 Presten Ole Kristian Grimnes (1849–1932). Foto: Haavelmo, Halvor: Skedsmo herred 1837-1937. Oslo 1937. Ole Kristian Grimnes (født 24. desember 1849 i Vestre Moland, død i februar 1932 i Sarpsborg) var prest i Ålesund, Bergen og Skedsmo. Grimnes vokste opp i Vestre Moland i nåværende Lillesand kommune, som sønn av gardbruker Øven Aanensen Grimnes og Thrine Andersdatter f. Udjus. Han var en yngre bror av landbruksingeniøren Aanon Grimnes (f. 1846).
Ole Kristian Grimnes ble i 1878 gift med Karen Berg (1858-1919), datter av overtollbetjent Christian Fredrik Berg i Tromsø. Karen og Ole Kristian Berg fikk hele 12 barn, hvorav ni vokste opp. Yngstesønnen Finn Hall Grimnes (1901-89) var far til historikeren Ole Kristian Grimnes (født 1937), oppkalt etter farfaren. Les mer …
 Dette er det eldste kjente bilde av Strømmen stasjon fra 1853, tatt fra Bråtesiden rundt 1860. Kun ett spor forbi stasjonen. på Hovedbanen er en jernbanestasjon i Lillestrøm kommune. Den var landets første endestasjon utenfor hovedstaden. Det er ikke allment kjent at Strømmen var en stor og betydelig stasjon allerede før Hovedbanen åpnet fram til Eidsvoll. Innvielsen med passasjerer skjedde 4. juli 1853, og deretter var Strømmen endestasjon inntil prøvekjøringen helt fram til Eidsvoll kom i gang. For godstrafikk ble det gitt tillatelse til prøvedrift allerede 5. november 1852. Også industrisporet som grenet av fra Strømmen stasjon, kom tidlig på plass, det fulgte Sagelva helt ned til dagens rundkjøring i Sagdalen. Les mer …
 Strømmensagas vestvegg. (2010) er bygd for å tjene som et minne og levende museum om en fantastiske epoke: få steder i landet har det foregått saging i et slikt omfang på et begrenset område som ved Sagelva i Strømmen. Over en strekning på en drøy kilometer fantes hele 30 sager i samtidig drift – i tillegg ga elva kraft til fem møller. Vi regner at sagperioden varte fra 1520 til 1860, selv om Skjærvasaga ved elveoset holdt på helt til 1927. Tanken om å få til en historisk sag ved Sagelva grodde fram over tid. Lokalhistoriker Alf Stefferud fremkastet ideen rundt 1990. Også i Skedsmo kommune begynte man etter hvert å snakke om planer for Sagelva, men først i 2002 ble planen for Sagelva Miljø- og Historiepark vedtatt. Samme år ble Sagelvas Venner ble stiftet. Les mer …
 Hovedbygningen på Huseby gård, drengestua til venstre. på Skedsmokorset i Lillestrøm kommune er en del av Akershusmuseet. Det ble etablert i 1937 etter forslag fra den framsynte ordføreren Jonathan Larsen. Bygdemuseet er bygget rundt den gamle gården Huseby, som var Skedsmos prestegård frem til 1883. Museet består av seks bygninger: hovedbygningen, stabburet, drengestua, og grisehuset, som er originale deler av gården. Smia og sagmesterboligen har blitt flyttet til museet. Ved arkeologiske regristreringer på gården i 2010 ble det funnet flere rester etter stolper til langhus. Ved radiologiske undersøkelser viste det seg at den eldste datering går tilbake til 150 år f.Kr. Det ble også registrert funn fra vikingtiden. Således kan man med rimelig sikkerhet fastslå at det har vært bosetninger på stedet i over 2000 år. Les mer …
