 Akershus slott og festning sett fra fjorden. Foto: Marcin Szala Akershus slott og festning, i dagligtale oftest kalt bare Akershus festning, er en festning og et kongelig slott fra middelalderen. Det ligger på Akersneset i Oslo sentrum, og har gitt navnet til fylket Akershus. Den var, med et avbrudd fra 1815 til 1836, en operativ militær festning fram til 1856. Siden 1850 har festningen vært et militært hovedkvarter, og denne funksjonen ble opprettholdt også etter at den opphørte å være en aktiv festning. I 1820 ble det etablert fengsel der, senere kjent som Akershus landsfengsel.
Det aller meste av festningen er åpen for publikum. To museer – Forsvarsmuseet og Norges Hjemmefrontmuseum – har tilhold der.Festningen har navn etter gården Aker kombinert med hús («borg»), altså «Akersborgen». Den ga navn til Akershus hovedlen, dets etterfølger Akershus stiftamt og til slutt Akershus fylke. Akershus slott er det opprinnelige borganlegget fra middelalderen, riktignok med senere tilføyelser og forandringer. I sentrum ligger borggården, som dannes av Nordfløyen, Romeriksfløyen, Skriverstuefløyen, Sydfløyen, Fruerstuehuset, restene av Vågehals og Fadebursfløyen. Her finner vi også trappetårnene Romerikstårnet og Blåtårnet. Mot syd ender borgen ved Munks tårn, og mot nordvest ved Knutstårnet. Det er funnet rester av murer fra middelalderen mot nord og øst, og mot vest og syd står murene fortsatt. Les mer …
 Nasjonalgalleriets bygning i Universitetsgata 13 i Oslo i 2012. Nasjonalgalleriet i Oslo var opprinnelig en sammenslutning av de tre institusjonene Nationalmuseet, Skulpturmuseet og Kopperstikk- og Håndtegningssamlingen. Museet ble stiftet 1837 under navnet Nationalmuseet og åpnet for publikum i 1842 i et par rom på Slottet, som ennå ikke var ferdig. Seinere ble samlingene flyttet til forskjellige lokaler i byen.
Bakgrunn
I 1871 bevilget Christiania Sparebank midler til opprettelse av et Skulpturmuseum og det ble plassert i midtbygningen til museet i Universitetsgata 13, da denne delen av huset ble innviet i 1882. I 2. etasje flyttet Nationalmuseet inn, og Kopperstikk- og Håndtegningssamlingen, opprettet 1877, ble installert i 3. etasje.
Bygningen
Bygningen er oppført etter arkitekt Heinrich Ernst Schirmer tegninger i tre perioder. Midtbygningen var fullført 1881, sørfløyen i 1907 og nordfløyen i 1924. De to siste påbygningene ble gjennomført av arkitekt Adolf Schirmer, sønn av Heinrich Ernst Schirmer, som også hadde deltatt i byggingen av den opprinnelige delen. I nordfløyen ble en stor foredragssal plassert. Påbygget med disse fløyene ble i 1926 tildelt Houens diplom for god arkitektur.
I 1903 ble disse tre selvstendige institusjonene slått sammen og museet fikk navnet Statens kunstmuseum fram til 1919 da det endelige navnet ble Nasjonalgalleriet.
Ledelse
Den lengstsittende leder for galleriet er kunsthistorikeren Jens Thiis (1870-1942), som var direktør fra 1908 til 1941. En annen langtsittende direktør var Sigurd Willoch (1903-1991), som satt i stillingen mellom 1946 og 1973. Han ble etterfulgt av Knut Berg (1925-2007), som satt til 1995.
Nasjonalmuseet
1. juli 2005 gikk Nasjonalgalleriet inn i det nye Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design sammen med Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet og Museet for samtidskunst. Nasjonalgalleriet ble stengt som museum i januar 2019, og samlingene ble samlet i den nye bygningen for Nasjonalmuseet ved Vestbanen, som åpnet i 2022. Den gamle museumsbygningens skjebne er ikke avgjort (pr. 2025). Les mer …
Hellig Trefoldighets kirke var en kirke på Christiania torg i Christiania. Den ble innviet i 1639 som ny domkirke, og brant allerede i 1686.
