Norge

Kartet fra Olaus Magnus' Historia de gentibus septentrionalibus fra omkring 1520 er et av de eldste Norgeskartene vi kjenner.

Norge/Noreg har en historie som strekker seg tilbake til steinalderen, da de første menneskene bosatte seg på vår del av den skandinaviske halvøy. I vikingtida ble området samla til ett rike. Allerede i middelalderen begynte man å gi slipp på norsk selvstendighet gjennom personalunion med både Sverige og Danmark, og i 1536 ble Norge et dansk lydrike. Et forsøk på å oppnå selvstendighet i 1814 lyktes ikke, og Norge gikk inn i personalunion med Sverige. Først i 1905 ble det moderne kongeriket en selvstendig stat. Etter dette har landet gått gjennom enorme forandringer, fra å være et jordbrukssamfunn til å bli en moderne oljenasjon. I denne artikkelen blir det gitt en kortfatta presentasjon av forskjellige perioder i landets historie, med lenker til utdypende artikler om viktige temaer.

Navnet Norge

Norðrvegr var opprinnelig en betegnelse på skipsleden utafor norskekysten, «veien mot nord». Vi vet ikke når man begynte å bruke denne betegnelsen også på landet, og det er også uklart når hele det området vi kjenner som det fastlands-Norge ble omtalt under ett. I middelalderen, antagelig på 1300-tallet, dukker former som Noreg(h)e, Norgi(h)e og Norg(h)e opp. Disse er grunnlaget for dagens navneformer, Norge på bokmål og Noreg eller Norge på nynorsk.

Den eldste historien

Den eldste bosetninga vi kjenner i Norge er fra omkring 8300 f.Kr., det vil si i steinalderen. Fosnakulturen etablerte seg i boplasser langs kysten, og levde av jakt, fiske og sanking. I løpet av perioden fram til rundt 6000 f.Kr. spredde den seg langs store deler av kysten. I eldre steinalder var de oftest nomadiske; de flytta seg etter byttedyr.

I yngre steinalder begynte folk å bli mer bofaste. En forutsetning for dette var at man begynte med husdyrbruk, og man finner også det første jordbruket i denne perioden.

Bronsealderen, fra omkring 1800 til 500 f.Kr., brakte med seg mer kommunikasjon med omverdenen. Metallredskaper ble tatt i bruk, noe som gjorde det enklere å leve bofast.

Jernalderen

Jernalderen begynte omkring 500 f.Kr., og strakte seg fram til middelalderen, rundt år 1000/1050. I denne perioden fortsatte utviklinga fra bronsealderen, med økt kommunikasjon med omverdenen og teknologisk utvikling. Vi deler gjerne jernalderen inn i fem underperioder. De første fire av disse er stort sett basert på felleseuropeisk historie, og representerer i liten grad noen store vendepunkter for Norges del. Men i den femte av dem kommer store endringer som fører fram mot grunnleggelsen av en kristen stat med sentral kongemakt.

Vikingtida er den siste delen av jernalderen, fra omkring år 800 til 1000/1050. Navnet vikingtida kommer av plyndrings-, erobrings- og handelstoktene mange la ut på i perioden. Norske vikinger retta seg i stor grad vestover, både gjennom kolonisering som på Island og erobring som på De britiske øyer. På hjemmebane begynte småkonger å bli stadig mer mektige og velstående, og i løpet av 800-tallet kom det første stadiet i rikssamlinga. Harald Hårfagres samling av Norge til ett rike er noe som må tas med en klype salt; han oppnådde nok å bli overkonge, men riket var fortsatt fragmentert med en rekke lokale makthavere. Det viktigste som kom ut av dette var nok ideen om et samla Norge, noe senere konger også forsøkte å oppnå. Først med Olav Haraldsson på begynnelsen av 1000-tallet kan man si at rikssamlinga er mer eller mindre fullført. Men selv da var det uklare og vanskelige forhold, og Norge var etter Olavs død en periode et dansk skattland styrt av ladejarler, og ikke et selvstendig rike.

Med kongene Olav Tryggvasson og Olav Haraldsson kom kristendommen til landet. Den første kirken skal ha vært den på Moster, reist i 995. Olav Tryggvassons kristningsferd stoppa brått da han falt i slaget ved Svolder i år 1000. Olav Haraldsson tok opp igjen dette, og kombinerte det med et forsøk på å bli enekonge i hele Norge. Også han falt i kamp, og riket ble både oppdelt og uselvstendig etter hans død. Men med hans fall var samlings- og kristningsverket langt på vei fullført, og etter en periode under ladejarlene finner vi et selvstendig rike under én konge.

