Andre verdenskrig
Andre verdenskrig, fra et norsk ståsted også kjent som okkupasjonen 1940–1945 var historiens mest omfattende konflikt. Den startet i likhet med første verdenskrig som en europeisk konflikt, men spredde seg raskt til andre deler av verden. De to hovedgrupperingene i krigen var aksemaktene Tyskland, Italia og Japan og de allierte, som omfattet Storbritannia, Frankrike, Canada, USA, Sovjetunionen, Kina og en rekke andre land.
Da det brøt ut krig på kontinentet i september 1939 forholdt Norge seg nøytralt, men som i første verdenskrig var det klart at landet hadde klare sympatier til de allierte. Nøytraliteten ble brutt ved angrepet på Norge 1940, da Tyskland uten forutgående krigserklæring gikk til angrep på en rekke norske byer den 9. april 1940. I løpet av to måneder måtte de norske styrkene kapitulere, men konge og regjering hadde innen det kommet seg i sikkerhet i England.
En fem år lang okkupasjon fulgte. I denne perioden hadde Nasjonal Samling ledet av Vidkun Quisling formelt makten i landet, mens den tyske okkupasjonsmakten representerte den reelle makthaver, Tysklands diktator Adolf Hitler.
Altmarksaken
Utdypende artikkel: Altmarksaken
Før Norge kom inn i krigen var det flere hendelser som svekket nøytraliteten. Den mest kjente og alvorligste er Altmarksaken, som fant sted 16. februar 1940. Den britiske jageren HMS «Cossack» gikk inn i Jøssingfjorden i Sokndal kommune og bordet der det tyske skipet «Altmark» og befridde britiske fanger som var ombord. Dette var et brudd på nøytralitetsreglene, og Norge protesterte mot aksjonen. Tyske myndigheter brukte saken som argument for at Norge ikke kunne ivareta nøytraliteten. De fryktet at de allierte ville ta kontroll over Norge, og dermed få en base for operasjoner mot Tyskland og samtidig blokkere muligheten for å frakte malm fra det nordlige Sverige over Narvik. Begge sider begynte å legge planer for å okkupere Norge, og britene la den 8. april ut miner i Vestfjorden. På det tidspunkt hadde tyske krigsskip allerede lagt ut med kurs mot Norge.
Invasjonen
Utdypende artikkel: Angrepet på Norge 1940
Det tyske angrepet på Norge og Danmark, «Operation Weserübung», ble iverksatt den 8. april. Sent på kvelden støtte de tyske krigsskipene på vei mot Oslo på vaktskuta «Pol III» i ytre Oslofjord. Den ble beskutt med maskingeværild, og kaptein Leif Welding Olsen ble krigens første norske offer.
Den tyske hovedstyrken som gikk inn mot Oslo for å sikre seg hovedstaden og dermed tvinge fram en kapitulasjon ble beskutt da de nådde Drøbaksundet. De ble møtt av ildgivning både fra batteriene over Drøbak og fra Oscarsborg. Flaggskipet, den tunge krysseren «Blücher» ble senket, med stort tap av menneskeliv. Skipet gikk ned ved Askholmene, der vraket fremdeles ligger. Dette førte til at styrkene måtte snu. Tidlig på morgen ble soldater satt i land i Son, og de begynte raskt å bevege seg mot Oslo. Men planen hadde da allerede mislykkes; konge og regjering hadde fått mulighet til å komme seg ut av Oslo.
Flere andre byer ble angrepet, men de tyske styrkene møtte der bare minimal motstand.
Krigens største sjøslag ved Narvik
Tyskernes angrep på norske byer 9. april gikk stort sett etter planen. Unntaket var Oslo og Narvik. I Oslo ble den 205 meter lange krysseren «Blücher» med sin besetning på 1000 mann senket ved Drøbak, noe som tok brodden av angrepet på Oslo. I Narvik gikk det enda verre for den tyske marinen. Dit hadde ti jagere transportert okkupasjonstroppene. Fartøyene var nye og representerte halvparten av landets jagerflåte. Hver av dem var 130 meter lange og hadde en besetning på 325 mann. Planen var at de etter fullført oppdrag skulle trekke seg ut av den trange Ofotfjorden. Det rakk de ikke før de ble angrepet av britiske krigsskip, og krigshistoriens største sjøslag ble utkjempet. Det ble store menneskelige og materielle tap både for norske, britiske og tyske deltakere. En rekke fartøyer ble senket deriblant de norske panserskipene «Eidsvold» og «Norge» samt alle de tyske jagerne og deres forsyningsskip.
Felttoget i Norge
Utdypende artikkel: Felttoget i Norge 1940
Mens norske styrker i begynnelsen i liten grad hadde kunnet yte motstand mot det overraskende angrepet, ble motstanden raskt mer intens. Selv om styrkene i innlandet var små, besto de i stor grad av lokalkjente personer som kunne utnytte terrenget. Tyskerne hadde langt bedre trening og meget gode våpen, mens norske vernepliktige hadde minimal trening og eldre og mer kompliserte våpen. Utstyrsmessig hadde nordmennene en styrke; de norske vadmelsuniformene var varme, og beksømstøvler holdt bena tørre. Tyske soldater slet med lange frakker som ikke var varme nok for den spesielt kalde våren 1940 og støvler som ikke holdt på varmen. Rundt den 20. april kontrollerte norske styrker fortsatt det meste av innlandet.
De siste områdene i Sør-Norge som falt på tyske hender var Vinje og Tinn i Telemark, og Trysil i Hedmark. I Midt-Norge holdt man ut til begynnelsen av mai ved Røros, Hegra og Snåsa.
