Lier er en gard i Redalen i nåværende Gjøvik kommune. Garden omfattet i 2023 rundt 330 da fulldyrket mark, rundt 200 da innmarksbeite og 400 da produktiv skog, fordelt på sjølve gardseiendommen og to eiendommer som har fulgt garden over lenger tid: Enga av Bøvre ligger rett nord for Lier, og har fulgt garden iallfall sia 1886; Lierstykket av Enger er et skogstykke lenger opp i åsen, og har fulgt Lier iallfall sia 1838.Det meste av bygningsmassen på Lier er av nyere dato, men våningshuset er fra 1700-tallet, er SEFRAK-registrert og ble restaurert rundt 1970, ifølge Norske Gardsbruk. Ellers hadde garden per 1999 to kårbygninger bygd i 1968 og 1984, sommerfjøs fra 1943, redskapshus med gardsverksted og stall fra 1977, driftsbygning fra 1985 og garasje fra 1988.
Redalen brygge (Sveabrygga) er utgått fra gardens grunn, pakkhuset virker å være fradelt. Sveabrygga er registrert som kulturminne (ID 160983), ble høyst sannsynligvis bygd før 1875, og er et av de best bevarte bryggeanlegga i Gjøvik kommune. Det er ingen øvrige registrerte kulturminner på eiendommen.
Les mer …
 O.E. Skattums familiegrav på Hunn gravlund, Gjøvik. Foto fra 2016. (født 7. september 1929, død 21. juni 2011) var kjøpmann på Gjøvik. Sammen med søskenbarnet Ole Christian Skattum dreiv han fra 1961 familiefirmaet O.E. Skattum, en forretning som solgte jern-, interiør- og bygningsvarer. De to fetterne flytta virksomheten fra Trondhjemsvegen i Gjøvik sentrum til Kirkeby. I 1970 ble familiefirmaet gjort om til aksjeselskap med lik eierandel på de to familiene. Mens Ole Christian Skattum var disponent og daglig leder, var Ole Jacob styreformann. I 1983 ble firmaet delt, slik at Ole Jacob tok over eiendommen Valdresvegen 6, mens Ole Christian fortsatte drifta av O.E. Skattum. Les mer …
 Gjøvik Meieris nye anlegg på Vikodden. Foto fra rundt 1953, da drifta kom i gang (ukjent opphavsmann/Mjøsmuseet). ble grunnlagt i 1870 av bønder fra nedre del av Vardal, med lensmann Andreas Mjølstad og Christian Braastad som pådrivere. Dette første meieriet lå i Hunnsvegen, men i 1953 åpna Gjøvik Meieris nye anlegg på Vikodden. Der lå meieriet til det ble nedlagt i 1999. På meieritomta på Vikodden ligger nå boligsameiet Mjøstunet.
Det første meieriet
De bygde først et enkelt meieri på vestsida av Hunnsvegen, med utsalg av mjølk, ost og prim. Da folketallet på Gjøvik og i Hunndalen økte kraftig på slutten av 1800-tallet, ble det behov for bedre lokaler og produksjonsutstyr, og andelslaget bygde i 1891 et større meieri på andre sida av vegen. I 1920 gikk også leverandørene ved Vardal Meieri, i Kjerkebygda, inn som andelseiere i Gjøvik-meieriet, i 1932 dessuten Redalen Meieri.
Konkurranse
På 1920-tallet begynte konkurransen fra andre distrikter å merkes på Gjøvik. En vare som mjølk hadde høy egenvekt i forhold til verdien, og den var derfor ikke lønnsom å transportere langt med hest og kjerre. Lastebiltransport gjorde imidlertid at meieriene på Raufoss og Gaupen i Ringsaker prøvde å få innpass på Gjøvik. Økt konkurranse i kombinasjon med nedgangstider gjorde at prisene falt, og meieriet på Gjøvik måtte prøve å lede mjølkeflommen unna reviret sitt. Les mer …
 Niels Ødegaard, Gjøvik-ordføreren som ga navn til begrepet ødegaardismen Foto: Ukjent fotograf Ødegaardismen er navnet på den økonomiske politikken som Arbeiderpartiet på Gjøvik førte i perioden 1927-1940. Betegnelsen er etter Niels Ødegaard, som satt som ordfører i hele dette tidsrommet. Kommunen støtta industribedrifter som trua med nedleggelse, i tillegg til at de hjalp til med å nystarte bedrifter som alt hadde gått konkurs. Målet var hele tida å skape arbeidsplasser for å sikre inntektene til kommunen og arbeidsfolk på Gjøvik. De bedriftene som i første rekke fikk kommunal støtte, var Gjøvik støperi (1927), Gjøvik Bruk (1929) og Hunton (1933). I 1937 var Gjøvik kommune dessuten delaktig under etableringa av den nye Gjøvik Skifabrikk.
Støttepolitikken på Gjøvik skjedde i form av leveringsgarantier, lån til drifts- og startkapital, bevilgninger ved akutt pengemangel og aksjetegning. I alle tilfelle overlot kommunen drifta og den daglige ledelsen til det private næringslivet. Siktemålet med politikken var altså ikke å «kollektivisere» bedriftene. Kommunisten Arvid G. Hansen skal ha funnet på begrepet ødegaardisme. Hansen kritiserte politikken for å ha preg av klassesamarbeid, fordi støtta gikk til private bedrifter og utvikla seg til et nært samarbeid mellom kommunen og private næringsdrivende. Les mer …
 Detalj av rokk av hedemarkstype Foto: Kai T. Hansen, 2009 Paul Paulsbergs rokkeproduksjon fant sted i Paulsberg i Gjøvik mellom 1980 og 1993.
Paul Paulsberg lagde seg et snekkerverksted med dreiebenk i Paulsberg under krigen. Etter at han ble pensjonist, tok han opp igjen trearbeidet og begynte å dreie. Dreiebenken var den samme gamle som hadde stått ute i flere tiår og blitt medtatt. Den ble restaurert og utstyrt med en vaskemaskinmotor. Flere av de andre redskapene var også selvkonstruert. Verkstedet ble det gamle sauefjøset.
Den største produksjonen ble rokker som han utformet etter den typen som han kjente fra distriktet, hovedsaklig to typer; en fra Vardalområdet og en han benevnte som Hedemarkstype. Fra 1980 til 1993 laget han cirka 63 rokker og reparerte en del. Les mer …
 Stensli (sett fra vest) Foto: Solveig Grønnerud, 1976 , Stenslivegen 112, gårdsnummer 51, bruksnummer 10 og 16, er et småbruk i grenda Dalborgskolonien i Gjøvik kommune (tidligere Vardal kommune inntil 1964). Ifølge 1957-utgaven av Norske Gardsbruk hadde Stensli 30 mål dyrka jord og 25 mål annet jordbruksareal. Nye arealoppgaver (2009) viser at bruket nå består av rundt 40 mål dyrka jord og 18 mål skog. I desember kan en kjøpe juletre og juledekorasjoner fra det gamle våningshuset på Stensli, som ca. 1995 ble flyttet noen meter og satt opp på en ny grunnmur. Les mer … | 