Middelalderen

Et av de viktigste kjennetegna på middelalderens styresett er de nære bånda mellom kirke og stat. Kristendommen førte ikke bare med seg et skifte av religion, men også viktige ting som en organisasjonsmodell som kunne overføres til verdslige formål, skriftkultur og sterke bånd til europeisk kultur.

I 1130-åra var det slutt på freden, og man fikk igjen en oppdeling av landet mellom flere konger i borgerkrigstida. Først under Sverre Sigurdsson ble makta igjen samla under en konge, og under Håkon IV Håkonsson endte borgerkrigene. Da det igjen var fred fulgte en styrking av kongemakta. Et tydelig tegn på dette kommer under Magnus Lagabøte, som utga en felles landslov for hele Norge. Denne skulle stå over de gamle landskapslovene.

I 1348 og 1349 kom svartedauden, den første og mest omfattende av en rekke store epidemier. Nedgangen i folketall første til store endringer. Staten ble hardt ramma ved at store deler av skattegrunnlaget forsvant. Dette tok også i stor grad knekken på den gamle norske adelen. Også nabolandene ble hardt ramma, men uten at adelen mista sin makt og innflytelse i samme grad. Det gikk mot forening av de tre rikene. Etter at kongeslekta flere ganger hadde blitt forent både med den svenske og den danske kongeslekta i løpet av andre halvdel av 1300-tallet, gikk Norge, Sverige og Danmark sammen i Kalmarunionen i 1397. For Sveriges vedkommende skulle det bli en kortvarig union, da landet trakk seg ut i 1450. Men båndet mellom Norge og Danmark besto, og det i en situasjon hvor Norge sto svakt mens Danmark hadde voksende innflytelse.

Unionstida 1537 til 1814

I 1536 ble det beslutta at Norge skulle være et dansk lydrike. At en slik bestemmelse i det hele tatt kunne bli fatta sier mye om Norges stilling i forhold til Danmark innafor personalunionen man hadde hatt inntil dette tidspunkt. Norge var fra nå av en del av et felles rike, Danmark-Norge. Året etter kom en stor omveltning da reformasjonen ble gjennomført. Den katolske kirke eksisterte ikke lenger i Norge, og ble erstatta av en statskirke styrt fra Danmark.

På 1500- og 1600-tallet var Danmark-Norge involvert i en rekke kriger. For Norges vedkommende førte flere av disse til tap av territorium. Jemtland, Herjedalen og Båhuslen gikk over til Sverige. Krigene førte også til et hardt skattetrykk.

Forfatningsmessig gikk Norge fra å være styrt av et norsk riksråd underlagt kongen til å bli styrt av et felles dansk-norsk riksråd der den danske adelen hadde all makt. Denne situasjonen vedvarte til 1660, da kongen gjennomførte et kupp og innførte enevelde. Denne eneveldige statsformen besto helt til oppløsningen av unionen med Danmark i 1814.

Mot slutten av dansketida ble Norge involvert i Napoleonskrigene. Konsekvensen for de fleste nordmenn ble i første omgang hungersnød. I nødsåra på begynnelsen av 1800-tallet blokkerte England sjøveien mellom Norge og Danmark, og sørga derfor for at helt nødvendige korntransporter fra Danmark stoppa opp. I 1814 fikk krigene en ytterligere konsekvens for Norges del, da Danmark som del av den tapende part måtte si fra seg Norge.

Selvstendighet i 1814

Da båndet til Danmark ble revet over av Kielfreden i 1814 starta et intensivt arbeid for å danne en selvstendig stat med en egen forfatning. Prins Christian Frederik var stattholder i Norge, men valgte å stille seg til rådighet som norsk regent. Det ble innkalt til valg i alle menigheter, der også medlemmer av allmuen – rett nok bare menn ovr 25 år som eide jord – også deltok. Riksforsamlingen på Eidsvoll vedtok en norsk grunnlov, som ble undertegna den 17. mai 1814. Christian Frederik ble valgt til konge.

I Kielfreden var det bestemt at Norge skulle overføres til Sverige, og svenskene godtok ikke den norske selvstendigheten. Etter en kortvarig krig sommeren 1814 måtte Norge gi opp sin nyvunne selvstendighet og gå inn i personalunion med Sverige.