Under kamphandlingene ble flere norske byer kraftig skadd, og i noen ble sentrumsområdet totalt ødelagt. Leiret i Elverum ble bombet fordi man antok at konge og regjering oppholdt seg der; de hadde klart å komme seg videre da bombene falt. Andre byer som ble totalskadd var Namsos, Steinkjer, Molde, Kristiansund, Bodø og Narvik.
Den 7. juni vedtok regjeringen at konge og regjering skulle ha sete i Storbritannia, og derfra fortsette kampen for et fritt Norge. Den 10. juni ble en kapitulasjonsavtale undertegnet i Trondheim.
Etter kapitulasjonen fulgte nesten fem års okkupasjon. Den var på flere måter mildere enn det som var tilfelle i andre tysk-okkuperte områder, men undertrykkelsen av anti-nazister, ulikt tenkende og etniske og seksuelle minoriteter var like brutal som ellers. Forskjellen mellom Norge og andre land, spesielt landene i Øst-Europa, lå først og fremst i at nazistene definerte nordmenn som «gode germanere» som skulle behandles med respekt. Like fullt var det fem år med undertrykkelse, rasjonering, frykt for slekt og venner som kjempet i krigen og usikkerhet for framtida.
Politisk styre
.jpg)
Utdypende artikkel: Nasjonal Samling
Regjeringer
Samme dag som landet ble invadert hadde Vidkun Quisling utropt seg selv til statsminister på NRK Radio. Dette var ikke i tråd med den tyske planen, da de egentlig ønsket å beholde den lovlige regjeringen. Den tyske sendemannen Curt Bräuer overleverte det tyske ultimatum til de norske myndighetene 9. april, men da regjeringen nektet å kapitulere vendte tyskerne seg til Quisling, og anerkjente ham som statsminister. Dette skulle ikke vare lenge, og Quisling ble presset til å trekke seg. Den 15. april ble det opprettet et administrasjonsråd, støttet av Bräuer, som skulle styre de tyskkontrollerte områdene. Det ble ledet av Ingolf Christensen, fylkesmann i Oslo og Akershus. Fra kapitulasjonen styrte rådet hele fastlands-Norge.
De tyske okkupasjonsmyndighetene ønsket en regjering som kunne slutte fred og styre landet under tysk overherredømme. Stortingets presidentskap innledet den 13. juni forhandlinger om dette. I slutten av juni sendte presidentskapet en anmodning til kongen om å abdisere. Det kom også et forslag om at man ikke lenger kunne anerkjenne regjeringen Nygaardsvold som Norges regjering. Det ble i en prøveavstemning flertall for dette i Stortinget. Kongen sa i en tale på BBC at han ikke kunne medvirke til en slik ordning, da den var påtvunget og grunnlovsstridig. Hans nei styrket moralen kraftig blant de som ville kjempe videre.
25. september 1940 ble riksrådsforhandlingene avbrutt av rikskommissær Josef Terboven som 21. april hadde erstattet Bräuer som øverste tyske representant i Norge. Kongen og regjeringen Nygaardsvold ble erklært avsatt, og administrasjonsrådet ble oppløst. Alle andre partier enn Nasjonal Samling ble forbudt. Etter dette fulgte omkring halvannet år med styre gjennom Terbovens såkalte «kommissariske statsråder». De fleste av de «kommissariske statsrådene» tilhørte Nasjonal Samling, men det ble også rekruttert noen få utenfor partiets rekker.
Den 1. februar 1942 kom så Vidkun Quisling igjen til makten gjennom statsakten på Akershus. Han ble leder for en såkalt «nasjonal regjering» med tittelen ministerpresident.
De lovlig valgte, norske myndighetene etablerte seg i utlandet. Særlig viktig var Londonregjeringen, men eksilmyndighetene omfatter også andre organer.
Forsøk på politisk ensretting
I tråd med den fascistiske tenkningen om den korporative stat, gjorde NS-myndighetene forsøk på å organisere samfunnslivet gjennom faglige og sektorvise sammenslutninger. Disse skulle gi råd og innspill oppover i systemet, og lojalt bidra til å iverksette vedtak fra høyeste hold, i tråd med førerprinsippet og samlet i et «Riksting» som skulle erstatte Stortinget.
Dette bygde på en tenkning om at den politiske makten på ulike samfunnsområder skulle ha basis i de gruppene som hadde spesielle interesser og en spesiell kompetanse på disse områdene.
Denne omorganiseringen av organisasjons- og samfunnslivet møtte betydelig motstand innen de ulike sektorene og ble aktivt sabotert. Dette ble kilde til store stridigheter, arrestasjoner og uro, men lyktes ikke gjennomført på noen områder. Særlig i etterkant av statsakten på Akershus ble tiltakene strammet til, det kom lov om nasjonal ungdomstjeneste, lov om Norges Lærersamband, begge kunngjort 5. februar 1942, samt den noe senere Loven om Den nasjonale arbeidsinnsats fra 22. februar 1943, som alle hovedsakelig var rettet mot barn og unge og som førte til strid og protester og gjennomføringen av disse ble til dels sabotert.
Idretten
Utdypende artikkel: Idrettsstreiken
Siden 1936 hadde det pågått en prosess med å slå sammen de to idrettsforbundene Norges Landsforbund for Idrett og Arbeidernes Idrettsforbund. De hadde startet deltakelse i hverandres arrangementer og skulle etter planen vedta sammenslåing i løpet av 1940. Arbeidet stoppet opp med angrepet 9. april, men kom igang igjen og 13. september 1940 oppnevnte partene et interimsstyre for Norges Idrettsforbund.
