 Musikkpaviljongen på Torvet i Steinkjer. Paviljongen på Torget i Steinkjer ble bygd og montert i 1911. Det var leseselskapet / herreklubben «Stenkjær og Omegn Athenæum» som fikk musikkpaviljongen opp å stå på Torget.
Byggverket var ikke bare et markert innslag på Torget, men og et samlingspunkt for byens folk og besøkende før andre verdenskrig. Fra 1911 til 1940, i samfulle 29 år sto musikkpaviljongen på Torget i Steinkjer. Stenkjær og Omegn Athenæum ble i følge Steinkjerboka fra 1957 stiftet i 1869. Formålet var «at befordre dannende Underholdning ved gavnlig Læsning og Selskabelige Sammenkomster». Hver tirsdag mellom kl. 18 og 19 kunne man få låne bøker fra selskapets eget bibliotek. Og i selskapets lokaler var det lagt ut aviser og tidsskrifter. Allerede i 1879 abonnerte de på 17 forskjellig aviser og tidsskrift. De hadde sine lokaler i brennevinshandler Frøseths gård på Nordsia. Men det er Olav L’Orange som i grove trekk forteller historikken omkring dette særdeles elite- og herreklubb-pregede leseselskapet. Selskapet hadde gjennom det meste av sin tid mellom 15 og 20 medlemmer av kategoriene offiser, fogd, rittmester, lege, lensmann, handelsborger og sakfører. Etter hvert økte foreningens boksamling til mer enn 800 bind, som skal ha overlevd bybrannen i 1900.
Stedets kondisjonerte herrer møttes gjerne her for å drøfte store og mindre viktige saker, men også for å ta en varm toddy eller mer. Som for eksempel 17. mai 1879, da måtte politiet rykke ut for å roe ned de feststemte som hadde besluttet å avslutte dagen og kveldens festligholdelse med en prosesjon gjennom byen til Torget. De ble stanset og bedt om å avvikle toget med musikken i tet. Les mer …
 Hopla og Nydalens fabrikker i 1904. (senere DFU avd. Åsen) var en tekstilindustribedrift i Hopla i Åsen som var i drift fra 1885 til 1965. Sommeren 1884 var Martin Haabeth på reise i Trøndelag sammen med sin tilkommende svigerfar Ole Nielsen. Formålet med reisen var å finne et egnet sted for å etablere en ullvarefabrikk. Dette stedet fant de på eiendommen Nydalen ved Hoplafossen, hvor det var et større møllebruk. Sammen med to brødre var Martin Haabeth innehaver av firmaet Brødrene Haabeth i Stavanger, et firma som bl.a. representerte Aalgaards Uldvarefabrik. Martin Haabeth hadde få år tidligere etablert en filial av firmaet i Trondheim. I august 1884 fikk Brødrene Haabeth skjøte på Nydalen. Les mer …
Svartådalen er ein seterdal sentralt i Trollheimen, innafor grensene til Rindal kommune. Setrane her er rydda kring 1730 av tre gardbrukarar frå Indre Romundstad i Rindalen. Seinare kom setrane på handel og vart oppdelte, slik at i 1810 hadde desse fire gardsbruka på Romundstad setrar i dalen: Oppistuggu Indre, Austistuggu Indre, Utistuggu Ytre og Austistuggu Ytre. I tillegg hadde Tretta øvst i Rindalen den nedste setra i dalen. Utover 1800-talet begynte så gardbrukarar i Rennebu å kjøpe setrar i Svartådalen. Først var Bruholt, som kjøpte halvparten av seterretten til Austistuggu Ytre Romundstad i 1813. Sju år seinare kjøpte brukaren på Sørstuggu Grindal halvparten av seterretten til Utistuggu Ytre Romundstad, og om lag samstundes kjøpte Reitås den andre halvparten. Les mer …