Oljenasjonen

Demokratisk forfatning i 1814

Fredrik 6. av Danmark-Norge allierte seg med Napoleon og ble dermed en av taperne i Napoleonskrigene. Ved Kielfreden i 1814 ble Norge avstått til kongen av Sverige. I vårmånedene 1814 mens den svenske hær var i felttog på kontinentet, lyktes det Riksforsamlingen på Eidsvoll å gi landet en liberal grunnlov den 17. mai 1814, basert på Folkesuverenitetsprinsippet. Etter en kort krig med Sverige ble det forhandlet frem en personalunion med Sverige. Norge fikk i 1814 egen hovedstad (Christiania), regjering, hær, flåte, lovverk, valuta, sentralbank og parlament. Stemmeretten omfattet nesten halvparten av den myndige mannlige befolkningen. Kun utenrikpolitikken ble styrt av den felles svensk-norske kongen gjennom det svenske utenriksdepartement.

På 1800-tallet ble landet styrt av en ikke-adelig elite av embetsmenn, mens organisering av opposisjon førte til utvikling av politiske partier. I 1884 ble dagens statsskikk innført, etter at en riksrettsdom fastslo at regjeringen heretter i realiteten skulle være en Stortingsoppnevnt komité (parlamentarisme) i steden for å være iverksettere av Kongens politikk slik Grunnloven hadde tiltenkt.

Fra unionsoppløsning til nåtid

Økende norsk misnøye med unionen på slutten av 1800-tallet førte til oppløsningen av den norsk-svenske unionen i 1905, bekreftet ved en folkeavstemning. Den norske regjeringen tilbød den norske tronen til den danske prins Carl. Etter en ny folkeavstemning kåret Stortinget ham til konge og han tok navnet Haakon VII.

Norge førte en vestvendt nøytralitet under 1. verdenskrig. I mellomkrigstiden var partipolitikken fragmentert og økonomien gjennomgikk en serie kriser, noe som førte til store deler av befolkningen både på ytterste høyre og venstre fløy mistet troen på parlamentarisk demokrati. Da 2. verdenskrig brøt ut, ønsket politikerne å holde landet nøytralt også i denne krigen, men landet ble overrumplet av det tyske angrepet på Norge 9. april 1940. Tyskerne innsatte et militærdiktatur mens den norske regjering og Konge ledet et eksilstyre fra London. Det gradvis økende hatet mot det tyske styret sammen med båndene til Storbritannia og USA som krigen skapte, førte til at alliansen ble videreført etter krigens slutt NATO som ble dannet i 1949. Norge var også et av landene som bidro til opprettelsen av FN i 1945.

Etterkrigstidens politikk har vært dominert av Arbeiderpartiet. De hadde rent flertall fra 1945 til 1957, men tonet i løpet av denne tiden ned sin politiske linje fra sosialistisk planøkonomi, til konsensuspreget blandingsøkonomi. Det norske folk har to ganger stemt imot å bli en del av EU, henholdsvis i 1972 og i 1994. Norge har likevel en tilknytning til det europeiske indre markedet gjennom EØS-avtalen, som trådte i kraft i 1994.

Politisk system og forfatning

Konge og regjering

Norge er et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk regjeringssystem. I henhold til Grunnloven fra 1814 er Kongen statsoverhode og velger selv sitt råd, men etter innføringen av parlamentarismen må imidlertid Regjeringen i praksis ha støtte fra et flertall i Stortinget. Kongen er den utøvende makt, og er øverstkommanderende for Forsvaret. Grunnloven gir Kongen vidtrekkende rettigheter, men disse utøves ikke i praksis i dag, og hans funksjon er i hovedsak blitt seremoniell. Statsrådet, eller Regjeringen, består av en statsminister og minst syv statsråder, utnevnt av Kongen. Kongen kan i teorien utnevne hvem han vil, men har siden 1905 med få unntak valgt den regjeringen statsministeren foreslår.

Stortinget

Det norske parlamentet, Stortinget, har 169 medlemmer, som velges fra 19 fylker for en fireårsperiode ut fra et system med proporsjonal representasjon. Fram til 2009 ble Stortinget delt inn i to kamre, Odelstinget og Lagtinget, som møttes separat eller i plenum, avhengig av dagsorden. Lovforslag ble fremmet av Odelstinget og vedtatt av Lagtinget, eller, ved manglende enighet, av Stortinget i plenum. Påtale i riksrettssaker ble reist av Odelstinget, og medlemmer av Lagtinget inngikk i Riksretten. Utover dette ble Stortingets saker behandlet i plenum, etter saksforberedelser i en av tolv ulike fagkomiteer (justiskomiteen, finanskomiteen, næringskomiteen m.v.). Stortingets 13. fagkomité heter Kontroll- og konstitusjonskomiteen. I tillegg kommer spesialkomiteen Stortingets utvidede utenrikskomité.

