Nasjonal Samling
Nasjonal Samling (NS) var et politisk parti som ble grunnlagt 17. mai 1933, og som fra høsten 1940 var eneste tillatte parti i Norge. Før krigen fikk partiet rundt 2 % av stemmene i storingsvalgene i 1933 og 1936, hvilket ikke var nok til å vinne noen mandater. I lokalvalg var det noe mer uttelling, med 69 kommunestyrerepresentanter i valget i 1934 som beste resultat. Partiet var fra starten av nasjonalistisk, og orienterte seg fra 1934 mot nazisme og fascisme. Det ble opprettet en militarisert organisasjon, Hirden, etter mønster av SA i Tyskland. Lederen, med tittel «fører», var Vidkun Quisling, mens generalsekretæren fra 1934 av var Rolf Jørgen Fuglesang. På det meste hadde partiet ca. 44 000 medlemmer, i 1943. På det tidspunkt ble Tysklands tilbakegang i krigen tydelig, og en del begynte å melde seg ut samtidig som NS hadde problemer med å rekruttere nye medlemmer. Londonregjeringen presiserte at det var ulovlig å være medlem av NS etter invasjonen, og et betydelig antall mennesker ble etter krigens slutt dømt for sitt medlemskap.
Opphav
Partiet hadde, som flere andre høyreekstreme partier i Europa, sitt opphav i krisetiden i 1920- og 1930-årene. Det oppsto flere nasjonalistiske bevegelser, og når denne nasjonalismen ble kombinert med sosialt engasjement og en slagkraftig organisasjon var det mulig å oppnå massemobilisering. NS klarte aldri å nå de samme høyder som de høyreekstreme i Tyskland, Italia og Spania, men enkelte steder fikk partiet betydelig oppslutning i førkrigsvalgene.
Forløper
Utdypende artikler: Nordisk Folkereisning i Norge og Norges Nasjonal-Socialistiske Arbeiderparti
I mars 1931 inviterte Frederik Prytz og Quisling til dannelse av organisasjonen Nordisk Folkereisning i Norge, dette var tenkt å skulle være en lukket og elitepreget nettverk av lukkede klubber i næringsliv, administrasjon, hæren og marinen. Disse skulle forberede en ny forfatning og i en gitt situasjon skulle kunne springe frem som ny maktstruktur i Norge. Etter et par måneder hadde organisasjonen rundt 100 medlemmer. Organisasjonen tok i bruk solkorset som symbol. Dette ble senere videreført av NS.
Mye takket være Prytz' arbeid i kulissene ble Quisling forsvarsminister i Peder Kolstads regjering, utgått fra Bondepartiet i mai 1931, og arbeidet med Nordisk Folkereisniing gikk da i stå. Men da Bondepartigjeringen, da ledet av Jens Hundseid, og dermed også Quisling gikk av i mars 1933, ble partiet Nasjonal Samling stiftet samme vår gjennom en formalisering av Nordisk Folkereisning og med hoveddelen av kretsen rundt Nasjonal Folkereisning som støttespillere også her. Den offentlige lanseringen av NS var for eksempel planlagt og gjennomført av Nordisk Folkereisnings politiske komité.
5. april samme år tapte norge Grønlandssaken, noe som medførte en meget stor skuffelse i nasjonalt orienterte politiske kretser og kan ha medvirket til at endel så seg om etter andre politiske alternativer.
Stiftelsen av Nasjonal Samling ble også framskyndet av at Norges Nasjonal-Socialistiske Arbeiderparti, stiftet året i forveien hadde meldt at de ville stille lister ved stortingsvalget i 1933. For å unngå at det ble etablert to såpass like partier på ytre høyrefløyen i konkurranse med hverandre ble Nasjonal Samling stiftet i mai 1933. Sentral i denne prosessen var Walter Fyrst.
Tidlig organisering
Walter Fyrst skaffet gjennom sine kontakter i reklamebransjen kontorer for partiet etter at et reklamebyrå skulle flytte fra sine kontorer i andre etasje i Prinsens gate 7 til nye lokaler i den nyoppførte Odd Fellow-bygningen. Partiet flyttet inn 15. mai, og Fyrst fikk møblert og utstyrt kontorene gjennom innsamling av både kontormøbler, -utstyr og telefoner. Fyrst samlet også en rekke unge menneksker som ble utstyrt med løpesedler, brosjyrer og plakater og var igang med en offensiv verveaksjon.
Partiets første organisering og ansvarsfordeling avspeilet kretsen som hadde deltatt i Nordisk Folkereisning:
- Politisk avdeling: Quisling ledet selv partiets politiske arbeid
- Organisasjonsavdelingen: Ragnvald Hvoslef
- Sekretariat og plankontor: Johan Bernhard Hjort
- Finansutvalget: Frederik Prytz
Det nye partiet manglet penger, og Prytz samlet et finansutvalg med en del tunge samfunnsaktører, som Ole Johannes Storm og Reidar Gording som begge hadde vært med i Vort Land, godseierne Carl Otto Løvenskiold og Thomas Stang og direktør Fr. Blom i De-No-Fa.
