 Maleri av Paulsen, etter et fotografi fra ca 1910. Hans Arnt Hartvig Paulsen (født 12. juni 1832 i Christiania, død 5. november 1914 på Ljan i det daværende Aker), i familien bare kalt Arnt, ellers ofte omtalt som H.A.H. Paulsen eller H.A.H i sin samtid, eller ved det populære kallenavnet «Køla-Pålsen» som har levde videre gjennom en rekke historier og anekdoter, var først sjømann og etter hvert skipsfører, reder, grosserer og kullimportør, men også en av Oslos mest legendariske byoriginaler. I 1870 gikk Paulsen i land og la sjømannslivet bak seg. Han tok handelsbrev og åpnet kullforretning på Timms eiendom i Tomtegata 26, mens han leide bolig hos Hans Konow i Oslo ladegård. I 1877 kjøpte han Dronningens gate 16 hvor han etablerte kontorer i første etasje og bolig i andre etasje.
I 1875 kjøpte han, 42 år gammel, et større område på den østre bredden av Akerselvas utløp av handelsfirmaet H. Holmboe & Co. Dette var land som var blitt opparbeidet ved hjelp av oppmudringer og utfyllinger fra de tidligere sagbankene og avsetninger. På den andre elvebredden med tilsvarende nyvunnet land lå Nylands mechaniske Værksted fra 1860.
Det nye området Paulsen kjøpte fikk matrikkelnummer 34 til Tomtekaia og han etablerte her sin kullforretning med avlossingshavn. Det var da han fikk kallenavnet «Køla-Pålsen». Han utviklet området og opparbeidet videre nytt land, som ble Tomtekaia 36, 38 og 40. Han fikk slik tilsammen et samlet areal på 8,74 dekar, og med en løpende kailengde på 186 meter mot Akerselva og 210 meter mot Oslo havn, i dag kalt Bjørvika. Det ble anlagt et sidespor fra jernbanen og Paulsens egne kaier kunne ta imot 13 skuter samtidig. Les mer …
Gamle rådhus i Oslo var Christianias første rådhus fra 1641. Bygningen, som ligger på Christiania torv, er en av de eldste i byen, og huser nå et serveringssted. Adressen er nå Christiania torv 1, med en sideinngang fra Nedre Slottsgate 1.Bygningen er oppført i slemmet teglstein. Den har to etasjer og høyt saltak. Bygningen har blitt endret flere ganger. På 1700-tallet ble tårnet fjernet, og hovedfløyen fikk valmtak. Dermed forsvant de opprinnelige renessansegavlene, som ble satt tilbake under en restaurering tidlig på 1900-tallet. Det ble oppført en sidefløy i 1850-åra.
Det ble bestemt å oppføre et nytt rådhus i 1632, og Christian IV ga 500 riksdaler. Det skulle gå hele ni år før bygget var ferdig. Murankerne gir årstallet 1641. Det som ser ut til å være trappegavler i renessansestil er vist på et maleri av Jacob Coning fra 1698. Det høye trappetårnet mot gårdsplassen kommer tydelig fram på maleriet. På toppen av dette var en enkel kuppel med spir. Les mer …
 Josefine Hagen og pølsebua som sto i portrommet i Brugata 14Foto: Oslo byarkiv Brugata er ei gate i bydelene Oslo sentrum og Grünerløkka i Oslo. I dag (2024) strekker den seg fra Storgata i vest til Vaterlands bru i øst. Før 1827 ble de nåværende gatene Storgata og Brugata regnet som én gate, kalt Vaterlands Storgade. Den gikk fra Vor Frelsers Kirke til Lilletorget. Brugata har navn etter Vaterlands bru, og var inntil Nybrua ble bygd i 1827 byens eneste innfartsåre over land sydfra. Da Nybrua kom, ble Storgata forlenga dit, og både Storgata og Brugata fikk sine nåværende navn Hjørnet mellom Brugata og Storgata hvor Gunerius ligger, gikk tidligere under navnet Brugatehjørnet.Brugata ble regulert til gågate/sykkelfelt i reguleringsplan S-2586 den 18.2. 1982. Den nederste delen av Brugata (mot krysset Stenersgata / Christian Krohgs gate) ble regulert til fortau i reguleringsplan S-2980 15.6.1988Brugata har vært bosted og markedsplass for mange ulike grupper innvandrere. Det har fortsatt helt opp til i dag. Blant annet lå lenge en av Oslos travleste tyrkiske grønnsaksbutikker, Interfood, i nummer 5 - og Brugata Halal ligger i nummer 3c.