Domstolene

De regulære rettsinstansene omfatter Høyesterett (18 permanente dommere og en justitiarius), Høyesteretts kjæremålsutvalg, lagmannsrettene (Borgarting, Eidsivating, Agder, Gulating, Frostating og Hålogaland), tingrettene og forliksrådene (behandler sivile tvistesaker). I tillegg kommer særdomstoler som Arbeidsretten. Dommerne ved de regulære rettsinstansene og særdomstolene utnevnes av regjeringen etter innstilling fra Domstoladministrasjonen. Den særskilte Riksretten behandler anklager om embedsforbrytelser begått av medlemmer fra Stortinget, Regjeringen eller Høyesterett, men denne har ikke vært i bruk siden 1927.

Religion

Fra reformasjonen i 1537 hadde Den norske kirke status som statskirke. Den var også eneste lovlige trossamfunn helt til det ble gitt dispensasjon til opprettelse av St. Olav menighet i 1843 og innføring av dissenterloven i 1845.

Statskirkeordninga ble oppheva i 2012. Fram til dette var Kongen overhode for kirken, og biskopene ble utnevnt av regjeringa. Det var krav om at minst halvparten av regjeringas medlemmer måtte være medlem av statskirken, og kun de som var medlem deltok i avgjørelser om kirkens indre anliggende. Den norske kirke har en særstilling i at den har direkte, offentlig finansiering. Av hensyn til religionsfriheten kompenseres andre trossamfunn med like store tilføringer pr. medlem som det Den norske kirke mottar.

Den kristne kulturarven, som i Norge strekker seg tilbake til 900-tallet, preger mange sider ved samfunnet. Siden 1800-tallet, og særlig fra andre halvdel av 1900-tallet, har Norge blitt et multireligiøst samfunn med betydelige innslag av andre kristne kirker og andre religioner som islam, jødedom, buddhisme, hinduisme, sikhisme og andre.

Geografi

Politisk geografi

Norge er delt inn 19 fylker som igjen er delt inn i totalt 429 kommuner. Både fylkene og kommunene blir styrt av folkevalgte organ, henholdsvis fylkesting og kommunestyrer. I hovedstaden Oslo fungerer bystyret både som fylkesting og kommunestyre etter parlamentarisk modell. Hver kommune og hvert fylke har egen ordfører er ansvarlig overfor kommunestyret eller fylkestinget. I tillegg har hvert fylke en fylkesmann som fungerer som statens representant overfor lokale myndigheter. Oslo og Akershus har felles fylkesmann. Fylkesmannen skal påse at Norges lover og statlige forskrifter blir fulgt, samt gi råd og veiledning ved behov. Enkelte statsorganer deler Norge på andre måter. For eksempel har Den norske kirke elleve bispedømmer og helsevesenet har fire helseregioner.

I tillegg er Norge delt inn i fem landsdeler: Nord-Norge, Trøndelag, Vestlandet, Sørlandet og Østlandet. Denne oppdelingen baserer seg på geografiske, historiske og språklige kriterier, men har ingen politisk betydning bortsett fra frivillig samarbeid mellom fylker på regional basis.

Svalbard har en spesiell status i og med at Norge utøver suverenitet over øygruppen i henhold til Svalbardtraktaten. Svalbard er derfor en demilitarisert sone der alle land som har signert Svalbardtraktaten har lik rett til økonomisk aktivitet. Norsk lov gjelder med unntak av offentlig rett. Den norske regjeringen utnevner en sysselmann som har administrativt ansvar og utøver politimyndighet i området.

Norge har tre biland: Bouvetøya, Peter 1.s øy og Dronning Maud Land. Som følge av Antarktis-traktaten er Norges krav på de to sistnevnte lagt på is. Allikevel har Norge ikke gitt opp sine territorielle krav, selv om disse ikke er internasjonalt anerkjent.

Fysisk geografi

Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt. Kystlinjen på mer enn 20 000 kilometer avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer. I tillegg finnes det flate vidder, den største er Finnmarksvidda, samt brede daler, spesielt på Østlandet, men også i Trøndelag. Norge er også kjent som midnattssolens land, da landet delvis ligger nord for polarsirkelen. Her går ikke solen under horisonten i en periode om sommeren, og om vinteren er disse områdene i en tilsvarende lang periode uten sollys.

Norge følger Nordatlanteren i nesten hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet, som er del av polhavet, i nordøst. Norges høyeste punkt er Galdhøpiggen med sine 2 469 meter over havet.

Norges nordligste punkt ligger på Knivskjelodden i Nordkapp kommune, dette er også Europas nordligste punkt. Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya Lindesnes i Lindesnes kommune.

Det norske klimaet er temperert, spesielt langs kysten som påvirkes av golfstrømmen i nord til Barentshavet. Norge ligger i en sone hvor polarfronten skaper en vestlig luftstrøm, og dette dominerer vær og klima i stor grad. Klimaet inne i landet er likevel kaldt om vinteren, og i den nordligste delen dominerer mer arktiske forhold.

