekkshus, beslag, kjølhakar og fjørboltar, for å nemne noko, vart utført på båtbyggeriet. Påbygg på kaising var i tre, rorhusfronten var som vanleg av teak. På «Høydølen» var han skinande blank, takka vere godt vedlikehald. I sildefiska hadde dei spesialsydd presenning som dei festa på rorhusfronten til vern mot sildereista.
Det vert fortalt at Olav ein gong hadde pussa så godt rorhusglasa at Arnfinn trudde glaset var ope då han skulle spytta ut skråa, så det vart rett i ruta. Sikkert heilt krise for han, men til morskap for resten av mannskapet. Båten vart i 1974-75 forlengd til 55,5 fot (engelske). I 1983 fekk han nytt overbygg. Les mer … | 