Den videre prosessen ble avbrudt da det nyopprettede Departementet for arbeidstjeneste og idrett, ledet av kommissarisk stasråd Axel Stang 22. november 1940 oppløste de to forbundene og interimsstyret i det nye forbundet, og i egen regi opprettet Norges Idrettsforbund. Dette var ett forbund med politisk lojale «førere» for hver idrettsgren.
Idretten svarte ved at forbund, kretser og lag gikk til «idrettsstreik» ved at organisert idrettsliv og offentlige konkurranser ble stanset. Det nye forbundets arrangementer ble boikkottet og idretten organiserte i stedet sine egne, illegale konkurranser. Oppslutningen rundt det offisielle forbundets arrangementer ble så dårlig, både fra utøvere og fra publikums side, at dette etter hvert ble gitt opp, og de illegale arrangementene kunne gjennomføres mer åpnet.
Denne idrettsstreiken ble en vikige inspirasjonsfaktor for senere motstandsaksjoner da en så hvor effektiv sivil, ikkevoldelig motstand kunne være.
Musikkfronten
Musikkfronten oppsto som en følge av at det NS-styrte NRK forsøkte å bruke konsertvirksomheten til norske musikere i propagandaarbeidet, og musikerne oppfordret da både publikum og musikklivet om å boikotte av de offentlige konsertene.
Som innen idretten, vokste da fram illegale arrangementer i form av konserter utenfor myndighetenes kontroll. Motstandskonserter ble holdt fram til de ble kastet i fengsel eller ble nektet å spille offentlig. Sentralt i dette arbeidet sto pianistene Robert Riefling, Amalie Christie og den tidligere musikksjefen i NRK, den tyske fiolinisten og dirigenten Hugo Kramm.
Det offentlige musikklivet ble da mot slutten av krigen kun opprettholdt av tyske musikere og Filharmonisk Selskaps Orkester, som forsøkte en vanskelig balansegang.
Teaterboikott
Det var store konflikter mellom norske teaterfolk og myndigheter under krigen, og i mai 1941 oppstod en fem ukers teaterstreik. NS-byråkrater overtok ledelsen av Nationaltheatret, Det norske teatret og Trøndelag Teater, og alle som drev teater, måtte søke om tillatelse for ett år av gangen. Parallelt hadde den tyske okkupasjonsmakten Deutsches Theater i Oslo.
Lærerstriden
Utdypende artikkel: Lærerstriden
Blant de sektorvise sammenslutningene som skulle inngå i et «Riksting» var lærerne. Blant de nye lovene som kom umiddelbart etter statsakten var lov om Norges Lærersamband, hvor hvor alle lærerorganisasjonene som omfattet de skoleslag som hørte inn under Kirke- og undervisningsdepartementet ble samlet i Norges Lærersamband med medlemsplikt for alle lærere. Etter utløste store protester og førte til lærerstriden og massearrestasjonen av lærere 23. mars 1942 da 1100 mannlige lærere ble arrestert og rundt 500 av dem ble i april deportert til fangenskap i Finnmark kystbåten «Skjerstad» til Kirkenes.
Kirkestriden
Utdypende artikler: Den norske kirke under andre verdenskrig og Kirkekampen
Kristent Samråd ble stiftet allerede 25. oktober 1940 som et samlende organ for kirkelig motstand mot trusler om myndighetens inngripen og ensretting av de ulike kirkelige miljøene i Norge. Dette skjedde offentlig på et folkemøte i Calmeyergatens Misjonshus. Slik medførte den tyske okkupasjonen og NS-styret, gjennom de kommissariske statsrådene at de ulike kirkelige miljøene ble umiddelbart samlet etter å ha vært i en opprivende teologisk strid, kjent som kirkestriden siden rundt 1920.
NS svarte på motstanden med å danne Kristen Samling i oktober 1940 for å ivareta kristne tilknyttet Nasjonal Samling og som følte en isfront i sine lokale menigheter.
Biskopene i Den norske kirke utstedte et hyrdebrev som ble lest opp den 9. februar 1941 med protester mot Hirdens oppførsel, mot nedleggelsen av Høyesterett og mot forsøk på å begrense prestenes taushetsplikt for å gjøre dem til angivere. Senere samme sommer forlangte Terboven innsamling av alle kirkeklokker, slik at metallet kunne brukes i krigsindustrien. Dette ble effektivt trenert og sabotert, godt hjulpet av handelsminister i Quislings regjering, Eivind Blehr, noe som ble en formidlende faktor mot ham i rettsoppgjøret etter krigen.
Det endelige brudd mellom Den norske kirke, som på dette tidspunktet var en statskirke, kom etter statsakten på Akershus og NS-myndighetene bestemte at denne skulle feires med en festgudstjeneste i Nidarosdomen kl 11:00 hvor NS-medlem siden 1933 sogneprest Peder Blessing Dahle skulle forrette, mens den opprinnelig fastlagte høymessen med domprost Arne Fjellbu ble utsatt til kl 14:00. Nesten bare medlemmer av Hirden kom til Dahles gudstjeneste, mens rundt 1500 sto utenfor og ventet på Fjellbu. Dette ble tatt som en utålelig provokasjon, kirken ble stengt og politiet ble satt inn for å fjerne alle de oppmøte. Da Fjellbu ble ansatt, la de sju biskopene ned sine embeter og Kristent Samråd utarbeidet bekjennelsesskriftet Kirkens Grunn, som ble lest opp i landets kirker 1. og 2. påskedag 1942, noen som medførte et stort flertall – rundt 92 % – av landets geistlige la ned sine embeter.
