 Oversiktskart Isløypa på Nærsnes. For hvert av de seks inntegnede kartutsnittene er det et eget avsnitt nedenfor som beskriver de synlige restene av gamle anlegg/steder med isdrift i områdene som kartutsnittene dekker. Om du går turen, finner du informasjonstavler med QR-lenke til artikler i Lokalhistoriewiki ved ni av anleggene (dammer og isstabler). Isløypa på Nærsnes gir en oversikt over hvor du finner mer enn 30 av de gamle, fremdeles synlige, anleggene og stedene fra isdriften på Nærsnes i nåværende Asker kommune. Nærsnes er i en unik situasjon ved at mange av de gamle anleggene fra 100 års isdrift fremdeles er godt synlige og tilgjengelige. Historien er også godt dokumentert i offentlige dokumenter, gamle aviser, gjennom mange gamle fotografier og i AS søndre Nærsnes’ arkiver.
Innen korte avstander kan du på Nærsnes fremdeles se de fleste av dammene og tjernene der isen ble skåret. Det er fremdeles veier, og rester av veiene, der isen ble transportert. Grunnmurer etter flere isstabler er synlige, og de tilrettelagte flatene der det sto ishus og isstabler, ligger fremdeles i terrenget. Det er rester der noen av bryggene og lasteplassene lå, og det er rester av de viktige landfestene for skipene. Mye av dette befinner seg på eller i nærhet av kyststien som går gjennom Nærsnes. Les mer …
 Oppstilling i leiren ved frigjøringen 7. mai 1945, med heising av det norske flagget. Litt av kjøkkenbygningen i venstre bildekant, av badstua og revierbygningen, samt arresten. Foto: fra Griniboka, bind II, side 599 var en tysk brakkeleir beregnet på 250 fanger som arbeidet på det planlagte tank- og drivstoffanlegget ved Ljanskollen i Oslo. Leiren lå på sletta mot Fiskevollbukta, og ingenting av den er bevart. Leiren var en underleir av Grini fangeleir og ble etablert da anleggsområdet lå såpass langt fra Grini. På denne måten kunne en slippe den daglige lange transporten.
Leiren ble åpnet 26. oktober 1944, etter at arbeidet med denne hadde startet i april.På det meste var det 350 fanger i arbeid på anlegget, herunder de utenlandske fangene. Til sammen var mellom 500 og 600 norske politiske fanger var innom i løpet av de månedene den eksisterte.
Les mer …
Husmannsvesenet var utbredt i Bærum og var på sitt høyeste i 1851 med 231 registerte husmenn og håndverkere, med i prinsippet tilsvarende antall plasser, 113 med og 118 uten jord, de siste hovedsakelig håndverkere.
Husmannsplassene var ofte i marginale områder, ikke med den beste jorden. De kunne være på fem til seks dekar med en liten stue med jordkjeller og en eller to uthus. Noen plasser, særlig de opp mot skogkanten kunne ha et større areal på 10-15 dekar eller mer. Særlig plassene under Bærums Verk hadde større areal og tilgang på mer skog. Les mer …
 Boka Jødeproblemet og dets løsning ble først utgitt i 1939 under pdeudonymet Irene Sverd. Forfatteren var Halldis Neegård Østbye, som senere ga den ut under fullt navn. (født 23. mai 1896 i Stor-Elvdal, død 19. oktober 1983 i Asker) regnes som en av de fremste ideologene i Nasjonal Samling. Hun var spesielt sentral i utviklinga av partiets antisemittiske politikk. Hennes karriere i partiet var på høyden før krigsutbruddet i 1940, og senere ble hun delvis fortrengt, men hun forble medlem av NS gjennom hele krigen. Hun er også knytta til historien om Splitkeinfabrikken gjennom sin mann Peter Schou Østbye, og var første leder i Damenes Skiklubb som ble stifta i 1931. Halldis Neegård var datter av Andreas Olsen (f. 1860 i Stor-Elvdal) og Alma f. Holter (f. 1866 i Son). Han var landhandler på Nordre Negard, og slekta hadde i minst ti generasjoner bodd på Negard. Les mer …
 Soknekirken St. Paul i Bergen. er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer. Les mer …
 Jon Sørensen og familien. Foto: 1910-åra (Akershusmuseet/Digitalt Museum) (fødd i Sandnes 23. august 1868, død i Ullensaker 1936) var lærar, fylkesskule- og folkehøgskulemann. Han var det ein kan kalle ein skuleentreprenør, ein av dei nokså mange i samtida som grunnla og leia privatskular på idealistisk grunnlag. Mange av dei gjorde seg også sterkt gjeldande innan det offentlege skulesystemet, og det gjeld i høg grad Jon Sørensen. Det meste av yrkeskarrieren sin hadde han på Romerike, og mest kjend er han som eigar og styrar av Eidsvoll folkehøgskole 1908-1918. Dette vart i samtid og ettertid vurdert som eit særs vellykka tiltak. Men eit samanfall av familiekrise og dyrtid under fyrste verdskrigen, gjorde at Sørensen gav opp prosjektet og la ned skulen. Han gjekk deretter igjen over i det offentlege skuleverket. Les mer …
 Fra 1943 til 2010 leide everket lokaler hos Lillestrøm brannstasjon. Foto: Bigum 1973. ble offisielt åpnet for drift 1. januar 1912.
Fra 1909 hadde Lillestrøm Cellulosefabrikk AS kjøpt elektrisk kraft fra A/S Glommen Træsliberi. De mange fordelene ved å bruke elektrisk lys både i boliger og verksteder og elektrisk kraft til å drive industrivirksomhet førte til at politikerne tok opp spørsmålet om å opprettet et elektrisitetsverk i kommunen. Da Glommen Træsliberi henvendte seg til Lillestrøm kommune i 1908 om levering av elektrisk kraft, ble saken utredet, og den kom opp i kommunestyret flere ganger før det ble enstemmig vedtatt 16. mai 1911 at kommunen skulle opprette et elektrisitetsverk. Tillatelsen til å sette opp et høyspentanlegg kom fra Arbeidsdepartementet, og Glommen Træsliberi fikk monopol på salg av strøm fram til 1974. I juli satte firmaet AEG i gang anleggs- og installeringsarbeidet, og 8. desember ble det elektrisk lys i butikkvinduet hos kjøpmann Foseid og i noen gatelys i Storgata. Les mer …
| 
.jpg)