I praksis ble dette utover sommeren 1933 en innsamlingskomite. Dette arbeidet skulle vise seg å bli meget tungt.
Politikk
Ulike retninger
I sitt første år var NS vanskelig å plassere, og orientering i retning nazisme og fascisme kom særlig inn fra 1934 av. Partiet hadde flere fløyer, hvor noen hadde sympatier for den tyske nazismen, noen for den italienske fascismen (blant annet i synet på korporativt styresett), og atter andre forsøkte å lage en egen ideologisk retning. Før krigsutbruddet hadde Quisling hatt kontakt med Hitler, og det var klart at ledelsen orienterte seg mot Tyskland. Men selv etter den tyske invasjonen var det flere fløyer i partiet. Man hadde blant annet en pangermansk orientert gruppering, med Hans Solgaard Jacobsen som en lederskikkelse, som ivret for norsk rekruttering til SS og innlemmelse i et stortysk rike; opp mot dette sto de som satte «det norske» i høysetet og ivret for et selvstendig, nasjonalsosialistisk Norge med tette bånd til Tyskland. Blant disse var kulturminister Gulbrand Lunde.
Korporatisme før krigen
Partiprogrammet fra 1934 gikk inn for en retning mot en korporativ stat gjennom etablering av et næringslovsbasert representasjon i form av et «Riksting» ved siden av Stortinget. Tanken var at en slik forsamling basert på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden i fellesskap ville være bedre i stand til å drive og styre en økonomisk politikk enn en partibasert parlamentarisk forsamling.
Men etter hvert som antiparlamentarisme bredde om seg utover på 1930-tallet, ble det fra NS-hold hevdet at dette Rikstinget burde erstatte Stortinget. Under Quislings radiotale om lvelden 9. april 1940 hvor han lanserte sin kuppregjering hevdet han at parlamentarismen var død og Stortinget ville bli erstattet av et Riksting.
Forsøk på korporatisme under krigen
Høsten 1940 startet arbeidet med å etablere bransjevise sammenslutninger til et Riksting og det ble opprettet et eget kontor i Innenriksdepartementet som skulle arbeide for dette. Saken fikk fortgang i kjølvannet av Statsakten på Akershus 1. februar 1942, med en rekke nye lover. Dette medførte mye strid og motstand, som lærerstriden, kirkekampen og Foreldreaksjonen, og arbeidet med å innføre en Riksting fikk en brå avslutning da Quisling helt på egenhånd omdefinerte Rikstinget fra å skulle være et korporativt organ med særlig basis i næringslivet, til å være et rådgivende politisk organ bestående av NS-medlemmer. Det nyopprettede Kulturtinget og det planlagte Næringstinget ble da istedet selvstendige rådgivende organer som sine departement, og ikke som planlagt de to kamrene i Rikstinget. Hverken Næringstinget eller et Riksting med innflytelse over lov- og budsjettarbeid ble aldri realisert.
Oppslutning ved valg
Det første valget NS stilte opp i var stortingsvalget 1933, der partie Nasjonal Samling til å stille lister i 17 av 29 valgkretser, og hadde fellesliste med Bygdefolket i landdistriktene i fem av åtte fylker. Quisling toppet Oslo-listen foran Adolf Hoel, mens Johan Bernhard Hjort var førstekandidat i Akershus. Thor Tharum toppet listen i Trøndelagsbyene, og NS hadde skaffet seg sterke kandidater med Hans S. Jacobsen (byene i Akershus og Østfold) og Christen Knudsen (byene i Telemark og Aust-Agder). Partiet hadde tilsammen 144 kandidater, hvorav ni kvinner.
Det var på forhånd uklart hvor store sjanser NS hadde ved valget. Nøkterne krefter i partiet trodde nok på mandater i Oslo, Akershus og Telemark, mens optimister som Hjort hadde som målsetting 7–8. Innad i Høyre var man redd for velgerflukt til NS, og i Bondepartiet trodde man også på mandater til Quislings parti. Alle bekymringer viste seg å være grunnløse, for med 27 850 stemmer (ca. 3,5 %) ble det ikke et eneste stortingsmandat på Nasjonal Samling. Valget ble på alle måter en fiasko for Quisling. Ikke nok med at han med 5500 stemmer i Oslo ikke kom inn på Stortinget, men hele borgerlig side stod sterkt svekket tilbake. Arbeiderpartiet var med over 40 % av stemmene valgets klare vinner, og alle drømmer om en nasjonal samlingsregjering under Quislings ledelse var knust.