Biskopene opprettet da Den midlertidige kirkeledelse som erstattet Kristent Samråd, for å styre Den norske kirke og videreførte det tette samarbeidet med frikirkelige miljøer.
Arbeidstjenesten
Utdypende artikkel: Arbeidstjenesten
Allerede i 1940 satte Administrasjonsrådet i gang en frivillig Arbeidstjeneste for å hjelpe til med gjenoppbygging etter krigshandlingene. Arbeidstjenesten ble videreført av NS-myndighetene som gjennom en forordning, fra 22. februar 1943 Loven om Den nasjonale arbeidsinnsats, som prøvde å skrive ut vernepliktig ungdom til denne tjenesten, siden militær verneplikt hadde falt bort som følge av at de norske militære styrkene var demobiliserte. Rundt halvparten av de aktuelle ungdomskullene ble utskrevet til Arbeidstjeneste somrene 1942, 1943 og 1944.
Arbeidstjenesten hadde en militær struktur og ble ledet av en general, fra april 1941 tidligere oberst i artilleriet, Carl Frølich Hanssen.
Til tross for paroler mot å møte opp til denne tjenesten, gjorde tjenestens praktiske orientering at mange opplevde at det ikke var unasjonalt å delta de to første årene, men dette endret seg i 1944 da myndighetene også innførte arbeidsmobiliseringen. Utskrivning til Arbeidstjenesten ble aktivt sabotert gjennom militære aksjoner mot registrene, blant annet sprengningen av Akersgata 55 i Oslo.
Ungdom
Utdypende artikler: Nasjonal ungdomstjeneste og Foreldreaksjonen (andre verdenskrig)
I etterkant av Statsakten på Akershus vedtok NS-myndighetene 5. februar 1942 lov om nasjonal ungdomstjeneste hvor det het at alle norske ungdommer mellom ti og atten år skulle tjenestegjøre i Nasjonal Samlings ungdomsfylking og det ble fryktet at dette ville innebære en politisk indoktrinering av norsk ungdom.
Loven var en parallell til det obligatoriske medlemskapet i Hitler-Jugend i Tyskland. Dette utløste en folkelig og spontan protest mot den nasjonale ungdomstjenesten. Særlig var kvinnene aktive i denne protesten. Protestene måtte undertegnes med full navn og adresse, og for å vanskeligjøre arrestasjoner, ble det avtalt at alle protestene skulle postlegges samtidig. Hele 200 000 brev kom samtidig inn og det ble umulig for NS-myndighetene å reagere mot alle, og den nasjonale ungdomstjeneste ble en total fiasko da kun barn fra NS-familier møtte opp til tjeneste.
Kultur
Utdypende artikkel: Kulturtinget
Kulturtinget var også en planlagt avdeling i Quislings «nyordning» av statsforfatningen, hvor Stortinget skulle erstattes av et «Riksting» oppdelt i et «Næringsting» og et «Kulturting».
26. september 1942 ble det såkale Kulturtinget opprettet som et ledd i ensrettingen av det norske kulturlivet. Det skulle være et rådgivende organ for Kultur- og folkeopplysningsdepartementet og skulle sørge for «et fritt åndsliv med organisert selvstyre under statens tilsyn». Kulturrådet var sammensatt av 46 medlemmer fra vitenskap, kunst og skole, oppnevnt og under ledelse av Gulbrand Lunde.
Kulturtinget hadde bare to møter. Det første ble åpnet i Gamle festsal i Domus Academica («Urbygningen») i Oslo 21. september 1943 av Rolf Jørgen Fuglesang som hadde overtatt ministerposten etter Lundes død 25. oktober 1942 og det andre, og siste, ble holdt i Erkebispegården i Trondheim 25.–27. juli 1944.
Granskningskommisjonen av 1943
Utdypende artikkel: Granskningskommisjonen av 1943
Etter de feilslåtte tiltakene for å vinne befolkningen for sin sak, samtidig som den militære motstanden fra Milorgs og SOEs side ble tydeligere, var det et sterkt behov fra NS' side å dempe britiskvennligheten i norsk opinion. Utnevnelsen av Vidkun Quislings andre regjering etter statsakten på Akershus hadde heller ikke medført den selvstendigheten i forhold til de tyske myndighetene som Quisling hadde forutsatt.
23. oktober 1943 ble det derfor satt ned en granskningskommisjon under ledelse av Herman Harris Aall som skulle se om Johan Nygaardsvolds regjering hadde fulgt «folkerettens regler for en nøytral stats rettigheter og forpliktelser» i tiden før 9. april 1940. Tesen var at Johan Nygaardsvold hadde drevet et dobbelspill under dekke av nøytraliteten til å inngått avtale med Storbritannia. Kommisjonen skulle også se om jøder og frimurere hadde vært involvert at den norske nøytraliten strandet. Videre skulle kommisjonen se på den norske kongehusets legitimitet. Blant annet forsøkte kommisjonen å vise at kong Haakon VII hadde drevet en personlig utenrikspolitikk uten at dette var kjent for regjering og Storting. I Danmark hadde tyskerne også forsøkt å samle opplysninger om at dronning Maud ikke var kronprins Olavs rette mor, bare hans adoptivmor. Ifølge rykter skulle Olav være sønn av Mauds søster Victoria, samt en britisk offiser.
