Skedsmokvinner i lokalhistorien er en del av lokalhistoriewikiens delprosjekt Kvinner i lokalhistoria. I innledningen til delprosjektet heter det: «I lokalhistoria, som i historieskriving og -forsking ellers, er kvinner ofte underrepresentert. Dette skyldes til dels at det kan være vanskeligere å finne kvinner å omtale i eldre tiders politiske og økonomiske historie, der kvinner gjerne enten spiller biroller eller omtales kollektivt. Men det skyldes også at historie som andre akademiske fag har vært mannsdominert, og har oversett viktigheten av kvinner og av «kvinnelige sysler». Dette samsvarer med forholdene i Skedsmo. Les mer …
 Kirsten Flagstad som på dette tidspunktet allerede var en merittert operasanger. (1924) (født 12. juli 1895 i Hamar, død 7. desember 1962 i Oslo) var en operasanger med stemmeleie i sopran og var en av 1900-tallets fremste opera- og konsertsangere i en internasjonal målstokk, omtalt av Encyclopædia Britannica som 1900-tallets største Wagner-sopraner. Hun debuterte bare 18 år gammel i 1913 på Nationaltheatret og gjorde først opera- og operettekarriere i Oslo. I 1935 fikk hun sitt store internasjonale gjennombrudd på Metropolitan-operaen i New York. I 1958 ble hun Den Norske Operas første sjef, hvor hun også var inne med egne midler og ga denne en internasjonal interesse og prestisje som den vanskelig ville ha fått uten henne. Les mer …
 En av de første vognene, produsert av Skabo og kalt «Vikingeskip» på grunn av formen, etter å ha passert Holtet holdeplass på vei mot byen. Banens vognhall i bakgrunnen. (1917-1920) i Oslo åpnet 11. juni 1917 som en forstadsbane mellom Stortorget og Sæter, i 1941 forlenget til Ljabru. Den går fra Gamlebyen og oppover i egen trasé utenfor offentlig vei. Etter kommunesammenslåingen mellom Aker og Oslo i 1948 ble den innkoblet på trikkenettet i byen, og betjenes fra 2013 av linje 18 og 19. Banen hadde sin storhetstid i årene før, under og umiddelbart etter andre verdenskrig, og gikk med overskudd helt fram til 1949.
Banen var også et viktig politisk virkemiddel for å sørge for og oppmuntre til utbyggen av Nordstrand.
Historien om Ekebergbanen er også en historie om folkelig mobilisering i årtier mot nedleggelse, som var initert av byens politiske ledelse og Sporveiledelsen. Den er også en fortelling om en politisk snuoperasjon i særlig Høyre i årene 1974/1975.
Les mer …
Husmannsvesenet var utbredt i Bærum og var på sitt høyeste i 1851 med 231 registerte husmenn og håndverkere, med i prinsippet tilsvarende antall plasser, 113 med og 118 uten jord, de siste hovedsakelig håndverkere.
Husmannsplassene var ofte i marginale områder, ikke med den beste jorden. De kunne være på fem til seks dekar med en liten stue med jordkjeller og en eller to uthus. Noen plasser, særlig de opp mot skogkanten kunne ha et større areal på 10-15 dekar eller mer. Særlig plassene under Bærums Verk hadde større areal og tilgang på mer skog. Les mer …
 Den gamle prestegarden i Rendalen, der Samuel Mandall bodde. Foto: Fra Øvre Rendalen: gårdenes og slektenes historie. (født 2. juni 1748, død 4. juni 1843), i Rendalen også kjent som «Gammel-Samuel», var sokneprest i Rendalen i åra 1787-1827. Han var en svært populær prest i bygda, fordi han var omgjengelig, dyktig og opptatt av bygdas interesser: Han sørget for restaurering og nybygg på prestegarden, og var opptatt av fattig- og skolevesen, men var også opptatt av å styrke «sedeligheta» i bygda. Han er skildret skjønnlitterært av Jacob Breda Bull i de to romanene Hr. Samuel og Hr. Samuels rike, der han er hovedperson. Herr Samuel var født på Søgarn Låke i Nannestad, og var sønn av sekondløytnant Jens Samuelsen Mandall (1729-1806) og Anna Munch Grüner. Både moren og faren hans var prestebarn: Morfaren var sokneprest i Romedal Peter Christian Jenssen Grüner, mens farfaren var sokneprest i Nannestad Samuel Mandall. Onkelen hans Fredrik Grüner Mandall (1727-1802) ble dessuten sokneprest i Sørum. Familien flyttet til garden Brattvoll i Romedal i 1752. I 1764 flyttet de så videre til Granberg i samme bygd. Les mer …
 Kråkstad samfunnshus, 1956. Kinoen hadde framvisninger i festsalen på dette bygget. i Follo starta opp driften høsten 1956. Tida etter krigen var en periode da nye kinoer dukka opp mange steder rundt om i landet. Midt på 50-tallet var det over 600 kinoer i drift. Oppstarten av kino i Kråkstad samfunnshus var slik sett en del av en landsomfattende trend. I starten hadde kinoen forestillinger søndager (kl. 17, 19 og 21) og onsdager (kl. 19 og 21). Det viste seg snart at forestillingene på onsdager kl. 21 hadde lavest besøkstall og disse ble fjernet fra programmet allerede etter en knapp måneds drift. Søndagsforestillingene kl. 21 gikk også dårlig. Et tydelig eksempel på dette ser vi søndag 3. mars 1957. Filmen En verdensomseiling under havet gikk både kl. 19 og 21.15. Ved den første forestillingen var det 52 barn og 121 voksne i salen. Seinere på kvelden var det bare sju voksne som løste billett! Selv om søndagsforestillingene kl. 21 gikk med underskudd, ble de beholdt ut 1957. Fra januar 1958 hadde Kråkstad kommunale kino dermed tre ukentlige forestillinger. Les mer …
 Eidsvoll folkehøgskole var Arnstein Arnebergs første sjølstendige byggeoppgave. Foto: 1908-18 (Akershusbasen) var i virksomhet fra 1908 til 1918. Den ble etablert på Vilberg i Eidsvoll kommune, vel halvannen kilometer fra Eidsvoll stasjon. Skolen ble i samtid og ettertid, og i de forskjelligste miljøer, vurdert som et meget vellykket tiltak. Det ble både et lokalt sosialt samlingspunkt og et kultursentrum for store deler av det sentrale Østlandet. Lærerstaben telte en rekke (seinere) landskjente personer. Skolebygningen, som var nybygd for formålet, var tegnet av Arnstein Arneberg. Bygningen huset fra 1922 Eidsvoll landsgymnas.Skolen kom i gang som følge av at Stortinget i 1907 bevilget støttebidrag til en ønsket «Østlandets videregående folkehøgskole», og mange kommuner viste sterk interesse for å bli vertskommune for denne nydannelsen. Den fremste pådriver for å få skolen etablert på Eidsvoll, var Jon Sørensen, som var bestyrer for Akershus amtsskole. Den ambulerende amtsskolen hadde hatt tilhold i Eidsvoll i de nest foregående to åra (1906-1908). Det lyktes å få myndighetene til å støtte Sørensens planer på Eidsvoll. Han ble da eier av og bestyrer for den nye folkehøgskolen. Hans kone, danskfødte Agnes Winding Sørensen, var husmor for internatet og underviste i husstell og annet. Les mer … | 