Kommunevalget 1934 var en stor suksess og ble karakterisert som et «gjennombrudd» innad i NS-bevegelsen. Der partiet året før hadde blitt stående uten stortingsmandater hadde de nå fått valgt inn 28 kommunestyrerepresentanter i herredskommunene og 41 i bykommunene. Likevel var det ikke stor grunn til å juble, da partiet kun hadde fått 0,82 % av stemmene i herredskommunene og 2,75 % i bykommunene. Av 743 ordførere i Norge fikk Nasjonal Samling kun én.
Kommunevalget 1937, det siste før krigsutbruddet, ble en katastrofe, med 1164 stemmer i herredskommunene og 258 stemmer i bykommunene, tilsammen 0,06 % av stemmene, mistet partiet nesten alle kommunestyrepresentanter, og satt kun igjen med syv stykker på Østlandet.
| Valg | Stemmetall | Prosentandel | Representanter |
|---|---|---|---|
| Stortingsvalget 1933 | 27 850 | 2,23 | 0 |
| Kommunevalget 1934 | 16 130 | 1,5 | 69 |
| Stortingsvalget 1936 | 26 577 | 1,83 | 0 |
| Kommunevalget 1937 | 1422 | 0,06 | 7 |
Det er noen tyngdepunkter som utpeker seg i valgresultatene:
- Bygdene på Østlandet, særlig skogbruksbygdene mot svenskegrensa i Hedmark og i Oppland
- Det sentrale Telemark
- Setesdal
- Lommer av støttepunkter i Akershus, Vestfold og Buskerud
Flere av tyngdepunktene falt fra etter at samarbeidet med Bygdefolkets Krisehjelp ble avslutta. Om støtten opprinnelig var ment til Krisehjelpa, ikke til NS, eller om dette skyldes andre faktorer i lokalsamfunnet, er det vanskelig å vite uten nærmere analyser av lokale forhold.
I Nord-Norge er det bare en kommune som utmerker seg med spesielt høy støtte til NS, nemlig Vadsø. Der fikk partiet 12,2 % i 1933 og 19 %i 1934.
På Vestlandet var det lite støtte til NS. Unntakene er Stavanger, der det ble valgt inn åtte representanter fra NS i bystyret i 1934, og Randaberg som med 9,8 % var blant de sterkeste kommunene i 1936-valget.
I byene på Østlandet fikk partiet en del støtte. I Oslo var det særlig i høystatusstrøk som Ullern (6,3 % i 1933) og Vestre Aker (5,7 % i 1933) at partiet hadde støtte.
Stortingsvalget 1933
NS stilte lister i 300 kretser. Det var fellesliste med Bygdefolkets krisehjelp i 27 kretser. Det ble ingen stortingsrepresentanter, men i 37 kommuner fikk partiet mer enn 8 % av stemmene, noe som må ha vært oppmuntrende med tanke på kommunevalget 1934.
I tabellen er kommuner hvor det var listesamarbeid markert med kursiv.
Fylkene Telemark (13 kommuner), Oppland (9 kommuner) og Aust-Agder (4 kommuner, hvorav 3 i Setesdal) skiller seg ut som tyngdepunkter for NS. Fire av kommunene er byer/tettsteder: Drøbak, Lillehammer, Levanger og Vadsø.
Hvor stort utslag samarbeidet med Bygdefolkets Krisehjelp ga er det vanskelig å si noe sikkert om; når man i Hjartdal nådde nesten halvparten av stemmene kan dette skyldes støtte til Krisehjelpa vel så mye som til NS. En ser at støtten til NS mange steder gikk kraftig tilbake etter at valgforbundet ble oppløst. Man har ofte hevda at det var Bygdefolkets Krisehjelp som var den delen av lista som fikk mest støtte, og at NS bare hang på, men det er samtidig en grei forklaring i ettertid, da det ikke var ønskelig å bli sett som et tyngdepunkt for NS.
Kommunevalget 1934
Partiet fikk i 1934 69 representanter, hvorav 41 var i bykommuner. Tabellen over bykommunene nedenfor er sorterbar, og kan dermed vise kommunene rangert etter oppslutning og antall representanter såvel som alfabetisk.
| Kommune | Antall representanter | Oppslutning (%) |
|---|---|---|
| Arendal | 3 | 7,1 |
| Drøbak | 2 | ? |
| Flekkefjord | 1 | ? |
| Gjøvik | 4 | 10,9 |
| Halden | 1 | ? |
| Hamar | 2 | ? |
| Haugesund | 4 | 7,4 |
| Levanger | 1 | ? |
| Notodden | 2 | ? |
| Oslo | 3 | ? |
| Porsgrunn | 3 | 7,4 |
| Sarpsborg | 3 | ? |
| Stavanger | 8 | 12,1 |
| Vadsø | 4 | 19,0 |
Representantene i Oslo ble innvalgt på Den nasjonale fellesliste, som var en sammenslutning av Nasjonal Samling, Frisinnede Folkeparti og Bondepartiet.