Dersom kommisjonen kunne vise at den tyske okkupasjonen ikke brøt folkeretten som følge av den norske regjeringens angivelige nøytralitetsbrudd i forkant, var okkupasjonen å anse som et tysk selvforsvar. Dersom det skulle vise seg at det norske kongehuset ikke var legitimt, ville dette også kunne styrke Quislings posisjon og omdømme i befolkningen og renvaske NS som landsforrædere.
Den tyske tilstedeværelsen
Wehrmacht
Utdypende artikkel: Wehrmacht
Det sto opptil 400 000 tyske soldater i Norge under krigen.[1][2] Disse var ofte av militære årsaker plassert på mindre steder, særlig langs kysten, og kunne ha en dominerende, massiv tilstedværelse i små og mellomstore lokalsamfunn. Det store antallet utplassert i Norge førte til at disse ikke kunne settes inn på andre, viktigere frontavsnitt. Adolf Hitler var helt til det siste overbevist om at Norge ville bli hovedmål dersom de allierte skulle invadere av tysk-besatt område utenfor de pågående krigsavsnittene. De allierte forsøkte styrke en slik oppfatning gjennom sette ut rykter om invasjon i Norge. De allierte kommandoraidene mot norskekysten tjente også til å befeste denne oppfatningen.
Gjennom Festung Norwegen ble det etablert en rekke befestninger rundt i landet. Mange av disse var kystfort, men det var også befestninger i innlandet, dette var en del av Atlantikwall («Atlanterhavsvollen»). Disse ble hovedsakelig bygget av Organisation Todt, ofte ved hjelp av krigsfanger, særlig sovjetiske, polske og jugoslaviske. De større fortene bestod ofte av henholdsvis tre og fire kanonstillinger. Kanonene på fortene kunne være av kaliber 38 cm og hadde en rekkevidde på opptil 55 kilometer, avhengig av granattypen. Blant de største fortene var Austrått fort, med kanoner fra blant annet «Gneisenau» etter at den ble tatt ut av aktiv tjeneste i 1942. Flere av fortene ble drevet av den tyske hæren, såkalte Heeres-Küstenbatterie.
Da krigen var over var det 31 000 utenlandske arbeidere for Organisation Todt i Norge.
Den tyske polititjenesten
Utdypende artikler: Sicherheitsdienst, Sicherheitspolizei og Gestapo
I Norge ble Sicherheitsdienst (SD) og Sicherheitspolizei (Sipo) etablert i juni 1940 under felles kommando med politigeneral Wilhelm Rediess som sjef under hele okkupasjonen. Rediess' offisielle tittel var Der höhere SS- und Polizeiführer Nord, Polizeigeneral. Norge var det første okkuperte landet hvor SIPO og SD sto under felle kommando, og Rediess var da leder for alt tysk politi i Norge, med unntak av feltgendarmeriet (militærpolitiet) som var en del av Wehrmacht. Han hadde også overordnet kommando over de Waffen-SS-styrker som ble flyttet til fronten i Finland etter angrepet på Sovjetunionen juni 1941. Rediess rapporterte direkte til både Heinrich Himmler i Tyskland og Josef Terboven i Norge, og hadde et nært samarbeid med Terboven.
Den faktiske lederen av SIPO og SD i Norge var i praksis Rediess' nestkommanderende, SS-Oberführer Heinrich Fehlis (grad tilsvarende oberst) med den offisielle tittelen Befehlshaber der Sipo und des SD (BdS). Fehlis hadde bakgrunn fra SD i Tyskland, og kom til Norge i slutten av april fra Stapostelle Frankfurt.
Fehlis endret fra de første såkalte Einsatzkommando til betegnelsen landsdelskommandoer, Kommandeure der Sipo und des SD (KdS), som ble etablert i Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø, mens hovedkvarteret med toppledelsen ble etablert på Victoria Terrasse i Oslo. Dette ble kalt Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD (BdS), da betegnelsene KdS og BdS var både for sjefsstillingen og kommando-området. Under disse kommando-områdene ble det opprettet avdelinger, og under avdelingene kunne det være underliggende kontorer, kalt referater.
Den felles tjenesten Sipo og SD hadde rundt 1250 ansatte tyskere mot slutten av krigen, mot 200 ved starten i 1940, inkludert kriminalpolitiet Kripo og Grensepolitiet. I tillegg var de norsk medhjelperne som Vertrauensleute (agenter), tolker, sjåfører, kontorfolk, sentralborddamer og lignende. Trolig dreier det seg om mellom 1800 og 2000 nordmenn totalt, hvor rundt en tredjedel var i Oslo.
Bare i KdS Oslo var det 316 tyskere og 86 nordmenn da krigen sluttet. I tillegg kom rundt 100 grensepolitifolk, 200 i brev- og telegramkontrollen overført fra den militære etterretningen Abwehr og 100 sjåfører, rengjøringspersonale og andre medhjelpere.[3]
Nordmenn i tysk tjeneste
Omkring 15 000 nordmenn forsøkte å la seg verve til tysk tjeneste som frontkjempere. Av disse ble omkring 5000 satt i tjeneste, de aller fleste på Østfronten. Noen få var med helt til slutten, og deltok i slaget om Berlin. I perioder bar de norske kjennetegn på uniformene. Nordmenn gjorde også tjeneste ved tyske krigsfangeleire i Norge, se nedenfor.
Sykepleiere som gjorde tjeneste i Tysk Røde Kors, såkalte frontsøstre, ble etter krigen straffet for samarbeid med fienden. Den internasjonale Røde Kors-komitéen protesterte på dommene.
I Norge ble det opprettet egne SS-avdelinger, først Norges SS og deretter Germanske SS Norge.