 Christian IV beordret bygging av en ny domkirke i Christiania. Etter bybrannen i 1624 ble Oslo flyttet til vestsiden av Bjørvika og fikk navnet Christiania. Hallvardskatedralen hadde klart seg godt gjennom brannen, og ble fortsatt brukt som byens hovedkirke. Dette mente Christian IV man måtte gjøre noe med, og i 1632 befalte han at det skulle bygges en ny kirke på et passende sted. Det ble utpekt en byggekomité blant byens beste borgere, og allerede samme år hadde de på plass en modell i tre og kunne starte byggearbeidet. Selv om arbeidet starta i 1634 ble ikke grunnsteinen lagt før i 1634. Den ble lagt ned av Niels Toller den eldre, som var borgermester og medlem av byggekomitéen.
Den 10. mars 1639 kunne kirken innvies av Bergen biskop Ludvig Munthe. Alt arbeid var ikke fullført, så håndverkere var i aktivitet fram til 1642. Arbeidet skulle egentlig ha kostet totalt 20 000 riksdaler, men da man avsluttet regnskapet viste det seg at kirken hadde kostet nesten dobbelt så mye. Les mer …
 Josefine Hagen og pølsebua som sto i portrommet i Brugata 14Foto: Oslo byarkiv Brugata er ei gate i bydelene Oslo sentrum og Grünerløkka i Oslo. I dag (2024) strekker den seg fra Storgata i vest til Vaterlands bru i øst. Før 1827 ble de nåværende gatene Storgata og Brugata regnet som én gate, kalt Vaterlands Storgade. Den gikk fra Vor Frelsers Kirke til Lilletorget. Brugata har navn etter Vaterlands bru, og var inntil Nybrua ble bygd i 1827 byens eneste innfartsåre over land sydfra. Da Nybrua kom, ble Storgata forlenga dit, og både Storgata og Brugata fikk sine nåværende navn Hjørnet mellom Brugata og Storgata hvor Gunerius ligger, gikk tidligere under navnet Brugatehjørnet.Brugata ble regulert til gågate/sykkelfelt i reguleringsplan S-2586 den 18.2. 1982. Den nederste delen av Brugata (mot krysset Stenersgata / Christian Krohgs gate) ble regulert til fortau i reguleringsplan S-2980 15.6.1988Brugata har vært bosted og markedsplass for mange ulike grupper innvandrere. Det har fortsatt helt opp til i dag. Blant annet lå lenge en av Oslos travleste tyrkiske grønnsaksbutikker, Interfood, i nummer 5 - og Brugata Halal ligger i nummer 3c.
Den største gruppa med innflyttere til Oslo i tiårene rundt år 1900 var svenske arbeidsinnvandrere. På grunn av byggeboomen på 1890-tallet hadde Kristiania behov for håndverkere, og i Brugata finner vi både murere og malere fra Sverige. Les mer …
 Foto: Ikke oppgitt hos Mendelsohn Det har ikke alltid bodd spesielt mange jøder i Brugata, men det har til tider vært mange nok til at de har dannet et miljø og satt sitt preg på gata. De fleste jødene i Oslo bodde opprinnelig nederst på Grünerløkka og for eksempel i gatene helt i nærheten av synagogen i Calmeyers gate og synagogen i Bergstien. I perioder har det likevel vært et betydelig innslag av jødiske beboere og også jødisk forretningsdrift i Brugata. Brugata har vært ei innflyttergate, og kunne både være et første stoppested og et varig bosted for de jødiske innvandrerne. Les mer …
 Det Norske Teatret i Kristian IVs gate, 2006 Foto: Hans A. Rosbach Det Norske Teatret er eit teater i Oslo, som spelar på nynorsk og ulike norske målføre. Det blei grunnlagt som eit lutlag den 22. november 1912, med Hulda Garborg som første styreleiar. Skodespelaren Rasmus Rasmussen var den første teatersjefen. Teateret si første framsyning fann stad i Kristiansand den 2. januar 1913.
Hulda Garborg var utan tvil den fremste pådrivaren i pionertida. Arne Garborg og skodespelarane Edvard Drabløs og Lars Tvinde er blant andre namn som bør nemnast i denne samanhengen.
Alt frå mellomkrigstida av vart teateret kjent som ei scene for samtidsdramatikk, nytolking av klassikarar og for sceniske eksperiment. Teatret har også frå 1950-åra og til dags dato vore lengst framme i landet med ein annan type repertoar, nemleg musikalane.
I heile si eksistenstid har Det Norske Teatret vore ein kjerneinstitusjon for målrørsla, ikkje minst ved å vere mønstergjevande for ein nynorsk talemålsnormal. Det har også vore til inspirasjon og føredøme for dei uteljande amatørteatergruppene utover på bygdene, gjerne knytta til dei frilynte ungdomslaga. Les mer … | 