I landkommunene var det 28 representanter. NS stilte kun i fem fylker. Resultatet i Gran var bedre enn andre steder, og dette må sees i sammenheng med at det der var fellesliste med Bondepartiet. I Bærum stilte Den nasjonale fellesliste, som i Oslo. Partiet fikk en ordfører, i Arve Frøisland i Torpa.
| Fylke | Antall representanter | Kommune(r) |
|---|---|---|
| Østfold | 1 | Tune: 1 |
| Akershus | 6 | Bærum: 3 ? |
| Hedmark | 7 | Tynset: 2 Åmot: 2 Elverum: 2 Furnes: 1 |
| Oppland | 13 | Gran: 7 Torpa: 3 ? |
| Hordaland | 1 | Fana: 1 |
Stortingsvalget 1936
Ved stortingsvalget 1936 hadde Nasjonal Samling store forhåpninger. Partiorganisasjonen hadde blitt bygd opp, mens det ved forrige stortingsvalg var et helt nytt parti som stilte. Allikevel ble det et betydelig svakere valgresultat enn i 1933. Denne gang var det bare sju kommuner hvor NS oppnådde 8 %. Tabellen under viser de åtte sterkeste kommunene for NS' del.
| Rangering | Kommune | Fylke | Prosent | Stemmer |
|---|---|---|---|---|
| 1 | Torpa | Oppland | 12,1 | 147 |
| 2 | Langesund | Telemark | 11,7 | 121 |
| 3 | Randaberg | Rogaland | 9,8 | 147 |
| 4 | Nordre Land | Oppland | 9,0 | 147 |
| 5 | Bø | Telemark | 8,7 | 141 |
| 6 | Trysil | Hedmark | 8,6 | 301 |
| 7 | Kongsvinger | Hedmark | 8,0 | 89 |
| 8 | Gjøvik kommune | Oppland | 7,9 | 245 |
Oppland har tre kommuner, Hedmark og Telemark har to kommuner hver, Rogaland har en og Akershus en. Ingen av kommunene i Aust-Agder kom denne gang over 8 %. Det sterke resultatet i Langesund tilskrives et særlig aktivt partimedlem som drev valgkampen der.
Kommunevalget 1937
NS gjorde i 1937 et langt dårligere valg enn i 1934. Den primære årsaken til dette var at NS stilte lister langt færre steder, men bak dette må det ligge en nedgang i oppslutning. NS fikk 1164 stemmer i herredskommuner og 258 i byene. Bare i én kommune kom partiet over åtte prosent.
Partiet hadde liste i tre av landets 65 byer. De fikk en representant i Hamar, en på Gjøvik og ingen i Narvik.
I landkommunene stilte partiet liste femten steder, og fikk fem representanter. Av disse var det en i Våler i Hedmark, Elverum og Trysil, og to i Torpa.
En oversikt over de åtte sterkeste kommunene ser nå slik ut:
| Rangering | Kommune | Fylke | Prosent | Stemmer |
|---|---|---|---|---|
| 1 | Torpa | Oppland | 12,1 | 119 |
| 2 | Våler | Hedmark | 5,8 | 105 |
| 3 | Tynset | Hedmark | 5,5 | 95 |
| 4 | Nordre Land | Oppland | 5,0 | 75 |
| 5 | Trysil | Hedmark | 4,8 | 155 |
| 6 | Elverum | Hedmark | 4,0 | 202 |
| 7 | Gjøvik | Oppland | 3,9 | 109 |
| 8 | Frogn | Akershus | 3,7 | 36 |
Denne gang var det fire kommuner i Hedmark, tre i Oppland og en i Akershus blant de åtte med størst opplslutning for NS. Torpa fikk nøyaktig samme prosentandel som i forrige valg, men noe færre stemmer (119 mot 147 ved stortingsvalget 1936).
Medlemsmassen
I kortarkivet til Erstatningsdirektoratet finnes det navn på 54 651 medlemmer av NS i perioden 1940 til 1945. I dette tallet er også de som meldte seg ut i løpet av krigen med. Bare 2691 av dem var medlemmer før krigen, og fornya medlemskapet etter angrepet på Norge. Denne gruppa på nesten 2700 personer regnes som ei kjernegruppe i partiet; de var med før det fantes opportunistiske eller taktiske grunner til å melde seg inn, og de fortsatte som medlemmer etter at NS identifiserte seg med okkupasjonsmakta. Kjernegruppa under krigen er ikke identisk med den opprinnelige kjernegruppa i NS, blant annet på grunn av en betydelig avskalling fra J.B. Hjort og hans fløy brøt med partiet i 1937.
I 1935 annonserte Fritt Folk at partiet hadde 15 000 medlemmer. Dette må ha vært ren propaganda, og på et senere tidspunkt hevda partiets hovedkvarter at det ved årsskiftet 1935/36 hadde vært 8542 medlemmer. Partisekretær Fuglesang hevda senere at det må ha vært omkring 10 000 medlemmer.