Verving til Waffen-SS, Germanske SS Norge og av frontsøstre ble foretatt gjennom Germanische Leitstelle in Norwegen i Drammensveien 99 i Oslo, foruten egne vervingskontorer også andre steder.
En rekke nordmenn gjorde også tjeneste i overvåkingstjenesten Sicherheitsdienst, sikkerhetspolitiet Sipo, den militære etterretningen Abwehr eller andre avdelinger, og enheter i Hirden ble ved en rekke tilfeller satt under tysk kommando. Angiver- og infiltrasjonsenheten Sonderabteilung Lola, også kalt Rinnanbanden besto utelukkende av norske medlemmer, og ble etter hvert endel av den tyske overvåkingstjenesten Sicherheitsdienst (SD), og slik en del av det tyske politiet i Norge under okkupasjonen. Rundt 70 nordmenn var innom denne enheten i løpet av okkupasjonen.[4]
Lebensborn
Utdypende artikkel: Lebensborn
Etter at den øverste sjefen for tysk politi og SS i Norge, Wilhelm Rediess i mars 1941 fikk inn rapporter om at et stort antall norske kvinner var blitt gravide med tyske soldater, ble Lebensborn-programmet igangsatt også i Norge, og det ble gjennom dette opprettet en rekke mødre- og barnehjem for ugifte norske kvinner som fikk barn med tyske soldater, fortrinnsvis fra SS. Rundt 8 000 barn ble født på disse hjemmene i løpet av krigsårene.
Fengsler og fangeleire
Utdypende artikkel: Fengsler og fangeleire under andre verdenskrig
Omkring 40 000 nordmenn ble arrestert og fengslet eller internert i løpet av krigsårene. Sipos arkiver ble brent, og det finnes derfor ikke noe eksakt tall. De norske fengslene ble tatt over av okkupasjonsmakten, men ble fulle allerede i løpet av sommeren 1940. Det ble derfor opprettet flere fangeleire. Disse var ikke innrettet som konsentrasjonsleire, og forholdene var ikke så ille som i leirene på kontinentet. En del av fangene sonet hele straffen i Norge, mens for andre var de norske leirene en holdeplass på veien mot konsentrasjonsleir i Tyskland eller Polen. Fra høsten 1944 var det ikke lenger mulig å sende fanger til Tyskland, og improviserte fengsler måtte tas i bruke over hele landet.
Krigsfangeleire
Utdypende artikkel: Krigsfangeleire
Fra 1941 ble sovjetiske og polske krigsfanger sendt til Norge. Omkring 75 000 sovjetiske og 1600 polske fanger var i leirene i løpet av krigen, og mellom 13 000 og 15 000 omkom i leirene. Selv om det var krigsfangeleire og ikke konsentrasjonsleire var forholdene brutale, ikke minst på grunn av at nazistene oppfattet russere som «undermennesker».
Krigsfangene var fordelt på 125 leire som var spredt over hele landet. Fire av dem var hovedleire:
- Stalag 303 på Jørstadmoen
- Stalag 330 i Sagen, senere flyttet til Beisfjord
- Stalag 332 i Elvenes
- Stalag 380 i Drevja og Oppdal
Det ble også sendt 4113 fanger fra Jugoslavia, de fleste av dem serbere. De var politiske fanger, og leirene ble kontrollert av SS. Forholdene var meget brutale, med mishandling og massehenrettelser. I 1943 tok Wehrmacht over leirene, og forholdene ble noe bedre. I forhold til folketallet var det ingen land i Europa som tok imot flere utenlandske krigsfanger og tvangsarbeidere enn Norge.[5]
Bare 1753, færre enn halvparten, overlevde krigen. Mange fanger ble satt i arbeid utenfor leirene, og var da under Organisation Todts kontroll. Arbeidsforholdene var svært harde, spesielt under arbeidene på riksvei 50 og Nordlandsbanen. En strekning av Riksvei 50 fikk på grunn av de mange dødsfallene tilnavnet «Blodveien».
I tillegg til tyske vaktmannskaper gjorde omkring 360 nordmenn tjeneste ved leirene gjennom Hirdvaktbataljonen og SS-Vaktbataljon 6. De fleste av dem var rekruttert fra Hirden, de yngste helt ned til 16 årsalderen. Også de norske fangevokterne sto for omfattende mishandling av fangene, særlig de yngste av dem, så brutalt at også SS-folkene reagerte. Hirdsjef Oliver Møystad måtte skrive til Quisling og be om at de yngste hirdmennene ble fjernet fra tjenesten.[5]
Hverdagsliv
Utdypende artikkel: Hverdagsliv under andre verdenskrig
Rasjonering
Noe av de første tingene folk flest merket var rasjoneringen av matvarer, drivstoff og annet. Etterhvert som krigen gikk sin gang ble rasjonene stadig mindre, og flere varer som ble regnet som viktige for den tyske krigsinnsatsen ble rasjonert. Biler ble kjørt med knottgeneratorer. Tobakk var strengt rasjonert, og mange skaffet seg en tobakksplante og røyket bladet fra den i pipa. Brennevin ble også rasjonert. Klær var også mangelvare, så det ble lappet og stoppet så lenge ting holdt seg sammen. Uvante materialer ble brukt, som fiskeskinn til å lage sko. Når en butikk fikk inn varer kunne det bli svært lange køer.
Utvalget av mat var sparsomt, og det ble mye potet og kålrot på bordet. Disse vitaminrike knollene reddet nordmenn fra underernæring. Mat ble gjerne stekt i tran, hvilket jo også bidro til å holde folk friske selv om det ikke gjorde mye for matgleden. Matauk ble viktig, og de fleste hageflekker ble spadd opp for å gi plass til poteter og grønnsaker. Mange skaffet seg en gris; begrepet «villagris» ble godt kjent i løpet av krigsårene. Bærplukking var også viktig for å få vitaminer og litt avveksling, og kanskje ikke minst noe søtt.