Økonomi

Den norske økonomien bygger på et rikt kapitalistisk velferdssamfunn. De fleste sektorer er overlatt til private markedsaktører, dog underlagt en betydelig regulering, blant annet for å sikre konkurranse og miljøhensyn. Myndighetene kontrollerer noen områder som helse, utdanning og vannkraftproduksjon. Staten eier også store aksjeposter i de største norske selskapene som StatoilHydro, Norsk Hydro, Telenor og DnB NOR. Alle disse selskapene er imidlertid børsnotert. Verdien av disse postene tilsvarer 31,6 % av Oslo børs' verdier (2006). Staten opptrer i disse bedriftene som en normal aksjeeier med innflytelse gjennom styre, se også eierskapsmeldingen [1] som beskriver statens eierskap. Statens påvirkning av bedriftene foregår hovedsakelig gjennom skattereglene og generelle reguleringer, ikke direkte styring.

Landet er rikt på naturressurser som olje, naturgass, vannkraft og fisk. Det er mange oljefelter i Nordsjøen, hvorav Statfjord er det største. Andre naturressurser Norge har er jordbruk, skogbruk, kull og mineraler. De store naturressursene har samtidig gjort landet avhengig av internasjonale råvarepriser, særlig oljeprisen. I 1999 utgjorde oljeeksporten 35 % av eksportinntektene. Saudi-Arabia og Russland er de eneste landene som eksporterer mer olje enn Norge. Staten får store deler av oljeinntektene gjennom høye skattesatser for oljeselskaper.

Det ble igangsatt privatiseringer i 2000, hvor regjeringen solgte en tredel av det 100 % statseide oljeselskapet Statoil. Norge står utenfor EU etter folkeavstemningene i 1972 og i 1994, men er medlem av EFTA, og er sammen med Island og Liechtenstein en del av det indre marked i EU gjennom EØS-avtalen.

På tross av flere undersøkelser, som viser at nordmenn har den høyeste livskvalitet i verden, er det stadig bekymringer omkring hvor landet vil stå når olje- og gassreservene er tømt. Statens store overskudd på sine budsjetter plasseres derfor i Statens pensjonsfond – Utland, som i sin helhet er investert i utlandet. Verdien av forvaltningskapitalen i fondet var 1 716 milliarder NOK i november 2006. Bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2002 var 1 547 milliarder NOK. Den økonomiske veksten i Fastlands-Norge var 4,6 prosent i 2006, det tredje året på rad med en vekst over 4 prosent. Norge har også en viktig industri basert på produksjon av elektrisk og vitenskapelig utstyr, maskiner, metaller, fisk, skipsindustri og kjemikalier. Norge har også en viktig industri basert på petroleumkjemi

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	% av BNP	År, kilde
BNP	311,0 mrd US$		2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Eurostat)	2,9 %		2007, Eurostat (europa.eu)
BNP (vekst)	3,9%		Q3 2007, The Economist nov 2007
Industriproduksjon	-0,6%		Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser 2006	2,5 %		2006, Eurostat (europa.eu)
Konsumpriser 2007	-0,3%		Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd 2006	5,00%		Sep 2006, Norges Bank
Renter 3 mnd 2007	5,74%		Sep 2007, The Economist nov 2007
Arbeidsløshet	2,5%		Q3 2007, The Economist nov 2007
Eksport 2006	1.005 mrd NOK	46,6%	2006, SSB "Utenriksøkonomi"
- Storbritannia 2006	209,5 mrd NOK		2006, SSB "Utenriksøkonomi"
- Tyskland 2006	96,4 mrd NOK		2006, SSB "Utenriksøkonomi"
- Nederland 2006	80,4 mrd NOK		2006, SSB "Utenriksøkonomi"
- Frankrike 2006	64,6 mrd NOK		2006, SSB "Utenriksøkonomi"
- Sverige 2006	50,3 mrd NOK		2006, SSB "Utenriksøkonomi"
Import 2006	612 mrd NOK	28,4%	2006, SSB "Utenriksøkonomi"
- Sverige 2006	61,7 mrd NOK		2006, SSB "Utenriksøkonomi"
- Tyskland 2006	55,3 mrd NOK		2006, SSB "Utenriksøkonomi"
- Danmark 2006	28,2 mrd NOK		2006, SSB "Utenriksøkonomi"
- Storbritannia 2006	26,2 mrd NOK		2006, SSB "Utenriksøkonomi"
- Kina 2006	23,1 mrd NOK		2006, SSB "Utenriksøkonomi"
Handelsbalanse 2006	373 mrd NOK	17,3%	2006, SSB "Utenriksøkonomi"
Handelsbalanse 12 mnd	54,5 mrd $		Q3 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse 12 mnd	54,6 mrd $	14,3%	Q2 2007, The Economist nov 2007
Budsjettbalanse		18,9%	Q3 2007, The Economist nov 2007
Utviklingshjelp	- 2,20 mrd US$		2005, UNDP Database
BNP per innb	63.960 US$		2005, UNDP Database