En kan dele partiets medlemsutvikling inn i fire faser:
- Fra 1933 til 1935/36: Jevn rekruttering som svar på økonomiske krisetider og revolusjonsfrykt.
- Fra 1937 til 1939: Markert tilbakegang fra Hjort-splittelsen fram til de første kontakter med tyskerne.
- Fra april 1940 til 1943: Sterk rekruttering under okkupasjonen, fram til vinden snur for tyskerne i 1943.
- Fra 1943 til 8. mai 1945: Jevn nedgang i medlemstallet.
En kan også se noen andre trender i medlemsmassen:
- NS ble etablert av folk med høy sosial status, men medlemsmassen kom i større grad fra lavere lag i samfunnet.
- I områder utafor Østlandet med Oslo begynte rekrutteringa sent, og på Vestlandet fikk partiet aldri noe gjennombrudd.
- I de første årene var medlemmene godt voksne, senere begynte yngre mennesker å melde seg inn.
- Fra 1941 til krigens slutt var et flertall av de nyinnmeldte kvinner, ofte familiemedlemmer til allerede eksisterende medlemmer.
Ulike politiske retninger
Utdypende artikkel: Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon
Også etter at fløyen rundt Johan Bernhard Hjort hadde gått ut av partiet i 1937, inneholdt partiet, særlig etter krigsutbruddet, ulike fløyer som hadde ulike strategier for hvordan situasjonen skulle håndteres. En hoveddimensjon var om det skulle søkes uavhengighet for Norge, eller om en skulle sikre seg en sterkest mulig og selvstendig posisjon innen et fremtidig stor-tysk/germansk rike. En annen hoveddimensjon gikk på utviklingen av sosiale tiltak og vektleggingen av det nasjonale fellesskapet på tvers av sosiale skillelinjer. Denne sosialradikale gruppen sto for innføring av velferdstiltak som barnetrygd i desember 1944 og vektla en sosial samvittighet. Disse ulike målsetningene gikk lang de to aksene forholdet til Tyskland/uvikling av sosial velferd (som de tyske myndighetene ofte satte seg imot) fordret ulike strategier og handlinger overfor de tyske myndighetene i landet.
Nasjonal kristennasjonalisme
Retningen som søkte størst mulig grad av uavhengighet for Norge, en kristen/nasjonal retning, var særlig representert ved ledelsen av partiapparatet ved Vidkun Quisling og partisekretær Rolf Jørgen Fuglesang, kultur- og folkeopplysningsminister Gulbrand Lunde, finansminister Frederik Prytz, samt ledelsen av flere av partiorganisasjonene som lederen av Ungdomsfylkingen, Bjørn Østring, Hirden og etter hvert Frontkjemperkontoret, og andre sentrale personer som NRK-sjef en periode, Wilhelm F.K. Christie.
Personer innen NS dannet i oktober 1940 Kristen Samling for å ivareta kristne tilknyttet Nasjonal Samling og som følte en isfront i sine lokale menigheter. Det var også en frykt for at den protyske pangermanismen skulle få et overtak innen NS.
Nasjonal venstrenasjonalisme
I forholdet til Tyskland kunne denne fløyen gjøre felles sak med kretsene i partiledelsen og den nasjonale kristennasjonalismen, men gikk lengre enn partoledelsen som de opplevde som vaklende og for ettergivende i forhold til tyske krav, for eksempel i saken mot Gunnar Eilifsen.
Denne fløyen fikk en tiknytning til Landsorganisasjonen etter at denne fikk en kommisarisk ledelse i 1941, og et talerør gjennom Odd Melsom som redaktør av ukeavisen Norsk Arbeidsliv. Melsom kan regnes som den fremste ideologen blant denne fløyen innen NS.
På sitt meste hadde Norsk Arbeidsliv et opplag på hele 300 000, og ble organ for denne fløyen. Avisen hadde front mot både kapitalisme og marxisme og med klare krav om forbedringer av arbeidernes kår. I sin agitasjon greide Melsom å erte på seg Arbeidsgiverforeningen, tyskerne og mer borgerlige NS-ledere. Fløyen sto på den nasjonale selvstendighetslinja, og hadde lite til overs for pangermanistene i NS.
Melsom formulerte fløyens syn i en trykksak om LOs fremtidsmål: «[…] så er programmet for den nuværende ledelse i Landsorganisasjonen som for Nasjonal Samling kort og godt at vi vil ikke hverken privatkapitalisme eller statskapitalisme, men vi vil opprette et samfunn som ikke er bygd på kapitalistisk samfunnsordning i det hele tatt. Vi ser vårt arbeid no, våre ofre no og den krig som pågår som en krig mot kapitalismen og et økonomisk system som lar kapitalen berøve de arbeidende mennesker storparten av arbeidsutbyttet gjennom et djevelsk og uhyggelig finansiert system basert på renteåger og utsugning».