 Shellstasjonen på Skedsmokorset. Foto: Gunnar Haakensen (ca 1960) på Skedsmokorset ble satt opp i 1937. Allerede i 1928 satte smeden Hans Haakensen opp bensinpumper her. Det var Norsk Engelsk Mineralolie Aktieselskap, som senere endret navn til Norske Shell, som bygde stasjonen og forsynte den med bensin- og oljeprodukter. Bensinstasjonen lå inntil den gamle Haakensen-smia på Skedsmokorset som var et velkjent samlingspunkt i bygda. Her hadde Haakensen-familien siden slutten av 1800-tallet drevet en tradisjonell bygdesmie i første etasje, mens det i andre etasje var snekkerverksted og hjulmakerverksted. Her ble det laget vogner, kjerrer, sleder og hjul samt utført nødvendige reparasjoner for veifarende i hestetransportens tidsalder. Det falt seg derfor naturlig å omstille seg og satse på bensinstasjondrift da bilene tok til å dominere veitrafikken. Les mer …
 Tor Weinholdt har skaffet dette fine bildet av Gisledal mølle fra 1907. Bestefaren Peder Westbye tok bildet i 1910. er navnet som ble brukt på det området som ligger mellom jernbanen og Sagelvas utløp i Nitelva, men navnet er ikke lenger i daglig bruk. Navnet Gislebakken er ifølge Skedsmo bygdebok III nevnt allerede i 1764. Israel Johansen Gislebakken ble i 1790 viet til Kiersti Henriksdatter Ryeneie. Nedre Gislebakken var eid av Knud Ryen, enkefru Ingier og Holm Holmsen. Gisledalen var i eldre tid husmannsplass under Stalsberg. Den ble nedlagt 1865 og «utlagt til Hovedjernbanen». Fra 1800-tallet er navnet brukt som betegnelse på Gisledal mølle. Les mer …
 Demningen ved Strømmens Værksted rundt 1920 var mer enn en meter høyere enn dagens demning. Oppdemming var en viktig forutsetning for at Sagelvas ofte sparsomme vannføring kunne utnyttes best mulig. Demningene hadde to hensikter. Vannmagasinering og økning av fallhøyden. På nedsiden av hver demning lå gjerne én sag på hver elvebredd, noen steder to.
Sagelva i Skedsmo har gjennom årtusener gravd seg gjennom leirmassene som for ti tusen år siden ble avsatt på bunnen av «Romeriksfjorden» , og fjellet er avdekket langs nesten hele elveløpet. Dermed kunne demninger og andre byggverk fundamenteres direkte på et solid underlag.
Les mer …
 Frieda Dalen taler til FNs første generalforsamling i London 29. januar 1946. Foto: Ukjent / FNs fototjeneste , f. Alfrieda Kristine Jensen (født 13. desember 1895 i Skedsmo, død 15. februar 1995 i Oslo) var lærer og fagforeningsleder. Under andre verdenskrig var hun det eneste kvinnelige medlemmet av Koordinasjonskomitéen, styringsgruppa for den sivile motstandsbevegelsen Sivorg. Som leder i Norges lærerinneforbund var Dalen sterk tilgenger av at hennes forbund skulle gå sammen med Norges lærerlag, fordi dette ville styrke lærernes innflytelse i lønnsforhandlinger og andre viktige saker. Forbundene hadde jobba parallelt siden 1911, og i 1966 ble de slått sammen. Les mer …
 Norsar - Institutt for teknologisystemer, UiO. Foto: Steinar Bunæs/Eget foto 2021 Universitetssenteret på Kjeller (UNIK) driver forskning innen teknologiske fag i samarbeid med forskningsinstituttene på Kjeller. UNIK er et studiested for master- og PhD-studenter hovedsakelig fra Universitetet i Oslo - UiO og NTNU. Det har ansvar for forskning og utvikling innenfor trådløse nett og informasjonssikkerhet (WNIS), elektronikk og fotonikk, kybernetikk og industriell matematikk, og energi og miljø. I 2017 overtok UiO hele senteret. Det nye Institutt for teknologisystemer er en del av UiOs matematisk-naturvitenskapelige fakultet.