Den største gruppa med innflyttere til Oslo i tiårene rundt år 1900 var svenske arbeidsinnvandrere. På grunn av byggeboomen på 1890-tallet hadde Kristiania behov for håndverkere, og i Brugata finner vi både murere og malere fra Sverige. Les mer …
 Informasjonstavlen på Oslo S, juni 2006. Foto: hirotomo t Oslo Sentralstasjon (Oslo S) er den største jernbanestasjonen i Oslo og Norge. Den ligger ved Jernbanetorget i Bjørvika, og betjener en rekke linjer. Stasjonen er også knyttet til trikke- og bussnettet og T-banen. Stasjonen ble åpnet i 1980, men stedet har en lengre historie som stasjonsområde. Oslo S er en direkte etterfølger til Østbanestasjonen, oftest kalt bare Østbanen. Den var endestasjon for landets første jernbanestrekning Hovedbanen, som ble åpnet i 1854. Det var mye diskusjon om hvor stasjonen skulle ligge i Kristiania. Youngstorget, Grünerløkka og Vaterland var andre forslag, men beliggenheten nær havna var det som ble utslagsgivende. Jernbanestasjonen er utvidet og bygget om i ulike perioder etter dette.
Den første stasjonsbygningen ble tegnet av Heinrich E. Schirmer og Wilhelm von Hanno. Samtidig med utbygging av stasjonen Østbanestasjonen, ble Jernbanetorget også bygget. I de første årene etter at den ble åpnet, var den kjent som Hovedbanestasjonen. Deler av den er bevart, innebygget i Oslo S. Da Østfoldbanen ble åpnet i 1879 viste det seg at stasjonen var for liten til å få inn den nye banen. I perioden 1879–82 ble derfor stasjonen utvidet ved at det ble reist to nye fløyer og en utvidet toghall tegnet av Georg Andreas Bull. Denne hallen er stort sett bevart, og er nå kjøpesenter under navnet Østbanehallen. I 1921 ble Østbanebygningen forlenget mot øst. Les mer …
 Fra oppsetningen Der fliegende Holländer. (1943) , egentlig Deutsches Theater im Norwegen var et statseid tysk teater i Oslo. Det ble åpnet i 1941, og drev fram til 1944. Teateret ble opprettet som et propagandatiltak for å vinne det norske folks hjerter gjennom å spre tysk kultur.
Opprettelsen
Ordren om å opprette teatret kom fra Josef Terboven den 1. januar 1941, etter at han hadde samrådd seg med propagandaminister Joseph Goebbels. Etter et operagjestespill på Nationaltheaterets scene i oktober 1940 hadde Deutsches Theater sin første forestilling samme sted med premiere 22. april 1941, en oppsetning av operetten Fuglehandleren av Carl Zeller.
Filmteaterbygningen
 Balkongen med Terbovens losje bak i midten. (1941) Den 7. juni 1941 åpnet så teatret i egne lokaler i Stortingsgata 16, som tidligere hadde huset Opera Comique (1918-1921), Casino Teater (1921-1928) og deretter Casino kino fram til teateret overtok. Premiereforestillingen var Smilets land av Franz Léhar.
I forbindelse med overtakelsen av disse lokalene ble det utført en del ombyggingsarbeider og oppgraderinger etter den tyske arkitekten H. C. Bartels tegninger. Disse endringene var blant annet et tilbygg til scenen som fylte hele bakgården, endringer i baktrapp og bitrapp og diverse brannsikrende tiltak. Teatersalen fikk dreiescene og utvidet orkestergrav med plass til 60 musikere, og teknikken ble oppgradert. Teatersalen ble ominnredet hvor det blant annet ble innredet en egen salong og losje på balkongen for Terboven.
I 1943 hadde teateret oppsetningen Der fliegende Holländer som var basert på operaen Den Flyvende Hollender av Richard Wagner.
Alle musikerne ved teatret var norske, mens solistene ble hentet fra Tyskland.
Opphør
Teatret ble stengt i 1944 fordi tilbakeslagene i krigen førte til at tyskerne måtte spare inn på all luksus. Kunstnerne som var tilknyttet teateret, ble overført til fronten eller sendt hjem til Tyskland. Les mer … | 