Etter at Melsom i 1944 også ble redaktør av NS- hovedorgan Fritt Folk i 1944, fikk denne fløyen et talerør direkte inn mot partiets egen medllemmer. Andre sentrale NS-folk med tilknytning til denne fløyen var særlig folk fra miljøet på Hedmark, som Oliver Møystad, Christian Astrup, Ørnulf Lundesgaard og Odd Fossum.
Protysk pangermanisme
.jpg)
I forhold til vektleggingen av sosiale velferdstiltak og utviklingen av det sosiale fellesskaapet kunne denne fløyen i enkeltsaker gjøre felles sak med den nasjonale venstrenasjonalismen. Dimensjonen som slittet disse to retningene var forholdet til Tyskland.
Den völkisch/pangermanske retningen som ønsket en sterkest mulig posisjon i et storgermanske rike, altså i hovedsak alle med tyskspråklig og kulturell bakgrunn, uansett hvor i Europa disse var fra (herunder folketyskere), samt folk fra de skandinaviske landene, Nederland og Flandern. Den germansk-orienterte grupperingen var særlig representert ved Norges SS, og oppfølgeren Germanske SS Norge, politiminister Jonas Lie, justisminister Sverre Riisnæs, statspolitisjef Karl Marthinsen og fylkesleder Henrik Rogstad. Germanske SS Norges ukesavis Germaneren med redaktøren Egil Holst Torkildsen ble kanskje den mest åpne og skarpeste kritikeren av ledelsen av NS, og utover 1943/1942 talsmenn for en militant, kompromissløs og kritik linje overfor Nasjonal Samling, og ble det mest frittalende opposisjonen til partiledelsen. Særlig ble skytset rettet mot frimurerne og deres innflytelse i NS. Også den pangermanske sosialismen kom på offensiven utover 1943, og preget både Germaneren og Germanske SS Norge. Retorikken ble stadig mer preget av en arbeidervennlig og sosialistisk tone, særlig utover i 1944, og Germaneren uttrykte meget stor skepsis til borgerlige elementer i egne rekker, som også ble koblet til korrupsjonen i partiet, noe som ble et hovedtema i avisen.
Germaneren kjempet også for de hjemvendte frontkjemperne, og rettet skarp kritikk mot de såkalte «heimesitterne», NS-medlemmer som ikke meldte seg til frontjeneste. I tråd med fascistisk tenkning utviklet Per Imerslund tidlig i 1943 i avisen spalter en teori om at bare de som hadde kjempet ved fronten kunne ble virkelige nasjonalsosialister.
En mer ytterliggående fløy innen den völkisch/pangermanske retningen var miljøet rundt tidsskriftet Ragnarok og dets redaktør Hans S. Jacobsen, etter hvert fylkesmann i Østfold. Denne gruppen var opptatt av tilknytningen mellom de nordiske og tyske folkene, og la vekt på det siste leddet i nasjonalsosialisme, med fellesskapløsninger, offentlig planøkonomi, høyt skattetrykk for høye inntekter, offentlig eide institusjoner og sosiale systemer. Dette var nødvendig for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggesløse politikere hadde fått samfunnet inn i. Dette miljøet var ikke internasjonalt orientert, løsningene måtte finnes på det nasjonale plan, men Jacobsen var som så mange i dette miljøet også sterkt preget av pangermansk og völkisch-tenkning, som forente etnisk tysknasjonal- antisemittisk og rasistisk tenkning. Dette miljøet utgjorde en hedensk venstrefløy i partiet, og forkastet derfor den kristne forankringen til partiledelsen, og gikk eksempelvis imot bruken av solkorset som partisymbol, da dette var et kristent symbol.
Propagandafilm
Filmproduksjonen gikk for fullt under krigen, men det var stort sett løyelige komedier og enkel folkeunderholdning. Filmmediet ble altså ikke brukt som en propadangakanal, bortsett de tyske og norske filmavisene som ble vist som forfilmer til forestillingene.
Den eneste propagandaspillefilmen som ble produsert var partifilmen for NS, Unge viljer, laget av Walter Fyrst og hadde premiere 8. februar 1943. Denne var kontroversiell, også innen NS, da filmfolk med tilknytning til NS som Leif Sinding var redd for at filmen som medium ville komme i vanry blant publikum. På grunn av filmens innhold og karakter var det vanskelig for Fyrst å finne profesjonelle skuespillere til alle roller, og flere av disse, herunder de to hovedrollene er besatt av amatører med tilknytning til NS-miljøet.
Publikum vendte også filmen ryggen og den ble tidlig tatt av programmet etter at det hadde vært protester på de første og få visningene.