 Annæus Myklevand var en omreisende handelsmann som prøvde seg i mange yrkesgrener, men hadde et avslappet forhold til lov og rett. (født 22. juni i 1875 på Sørplassen ved Møkkelvatnet i Grong, død 1935 i Båtsfjord) var sønn av husmann, tømmerhugger og fergemann Erik Johnsen og Julianna Tobiasdatter. Han bodde hjemme til han var åtte år. Da flyttet han og bodde hos fremmede mens han gikk på skole. Rett etter konfirmasjonen begynt han å reise rundt i Trøndelag, Nordland, Troms og Sverige som handelsmann. Men han var en mann som prøvde seg i mange yrker og hadde et avslappet forhold til lov og rett. Allerede som 18-åring ble han straffedømt, og han hadde flere opphold i fengsel i løpet av livet. Likevel er historien om Annæus Eriksen Myklevand fortellingen om en usedvanlig kreativ og fargerik mann som også hadde sine gode sider. Han ble beskrevet som en urolig sjel som levde sitt eget liv, men samtidig var hjelpsom og raus. I avisene ble han tidlig omtalt som «meget kvik og begavet ungdom», at han var kjent som Skandinavias yngste folketaler, en betegnelse han trolig selv sto bak. Les mer …
 Program for Steinkjer Arbeiderkors konsert i Egge-kirka 30/11 1941. Programmet skapte nok en melankolsk stemning - som en avspeiling av tiden. Lokalavisa ga koret fin-fin kritikk som gjorde korets medlemmer stolte, både av arrangementet og egne prestasjoner. Avisa Nord-Trøndelag og Inntrøndelagen har vært den vesentligste kilde til disse springende glimt fra en tid som satte til dels dype spor. Mye er gått i glemmeboken. Noe fordi det syntes uvesentlig å huske, og andre ting fordi de den gang ikke ble lagt så godt merke til. 21. april 1940 ble Steinkjer bombet. Byen var karakterisert av en nokså triviell og skjematisk regulering etter brannen i 1900, med små kvartaler og for mange tverrgater, dette gjaldt i stor grad Sørsia. Nordsia var selvvokst, trang og kronglete, uten vesentlig planlegging i det hele tatt. Men når man mister alt, (praktisk talt hele sentrum ble lagt i ruiner) ble ikke den «hjelpen» til fornyelse man her fikk, særlig godt mottatt. Etter hvert kom livet i gang i småbyen og de to steinkjeravisene Nord-Trøndelag og Nordenfjeldsk Tidende og Inntrøndelagen slo seg sammen og kom ut som Nord-Trøndelag & Indtrøndelagen fra den 29. mai 1940. På folkemunne ble avisa kalt «Fellesavisa», navnet var jo alt for lang og tungvint. De to redaktørene, Olav Hougen og Johannes Kjesbu fikk sitte til 6. juni 1942. Fra da av overtok NS styringen ved redaktørene Sverre Johnsen og seinere Kjell Saxvik. Les mer …
 Inderøy Samvirkelags første utsalg ble åpnet 1. juli 1914 i tidligere handelsmann Kr. Wang Karlsens gård på Straumen. Denne butikken ble driftet helt fram til 1940. Inderøy Samvirkelag ble stiftet «utpå våren 1914». Midt på 1920-tallet råkte krisa også dette laget, men ikke verre enn at de fikk godtatt akkordforslaget. Medlemmene ønsket seg avdelinger i bygdene, og det klarte man å få til både på Utøy og i Vuddu.
Blant de mange som har tjent laget som styremedlem er det vel Aa. O. Verdal som rager høyest, i form av å være kjent for sine mange ytringer i lokale media; om småbrukersaken, om avholdssaken og ikke minst målsaken.
Samvirketanken står sterkt i Inderøy. Da samvirket med Verdal Samvirkelag ikke lot seg gjennomføre i 1962, lot man tiden gå, og lagets butikk i Straumen ble til Coop Prix, Straumen – underlagt Verdal Samvirkelag fra 2007. Les mer …
 Inderøy Sparebank ble åpnet 1. juni 1864, men først i 1887 sto bankens eget bygg ferdig på Straumen. Foto: Ukjent ble stiftet 29. januar 1864. Foranledningen skal ha vært et herredsstyremøte i 1843 der gode brennevinsprodusenter ble anmodet å donere sine for små brennevinskjeler til det gode formål. At banken var tiltenkt en sosial rolle som også skulle befordre vekst, sa de første statuttene klart fra om. Seinere statsminister Ole Richter sørget da også for at to av husmennene under Rostad ble blant de første innskyterne. I pakt med tidsånden ble det likevel bygdas kondisjonerte som sto for framdrift og den virksomhet man anså nødvendig. Banken vokste seg god og stødig, til krisa kom etter første verdenskrig, da måtte også denne banken søke offentlig akkord. Les mer … | 