Demografi

Utdypende artikler: Migrasjon

Norges folketall var 4,68 millioner ved årsskiftet 2006/07 og økte i 2006 med 40 900 personer, eller 0,88 %. Kjønnsfordelingen er 50,5 % kvinner og 49,5 % menn. Aldersfordelingen er 19,8 % fra 0 til 14 år, 65,4 % fra 15 til 64 år, og 14,8 % fra 65 år og oppover (estimat 2004). Omkring 34 % av landets befolkning bor i de fire fylkene (Akershus, Østfold, Vestfold og Oslo) rundt Oslofjorden, som kun dekker 3,63 % av landets areal.

Etnisk sett er størstedelen av den opprinnelige befolkningen nordisk / nord-germansk, mens et lite mindretall med tyngdepunkt i nord er samisk eller finsk / kvensk. Samer har status som urfolk, mens skogfinner, kvener, romanifolk (reisende, tatere), roma (sigøynere) og jøder har status som nasjonale minoriteter. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten, og en økende andel av befolkningen er innvandrere; 8,9 % eller ca. 415 300 mennesker pr. 1. januar 2007. Innvandrere blir her definert som alle med to utenlandskfødte foreldre. De største innvandrergruppene etter opprinnelsesland kommer fra Pakistan, Sverige, Irak, Somalia, Danmark, Polen, Vietnam, Bosnia-Hercegovina, Iran og Tyrkia. Det bør anmerkes at innvandrerne fra enkelte land er delt opp i flere etniske grupper. Eksempelvis kommer det både russere og tsjetsjenere fra Russland, tyrkere og kurdere fra Tyrkia og innvandrerne fra Serbia er delt opp i serbere og albanere. Utenlandske statsborgere utgjør 4,8 % av befolkningen med 222 300 personer. Ser en bort fra de norske og nordiske statsborgerne, er det flest bosatte polske, tyske og irakiske statsborgere. Det har de siste årene vært stor arbeidsinnvandring til Norge fra Polen, Tyskland, Sverige og Litauen. Det er også stor innvandring fra blant annet Romania, Somalia, Thailand, Fillippinene, Russland og Irak. .

Kultur

Språk

Utdypende artikkel: Norsk språk

Det norske språket er et nordgermansk språk i den indo-europeiske språkfamilien. Språket ble fra middelalderen av så påvirket av dansk og nedertysk at på 1800-tallet var skriftspråket i praksis likt dansk. Som en reaksjon skapte filologen Ivar Aasen et nytt skriftspråk basert på lokale dialekter som han kalte landsmål. Andre ville reformere skriftspråket og fornorske det. Som et resultat har Norge i dag to offisielle skriftnormaler, bokmål som stammer fra dansk og nynorsk som stammer fra Aasens skriftnorm. I dag normeres disse av Norsk språkråd. Bortsett fra disse to finnes den uoffisielle og mer konservative formen av bokmål riksmål, samt den mer marginale formen høgnorsk som ligger svært tett opp til Aasens opprinnelige skriftnormal. Samnorsk var et forsøk på å forene bokmål og nynorsk, men har i dag ingen egen normering. Muligens som et resultat av språkstriden er det i Norge i dag stor aksept for bruk av lokale dialekter i motsetning til mange andre land.

Majoriteten av den norske befolkningen skriver bokmål/riksmål, og grensen mellom disse er flytende og forskjellene mindre utpreget enn tidligere. Andelen nynorskbrukere nådde en topp på rundt en tredjedel før andre verdenskrig, men har i etterkrigstiden vært i jevn tilbakegang og er i dag falt til 10-12 prosent. En del av årsaken til nynorskens tilbakegang kan være urbaniseringen og moderniseringen av det norske samfunnet. Andre årsaker kan være den dominerende stillingen riksmål og bokmål tradisjonelt har hatt og fremdeles har. Alle skoleelever er pålagt å lære å skrive begge målformer. Elever med annet morsmål kan imidlertid søke om fritak for vurdering i sidemålet.