Geografisk fordeling under krigen
Gjennomsnittsandelen av befolkninga i landets kommuner som opptrer i NS' medlemsregister er 2,8 %. Det følgende er ei liste over 26 kommuner som har en betydelig høyere andel enn dette. Kommunene i lista er 1945-kommuner, som på grunn av senere endringer i kommunestrukturen kan ha opphørt å eksistere eller ha fått nye grenser.
| Kommune | Fylke | Ant. medlemmer | Prosent av befolkning |
|---|---|---|---|
| Valle kommune | Aust-Agder | 115 | 11,9 |
| Finsland kommune | Vest-Agder | 72 | 8,5 |
| Tolga kommune | Hedmark | 158 | 8,2 |
| Levanger kommune | Nord-Trøndelag | 115 | 7,1 |
| Aurskog kommune | Akershus | 226 | 7,0 |
| Åsgårdstrand kommune | Vestfold | 30 | 6,8 |
| Haltdalen kommune | Sør-Trøndelag | 66 | 6,7 |
| Torpa kommune | Oppland | 162 | 6,6 |
| Hølen kommune | Akershus | 15 | 6,6 |
| Dovre kommune | Oppland | 181 | 6,5 |
| Beitstad kommune | Nord-Trøndelag | 147 | 6,5 |
| Øvre Rendal kommune | Hedmark | 116 | 6,2 |
| Hovin kommune | Telemark | 43 | 5,7 |
| Kongsvinger kommune | Hedmark | 111 | 5,6 |
| Mysen kommune | Østfold | 109 | 5,5 |
| Skatval kommune | Nord-Trøndelag | 102 | 5,4 |
| Drøbak kommune | Akershus | 104 | 5,0 |
| Hylestad kommune | Aust-Agder | 35 | 5,0 |
| Brønnøysund kommune | Nordland | 62 | 5,0 |
| Rakkestad kommune | Østfold | 237 | 4,9 |
| Mo kommune | Nordland | 65 | 4,9 |
| Nordre Land kommune | Oppland | 145 | 4,8 |
| Krødsherad kommune | Buskerud | 112 | 4,8 |
| Åmot kommune | Hedmark | 217 | 4,6 |
| Blaker kommune | Akershus | 90 | 4,6 |
| Trysil kommune | Hedmark | 323 | 4,6 |
Selv om det ikke er fullstendig sammenfall mellom medlemsmassen under krigen og velgerne i mellomkrigstida, ser man en del av de samme trendene. Indre deler av Østlandet og Agder var også under krigen områder hvor NS sto sterkt. Særlig Setesdal, deler av Østerdalen og et område i Oppland utmerker seg som et område med kontinuerlig høy støtte til NS. I nord var partiet svakt, med unntak av en viss oppslutning i Øst-Finnmark. På Vestlandet klarte NS heller ikke under krigen å slå gjennom i noen nevneverdig grad. I Telemark mista partiet mye støtte, og dette kobles i stor grad til bortfallet av Bygdefolkets krisehjelp. Mens flere Telemarkskommuner var blant de som hadde høyest NS-støtte i valg, står bare Hovin på lista over kommuner med høyest medlemsandel.
Organisasjoner
NS hadde flere særorganisasjoner:
- Hirden, halvmilitær organisasjon med flere undergrupper. Oppretta 1933 som vaktkorps og angrepsstyrke. Politimyndighet fra 1941.
- Rikshirden, betegnelse på den opprinnelige hirden etter opprettelse av underliggende enheter:
- Førergarden (fra 1942)
- Hirdens Flykorps (fra 1942), hjelpemannskaper for Luftwaffe
- Hirdmarinen (fra 1942), ment som kimen til en ny norsk marine
- Hirdens Alarmenhet (fra 1944), bekjempe sabotasje, motstandsvirksomhet og politiske forbrytelser
- Hirdens Bedriftsvern (fra 1944), beskyttelse av industri og statsinstitusjoner mot sabotasje.
- Kvinnehirden, fra 1941 underlagt NS Kvinneorganisasjon (NSK) og Olga Bjoner.
- Hirdvaktbataljonen fra januar 1942, avviklet januar 1943 og erstattet med SS-Vaktbataljon 6
- Rikshirden, betegnelse på den opprinnelige hirden etter opprettelse av underliggende enheter:
- Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF), ungdomsorganisasjon inspirert av det tyske Hitler-Jugend.
- Guttehirden
- Gjentehirden
- Småhirden (10-14 år), underlagt Ungdomsføreren.
- NS Førerskole på Jessheim, fra 1942
- NS Kvinneorganisasjon (NSK).
- NS Bondegrupper (NSBG).
- NS Faggruppeorganisasjon (NSFO).
- NS Studentfylking (NSSF).
- NS Hjelpeorganisasjon (NSH).
- NS Kamporganisasjon (KO).
- Kristen Samling (KS).
- Frontkjemperkontoret, fra mai 1942
I tillegg eksisterte fra 1942 Germanske SS Norge (GSSN), som var en norsk avdeling av Schutzstaffel (SS), formelt sett en særavdeling av NS, men politisk ofte i opposisjon til NS som en del av den pangermanske og völkisch-orienterte fløyen av NS og fra starten rivalisering med Hirden. Verving gjennom Germanische Leitstelle in Norwegen. GSSN deltok i felles aksjoner som deportasjonen av jødene. Frontkjemperkontoret ble opprettet som et svar på det tyske kontoret Germanische Leitstelles aktiviteter.
