 Hvitsten kirke. Foto: Torstein Furnes, 2006 Hvitsten kirke er en langkirke fra 1903 i Hvitsten i Vestby kommune i Akershus. Byggverket er i tre og har 172 plasser. Den ble opprinnelig titulert som kapell.
Kapellet ble gitt til Hvitstens befolkning av skipsreder Petter Olsen og hans hustru Bolette. Det ble innviet av biskop Anton Christian Bang i februar 1903, etter at bygningen ble ferdig i september året før.
Ekteparet Olsen gav i 1887 et bedehus til lokalsamfunnet. Det var innredet i et ombygget bolighus av tømrer Kristoffer Andersen, som skal ha vært fra Bohuslän. Lokalet ble brukt av de prestene i området og av tilreisende predikanter. Bolette Olsen tenkte etter en tid på å utvide bedehuset, men tomten var for liten.
Arkitekten Harald Sundby fra Sundby gård i Vestby fikk jobbet med å tegne kapellet. Han valgte dragestil med stavkirken som forbilde. Les mer …
 Minnestøtten over de fem fra Son som falt under andre verdenskrig. omtaler hendelser under okkupasjonen 1940–1945 i Son i Akershus. Området ble besatt av tyske styrker tidlig 9. april som ett av de første stedene i Norge. Tyske styrker ble satt i land fra krysseren «Lützow» ved hjelp av fergen «Oscarsborg» og ble samlet opp på torget i Son.Tidlig på morgenen 9. april 1940, etter at den tyske flåten som stevnet inn mot Oslo hadde blitt slått tilbake ved Oscarsborg lenger inn i fjorden, ble fergen «Oscarsborg», også kjent som «Borgen» som gikk i trafikk mellom Son og Oslo kapret av krysseren «Lützow». Omkring 300 soldater og offiserer ble satt over på fergen, som ble sendt til Son. Dermed ble torvet i Son et av de første steder hvor tyske soldater satte sine ben på norsk jord under invasjonen, med unntak av de som hadde svømt i land fra «Blücher». Totalt ble omkring tusen tyske soldater satt i land i Son i løpet av dagen. Les mer …
 Kjøvangen, passe øde og allikevel ganske kort vei fra sentrum, var et populært sted å ta inn spritlaster. Foto: Marthinius Skøien Smuglertiden i Son refererer til forbudstiden fra 1916 til 1927. I denne perioden var det forbudt å omsette brennevin i Norge, og fra 1917 til 1923 også hetvin. Son i Vestby kommune ble i perioden kjent som et smuglerparadis, hvor brennevinskanner ble losset fra båter på torget mer eller mindre åpenlyst. Arthur Omre bodde en periode i Son, og var involvert i smuglingen. Han skrev om dette i romanen Smuglere, og sier der blant annet: «Nå går jeg noen få dager og driver og kan ikke bestemme meg til noe, blir endelig med noen karer som har en svær affære fore nede i Son.».
Brennevinet ble tatt i land flere steder i Son. Noe foregikk som nevnt på torget, men det meste ble tatt inn på mer bortgjemte steder som Kjøvangen, Hulvik og andre bukter i nattens mulm og mørke. Det meste ble lastet på hestekjerrer og fraktet videre innover i landet, til Vestby, Oslo og andre steder. De som bodde oppover i Erikstadbygda kunne senere fortelle at de ofte hørte kjerrehjul og kjørekarer som hoiet på nattestid. Man må gå ut fra at bråkingen fra kjørekarene skyldes at det ble en del smaksprøver underveis. Les mer …
 Utsnitt fra kirkeboka, med tre koleradødsfall i Sonsområdet i 1853. Havnebyer og ladesteder var spesielt utsatt for smitte som kom med sjøfolk. omhandler utbrudd av den smittsomme sykdommen kolera i Son i Akershus på 1800-tallet. Sykdommen, som uten korrekt behandling har svært høy dødelighet, kom første gang til Norge i 1832, og utbrudd er kjent frem til omkring 1870. Les mer …
 Brannen etter sabotasjeaksjonen. Fra NTBs krigsarkiv, Riksarkivet. Foto: Ukjent Sabotasjeaksjonen mot Laksa-anlegget var en aksjon som ble utført av norske sabotører tilknyttet Milorg mot det tyske drivstoffanlegget på Laksa i Son den 18. august 1944.
Aksjonen er godt dokumentert både gjennom øyenvitneskildringer og en rapport fra aksjonslederen Nils Otterness datert 28. august 1945. Det er visse uoverensstemmelser i kildene. For eksempel forteller rapporten at det var tre vakter, mens Odd Svendsen i et intervju i 1975 mente det var fire-fem. I hovedsak ser rapporten ut til å være den mest troverdige beretningen om aksjonen, idet det dreier seg om en formell beretning skrevet et drøyt år etter aksjonen. Les mer … | 