Blending
Straks etter 9. april 1940 ble det påbudt blending for alle, slik at allierte fly ikke skulle kunne orientere seg på nattlige bombetokter. Brudd for forskriftene førte til bot på fra tyve til femti kroner. Man måtte ha spesielle blendingsgardiner, sorte gardiner som ble festet i vinduskarmene slik at ikke noe lys slapp ut. Biler fikk spesielle blendingshetter på lysene, og gatelys ble utstyrt med skjermer slik at bare litt lys slapp ut, eller med blå pærer. De fleste gatelys ble etter hvert
slått helt av. Stolper ble merket med hvitmaling så folk kunne se dem i mørket. Sykler måtte også blendes, og mange ble bøtelagt for å ha for dårlig blending der. Veiene ble for første gang merket med hvite striper for å gjøre det lettere å kjøre i dårlig lys. I byene var det «lostjeneste», unge menn som mot betaling fulgte folk hjem i mørket.
Rekvirerte skoler
Undervisningssituasjonen ble vanskelig etter hvert som stadig flere skoler ble rekvirerttil kaserne for tyske soldater.
Dette skapte store utfordringer for skolene for å holde undervisningen i gang, og alle mulige tilgjengelige lokaler ble tatt i bruk, også private hjem og improviserte løsninger. Allikevel var undervisningssituasjonen svært krevende, både for elever og lærere, og undervisningen måtte ofte foregå på skift fra tidlig om morgenen til sent på kveld i overfylte rom med dårlige luftemuligheter og også vanskelige fyringsmuligheter om vinteren. I tillegg ble situasjonen ytterligere vanskeligere en del lærere ble deportert til Finnmark under Lærerstriden våren 1942.
Oppblomstring av norsk økonomi
På grunn av de omfattende tyske byggearbeidene som ble igangsatt allerede sommeren 1940, forsvant all arbeidsledighet samme høst.[5] Dette omfattet både innstallasjoner til Festung Norwegen og veier og jernbane. Den tilgjengelige norske arbeidskraften var ikke tilstrekkelig, slik at det ble satt inn både norske og utenlandske tvangsarbeidere, både krigsfanger og tvangsrekruttert arbeidskraft fra andre tyskokkuperte områder.
De tyske okkupantene opplevde stor samarbeidsvilje fra det norske næringslivet, fra Norsk Hydro til små håndverksbedrifter.[6] Over 200 000 nordmenn tok såkalt «tyskerarbeid», i første rekke direkte for Wehrmacht.[6] Mange av disse arbeider for underleverandører. Disse befant seg i et grenseland mellom Administrasjonsrådets oppfordring om å holde «hjulene i gang», og ren krigsprofittering, en balansegang og et dilemma gjennom hele okkupasjonen. Mange beveget seg farlig nær og over denne grensen.[7]
Tyskerarbeid
Utdypende artikkel: Organisation Todt
Samlet var over 200 000 nordmenn var engasjert i såkalt tyskerarbeid under krigen, de fleste av disse arbeidet for Wehrmacht. Hans Klaussen Korff, rikskommissariatets finansforvaltning rapporterte at «Den norske samarbeidsviljen (...) gjorde det mulig for okkupasjonsmakten å holde økonomien i gang helt fram til krigens siste dager.»
Også i gjennomføringen av Organisation Todts (OT) byggeprosjekter var en avhengig av norske byggefirmaer, som ofte var underleverandører til de tyske hovedentreprenørene. Det er lite som tyder på at det var vanskelig å finne norske samarbeidspartnere i OTs prosjekter, og kontraktene ble inngått frivilig, på vanlige forretningsmessige vilkår og grunnlag.
Kontroller
Etterhvert ble det også tydelig for alle at det okkuperte Norge var en politistat. Det var hyppige kontroller av identitetspapirer. I grenseområdene måtte man ha grensepass i tillegg til vanlige papirer. Kontrollene ble foretatt både av tyske soldater, Gestapo, norsk politi og avdelinger fra Hirden. Både biler, fotgjengere, syklister og folk på hestekjerrer måtte regne med å bli stoppet. Det ble naturlig nok særlig mange kontroller når det hadde skjedd noe spesielt, som en sabotasjeaksjon.
Informasjon
Utdypende artikkel: Aviser under andre verdenskrig
Pressen ble underlagt streng sensur. I tillegg ble NRK nazifisert. Etter en tid ble det klart for okkupasjonsmyndighetene at de færreste hørte på NRK, men heller på nyhetsssendingene fra London – selv om det var forbudt. Dermed ble radioapparatene inndratt.
Folks viktigste nyhetskanal ble dermed illegale radioer, den illegale presse og ikke minst spredning av nyheter fra person til person.
Motstand
Holdninger overfor de tyske okkupantene
Den britiske etterretningstjenesten som kartla folkestemningen i de okkuperte landene kom imidlertid til at omkring 10 prosent av befolkningen var innbitte motstandere av de tyske makthaverne, 10 prosent var pro-tyske, mens de resterende 80 prosentene var mer eller mindre likeglade. LO-formann Konrad Nordahl hevder i sin bok Med LO for frihet (1969) at disse anslag var noenlunde representative også for forholdene i Norge under okkupasjonen.[8]
Sivil motstand
Allerede i løpet av sommeren 1940 begynte man å organisere motstand mot okkupasjonen. Denne motstanden var både sivil og militær. Sivilt foregikk det utstrakt produksjon av illegale aviser, og det ble gjennomført en rekke protestaksjoner som for eksempel læreraksjonen og melkestreiken. Det var også mye motstand som ikke var organisert, som det å lytte til engelsk radio eller eller andre former for hverdagsmotstand.