I tillegg til norsk har Norge seks nasjonale minoritetsspråk: sørsamisk, lulesamisk, nordsamisk, kvensk, romanes og romani. Alle disse språkene bortsett fra nordsamisk er i dag truet av utryddelse. Tidligere snakket man også pitesamisk og umesamisk, men disse språkene har bare overlevd i Sverige og selv der er det bare noen få som fremdeles mestrer språket.

Innvandringen til Norge fra den siste halvdel av det 20. århundre har brakt nye folkegrupper til Norge med egne språk som f.eks. urdu, arabisk, vietnamesisk og somali. Disse språkene har ingen offisiell status i Norge.

Religion

Siden reformasjonen i 1536 har luthersk kristendom vært den dominerende religionen i Norge. Inntil dissenterloven ble vedtatt i 1845 var det forbudt for nordmenn å melde seg ut av statskirken og ikke-kristne trossamfunn fikk ikke lov til å organisere seg før i 1891. I dag er samfunnet blitt mer og mer sekularisert og et flertall anser seg ikke som religiøse. Protestantismen har allikevel hatt en sterk innflytelse på norsk kultur og samfunn og mange av dens verdier og tradisjoner lever videre selv blant ikke-religiøse i sekularisert form. Fremdeles er de fleste nordmenn medlem av statskirken som spiller en viktig rolle som seremonimester ved dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Det finnes også mange andre kristne trossamfunn og i det siste har også andre religioner, først og fremst Islam, fått fotfeste i Norge, hovedsakelig gjennom innvandring.

Omkring 86 % av befolkningen er medlemmer i den evangelisk-lutherske statskirken (1. januar 2003: 3 900 062 medlemmer, 85,7 % av befolkningen). Andre kristne trossamfunn utgjør cirka 4,5 %: Den evangelisk lutherske frikirken, Den katolske kirken (44 153 medlemmer), pinsemenigheter (46 944 medlemmer), Metodistkirken m.fl.. Blant de ikke-kristne religionene er islam sterkest representert i Norge med ca. 2 %: islamske trossamfunn har 75 761 medlemmer. Øvrige religioner har knapt 1 %. Human-Etisk Forbund har ca. 1,5 % oppslutning (69 652 medlemmer). Pr. 1. januar 2003 er rundt 5 % av innbyggerne ikke medlemmer i noe trossamfunn eller noen livssynsorganisasjon som mottar statsstøtte.

Litteratur

Norge har en rik litterær tradisjon som går tilbake til norrøne kvad og kongesagaer som ble nedtegnet av Snorre Sturlason på Island på 1200-tallet. Det best kjente middelalderverket er Kongespeilet som er et læreverk i form av dialog som ble laget for sønnene til Magnus Lagabøter.

I dansketiden er de to mest berømte skribentene Petter Dass, som skrev salmer og dikt hvorav det mest kjente er Nordlands Trompet, en poetisk skildring av Nordland, og den dansk-norske dramatikeren Ludvig Holberg som også skrev romanen Nils Klims reise til den underjordiske verden.

På 1800-tallet var det en oppblomstring av norsk litteratur. Den nasjonalromantiske Henrik Wergeland og den mer europeiske Johan Sebastian Welhaven var to fremtredende poeter som sto for hver sin vidt forskjellige tradisjon. Henrik Ibsen er fremdeles regnet som en av verdens fremste dramatikere og den fremste representant for realisme innen teater. Andre fremtredende forfattere på denne tiden var Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie som sammen med Ibsen ble regnet som de fire store på slutten av 1800-tallet. I tillegg bør Arne Garborg og Amalie Skram fremheves som viktige forfattere på denne tiden. Nevnes bør også Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moes utgivelser av norske folkeeventyr, som utkom første gang i 1840-årene. Til forskjell fra mesteparten av kunstlitteraturen, gjenspeilte eventyrene den sterke muntlige fortellertradisjonen som fantes ute på bygdene. Folkeeventyrenes folkelige språkdrakt og bruk av norsk dagligtale, fikk stor betydning for utviklingen av det norske skriftspråket og den norske litteraturen.

Første halvdel av 1900-tallet ble dominert av Sigrid Undset og Knut Hamsun som begge var konservative og tilbakeskuende politisk selv om de skrev på svært forskjellig måte. Begge disse vant Nobelprisen i litteratur.

I etterkrigstiden har det vært et vidt spenn av forskjellig litteratur fra Jens Bjørneboe og Agnar Mykles kulturradikalisme til Dag Solstads venstreradikale modernisme til Erlend Loes naivisme. Jan Kjærstad, Lars Saabye Christensen og Erik Fosnes Hansen er kjente nålevende skjønnlitterære forfattere. Jon Fosse er den mest spilte norske dramatiker siden Henrik Ibsen, og var på begynnelsen av 2000-tallet den mest spilte samtidsdramatiker i Europa. I tillegg finner man også populære krimforfattere som Gunnar Staalesen og Anne Holt.