UNIK ble etablert som en stiftelse i 1987 med det formål å utvikle og drive universitetsstudier og forskning, og styrke samarbeidet mellom stifterne og næringslivet. Stifterne er UiO, NTNU og de tre forskningsinstituttene Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), Telenor R&I og Institutt for energiteknikk (IFE).
UNIK skal utnytte kompetansen i Kjellermiljøet til undervisning og veiledning av master og doktorgradsstudenter. UNIKs undervisningstilbud er et supplement til universitetenes studietilbud og ha en faglig forankring i Kjellermiljøet. De opprinnelige eiere var FFI, IFE, TF, og UiO. NTNU kom med i 1995. UNIK er anvendelsesorientert og en samarbeidspartner for Kjellerinstituttene og relevant industri. Les mer …
 Grammofonplater produsert i Sagdalen Den første norske grammofonplatefabrikken kom i drift i Gisledal i Strømmen i 1935. Før den tid måtte plater med norske innspillinger lenge produseres i utlandet. Produksjonen foregikk i første etasje i Nedre mølle, som fram til 1972 lå omtrent der Strømmensaga ble reist i 2009. Det var ingeniør Knut H. Ryen som sto for den daglige ledelsen i nært samarbeid med plateselskapet EMI – Electric & Musical Industries.
Bedriften holdt til i Gisledal med uavbrutt produksjon gjennom 20 år. Med 12 ansatte og 4 presser lå produksjonen normalt på 3000 av de gamle 78-platene i uken, eller noe over 100.000 plater årlig. Det ble brukt råstoff fra England, men under andre verdenskrig ble det sviktende leveranser. Det ble da nødvendig at en leverte inn gamle plater for å få kjøpt nye. I 1955 gjorde vinylplater i 45- og 33-formatene sitt inntog, og i denne overgangsfasen ble virksomheten flyttet til Kjelsås i Oslo.
Selve virksomheten hadde bare det nøytrale navnet Grammofonplatefabrikken, men det er åpenbart at den ble drevet i nær tilknytning til de øvrige virksomheter under Ryen Fabrikker. Platemerkene var velkjente – både His Masters Voice, Odeon og Columbia ble presset her. Les mer …
 Martinius Foseid (1852-1922) var en av de største landhandlerne i Lillestrøm. Han satt i kommunestyret i flere perioder der han representerte Venstre. Foto: Akershusbasen. (1852-1922) var fra Brandval i Solør. Han kom til Lillestrøm i 1883, og etablerte samme år en landhandel som etter kort tid ble en av stedets største forretninger. Vareutvalget ble etter hvert utvidet, og landhandelen fikk navnet Martinius Foseid. Kolonial, manufaktur, kraftfor og gjødning. Handelshuset ble kalt Foseidgården, og bygningens hjørne mellom Storgata og Voldgata ble kalt Foseidhjørnet.
I 1890 giftet han seg med Karen Marie Olsdatter Sørum (f. 1868). Hennes far, Ole Sørum, som eide og drev gården Vestre Sørum, eide også store grunneiendommer i Lillestrøm. Martinius Foseid fikk leid og kjøpt flere tomter av svigerfaren der han satte opp bygninger til ulike formål.
Foseid var ordfører i Lillestrøm bygningskommune i ni år. Dessuten var han medlem i Skedsmo herredsstyre og formann i skolestyret. Som forretningsmann hadde han flere tillitsverv. Blant annet var han formann i Lillestrøm handelsstands forening og medlem av direksjonen i Kjøpmannsbanken i Kristiania.
Foseidhjørnet var i flere tiår et møtested der menn møttes på ettermiddagstid, særlig i helgene, og uformelt diskuterte tidsaktuelle spørsmål. Noen ganger ble tvister oppgjort, og det hendte at slagsmål forekom etter heftige diskusjoner. Les mer … | 