Institusjoner
NSUF etablerte egen musikkskole i Oslo - blant annet for å sikre rekrutteringen til janitsjarorkestre. Interesserte søkere ble bedt om å henvende seg til «Ungdomsførerens stab» i Hieronymus Heyerdahls gate 1.
Partiet startet et såkalt statsgymnas på Gjøvik i 1942, kalt «Statsgymnaset for særlig begavet ungdom». dette var en eliteskole og rektor gjennom hele dets levetid var Johs. Myhren. Myhren og alle fast ansatte lærere ved skolen var medlemmer i Nasjonal Samling. De fleste elevene, som kom fra hele landet, var også fra NS-miljø.
Statsgymnas II åpnet året etter i lokalene til Sund Folkehøgskole i Inderøy kommune, Nord-Trøndelag. I motsetning til statsgymnaset på Gjøvik som tok opp elever i vanlig gymnasalder, hadde Statsgymnas II en øvre aldersgrense på 24 år da skolen skulle prioritere opptak av tidligere frontkjempere. Videre ønsket skolen også elever som hadde yrkeserfaring og at disse kunne bli løftet til et høyere nivå i sitt yrke, eksempelvis kunne en eksempel snekker bli en byggingeniør. Slik kunne skolen utdanne ledere innen flere sektorer i arbeidslivet.
Forlag
NS-forlagene var en fellesbetegnelse på de forlagene som under andre verdenskrig ga ut bøker, brosjyrer og pamfletter i tråd med og/eller på vegne av Nasjonal Samling og de tyske okkupasjonsmyndighetene.
Av de etablerte forlagene var det bare J.M. Stenersens forlag som helt og fullt tilpasset seg NS-myndighetene og den tyske okkupasjonsmakten. Fra 1943 ble Gunnar Stenersens Forlag og Centralforlaget utfra J.M. Stenersens forlag, etter å ha blitt overtatt av sønnen Gunnar Stenersen (1901–1968). Han satt også i Kulturtinget og var kommissarisk leder av Forleggerforeningen.
Andre forlag som regnes med innenfor denne fellesbetegnelsen var Blix Forlag, Atlantic forlag, Viking forlag og Kamban forlag, startet av Hans Solgaard Jacobsen i 1940 og sto delvis i opposisjon til og kom i konflikt med NS-ledelsen.
Aviser
Nasjonal Samling ga ut flere aviser i perioden 1934–1945. Hovedorganet het først Nasjonal Samling og skiftet i 1936 navn til Fritt Folk. Den ble riksdekkende dagsavis i 1940, noe som fortsatte fram til krigens slutt.
| Avis | Utgivelsessted | Utgivelsesperiode | Merknader |
|---|---|---|---|
| Frihetskampen | Elverum | 1936 | |
| Fritt Folk | Riksdekkende | 1934–1945 | Het Nasjonal Samling 1934–1936. Dagsavis 1940–1945. |
| Norge Fritt | Bergen | 1938 | |
| Ny Dag | Gjøvik | 1937 | |
| Oslo-Arbeideren | Oslo | 1934–1936 | |
| Rett vei | Kristiansund | 1937 | |
| Samarbeid | Bergen | 1935–1938 | |
| Vestlandets Avis | Stavanger | 1934–1936 | |
| Vår Kamp | Trondheim | 1935–1936 | |
| Vår Vei | Porsgrunn | 1934–1937 | |
| Vår Vilje | Harstad | 1937 |
Litteratur
- Mal:Dahl Hagtvet Hjeltnes 1990
- Dahl, Hans Fredrik: Quisling – En fører blir til, s. 266. Utg. Aschehoug. 1991. Digital versjon på Nettbiblioteket. Om arbeidet for finansiering av NS
- Mal:Norsk krigsleksikon
- Nasjonal Samling på Wikipedia på bokmål og riksmål
- Kommunevalgene og ordførervalgene 1934, Norges Offisielle Statistikk IX.57
- NS i Norge 1940-1945: [1]
- Bratteli, Randi: Nasjonal Samlings organisasjon i Norge 19040–1945, Prosjektet «Norge under okkupasjonen»
- Hirdutdannelsen under okkupasjonen, norgesdokumentasjon.no
- Slik kunne Norge sett ut om nazistene vant krigen, forskning.no, 8. juni 2016
- Ville radikalisere Nasjonal Samling, forskning.no, 25. november 2005
- NS Årbok 1944
Videre lesing
- Danielsen, Rolf og Stein Ugelvik Larsen (red.): Fra idé til dom : noen trekk fra utviklingen av Nasjonal samling. Utg. Universitetsforlaget. 1976. Digital versjon på Nettbiblioteket.