Kunst og musikk

Norge har en rik folkekunsthistorie i form av brukskunst, rosemaling og treutskjæring. 1800-tallet anses i ettertid som en gullalder innen norsk bildende kunst. Preget av samtidens rådende romantiske kunstideal oppnådde en rekke norske kunstnere internasjonal berømmelse, som for eksempel Adolph Tidemand, Hans Gude og J.C. Dahl. Denne norske gullalderkunsten gjenspeilte norsk landskap, historie og folkekultur. I ettertid er den mest internasjonalt kjente norske bildende kunster den ekspresjonistiske Edvard Munch. I moderne tid er Odd Nerdrum, Håkon Gullvåg, Inger Sitter og Ørnulf Opdahl blant de mest kjente norske malerne.

Gustav Vigeland er Norges mest kjente skulptør og er mannen bak Vigelandsparken. Fra etterkrigstiden er Arnold Haukeland og Nils Aas sentrale navn.

Norge har en lang og sterk folkemusikktradisjon. På 1800-tallet ble denne musikken løftet frem av de nasjonale musikkpionerene Ole Bull og Ludvig Mathias Lindeman og gjort til en viktig del av den norske nasjonsbyggingen. Norges internasjonalt kjente klassiske komponister Edvard Grieg og Johan Svendsen var dypt inspirert av den norske folkemusikken og brakte folketoner og norsk folkemusikkrytmikk inn i sin kunstmusikk. Når det gjelder populærmusikk har Norge mange artister som driver med pop, rock eller elektronisk musikk. Blant de som har gjort mest suksess internasjonalt er A-ha og Röyksopp. I tillegg har landet kjente jazzartister som Bugge Wesseltoft og Jan Garbarek. Norge er også kjent som hjemlandet til Black Metal.

Sport

Som i andre europeiske land er fotball den mest populære sporten. I tillegg er ski- og vintersport svært populært, og norske toppidrettsutøvere har tradisjonelt hevdet seg internasjonalt i disse idrettene. Populære vintersporter er langrenn, skøyting, skihopping, skiskyting og alpine grener.

Kjente idrettsutøvere er blant annet Oscar Mathisen, John Arne Riise, Ole Gunnar Solskjær, Sonja Henie, Grete Waitz, Bjørn Dæhlie, Ole Einar Bjørndalen, Kjetil André Aamodt, Petter Solberg, Johann Olav Koss og hoppukevinnerne fra de senere årene Sigurd Pettersen og Anders Jacobsen.

UNESCOs verdensarvliste

Åtte steder i Norge er med på UNESCOs verdensarvliste.

Norges største tettsteder

Folketall i tettstedene pr. 1.1. 2006 ifølge SSB.

1. Oslo: 825 105
2. Bergen: 218 032
3. Stavanger/Sandnes: 177 337
4. Trondheim: 150 049
5. Nedre Glomma (Fredrikstad, Sarpsborg): 98 152
6. Drammen: 91 584
7. Grenland (Porsgrunn/Skien): 85 408
8. Kristiansand: 64 930
9. Tromsø: 53 042
10. Tønsberg: 45 447
11. Ålesund: 44 706
12. Haugesund: 40 685
13. Sandefjord: 39 849
14. Bodø: 35 106
15. Moss: 34 684
16. Arendal: 31 182
17. Hamar: 29 077

Denne lista over Norges største tettsteder er egentlig en liste over Norges største byer. Statistikken over tettsteder hever seg over administrative grenser mellom kommuner og registrerer befolkningen i de sammenhengende tettbebygde områdene helt uavhengig av kommunegrenser. Tettstedet Oslo omfatter blant annet Lillestrøm, Strømmen, Lørenskog, og store deler av Asker og Bærum, mens de tre dobbeltbyene, f.eks. Stavanger/Sandnes, registreres som bare ett tettsted (eller én by). Det er heller ikke folketallet i kommunene som er registrert, Arendal kommune har f.eks. et folketall på nærmere 40 000 innbyggere, men bare 31 182 bor i tettstedet eller byen Arendal. Det samme gjelder Kristiansand. Folketallet i kommunen Kristiansand er om lag 13 000 større enn tettstedet Kristiansand.

Eksterne lenker

• Norge.no – Søkemuligheter for offentlig informasjon, offentlige etater o.l.
• VisitNorway.no – Offisiell reiseportal for Norge
• Informasjon fra regjeringen og departementene
• Stortinget
• God statistisk oversikt

---