Militær motstand
Utdypende artikkel: Hjemmefronten
Militært fantes det en rekke grupper som gjennomførte sabotasje. Milorg var en offisiell motstandsbevegelse som fra 1942 var underlagt Forsvarets Overkommando. Man fant også små grupper som sto Milorg nær, men som ikke var en del av den formelle strukturen, som 2A. Den kommunistiske motstandsbevegelsen var tildels aktiv allerede før krigsutbruddet, med Osvald-gruppa som den mest aktive organisasjonen etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941.
Hverdagsmotstand
Hverdagsmotstanden bredte etter hvert om seg. Mange ønsket å vise en viss motstand, og man brukte blant annet binders i jakkeslaget eller topplue. Disse motstandstegnene, bindersen som symbol på samhold og nisselua som symbol på rødfargen fra det norske flagget og på gamle, norske tradisjoner, skapte stort oppstuss, og begge deler ble forbudt. Det norske flagget ble også forbudt, og det var stor oppfinnsomhet med å putte inn rødt, hvitt og blått i forskjellige motiver på f.eks. julekort. Ting som dette var en form for individuell trass mot okkupasjonsmakten, men fordi den etter hvert spredde seg til så mange fikk den karakter av kampanjer, særlig mot slutten av krigen. Om den ikke påvirket krigens gang var den en evinnelig småstein i ridestøvlene til Terboven.
Særlig etter det tyske nederlaget i Stalingrad vinteren 1943 og invasjonen i Normandie sommeren 1944 var det tydelig at krigslykken hadde snudd. Da ble også isfronten på okkupantene og norske NS-medlemmer hardere og tonen ble mer aggressiv. Tidligere var denne mer passiv, men etter de tyske militære nederlagene kunne motviljen bli vist tydeligere.
Utefronten
Utdypende artikler: Utestyrkene, Svensketrafikken og Nordsjøfarten
Utdypende artikkel: Oversikt over norske krigsgraver i Storbritannia
Utestyrkene er en betegnelse på de norske styrkene som ble satt opp i utlandet i løpet av krigen. Det var rundt 80 000 nordmenn som befant seg utenfor rikets i løpet av krigen, og en betydelig andel av disse gjorde en eller annen form for krigsinnsats. Den 1. januar 1941 ble det innført tvungen verneplikt blant nordmenn på britisk område. Ved den tyske kapitulasjonen var det omkring 26 000 personer i utestyrkene.
Marinen opererte for det meste fra Storbritannia, og var i aktiv krigstjeneste fra sommeren 1940.
Luftforsvaret hadde sin hovedbase, Little Norway, i Canada. Marinens flygevåpen og Hærens flyvåpen kom under felles kommando i 1941, og ble slått sammen i 1944. I tillegg til at det var fire norske skvadroner gjorde norske flyvere tjeneste i Royal Air Force.
Mens marinen og luftforsvaret hadde stor bevegelsesfrihet, kunne Hæren bidra med langt mindre etter kapitulasjonen. Dette var derfor den lavest prioriterte forsvarsgrenen. De viktigste avdelingene holdt til i Storbritannia, og sto til dels under britisk kommando.
Rikspolitiet og Reservepolitiet var egentlig halvmilitære enheter, men de ble utstyrt som lett infanteri. Styrkene ble satt inn i Finnmark mot slutten av krigen.
Handelsflåten stilte gjennom Nortraship omkring 1000 skip til rådighet for den allierte innsatsen. Rundt 30 000 norske sjømenn deltok i krigsfarten.
Jødenes skjebne
Utdypende artikler: Deportasjonen av jødene og Holocaust
Allerede kort tid etter invasjonen kom de første forordningene som rammet jøder, med inndragning av radioapparater, J-stempling av legitimasjonspapirene og pålagt utfylling av registeringsskjemaet Spørreskjema for jøder i Norge, de to siste tiltakene i januar-mars 1942.
25 oktober 1942 ble alle mannlige jøder arrestert, og 26. november samme år også kvinner og barn, og de første jødene sendt til Auschwitz. Av de omkring 2200 jødene som bodde i Norge i april 1940 ble 767 sendt til leirene. Av disse var det bare 32 som kom levende gjennom krigen. Omkring 1400 jøder klarte å flykte til Sverige eller Storbritannia, mens noen ytterst få klart å leve i skjul i Norge gjennom hele krigen.
Evakuering og nedbrenning av Finnmark og Nord-Troms
Utdypende artikkel: Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms
Som følge av de tyske militære nederlag og tilbaketoget fra Murmanskfronten, ble de beordret tilbaketrekning helt til Lyngen i Troms. På direkte ordre fra Hitler skulle befolkningen evakueres, og at de tyske styrkene skulle benytte seg av «den brente jords taktikk» for å hindre den fiendtlige, sovjetiske Den røde armé i å dra nytte av ressursene dit de kom. Dette innebar at mesteparten av bygningsmassen og infrastrukturen i de norske områdene øst for Lyngenlinjen ble brent og ødelagt.
Ordren ble iverksatt av generaloberst Lothar Rendulic som nylig hadde fått kommandoen over 20. Gebirgsarmee, og evakueringen som ble utført med tvang pågikk fra oktober 1944. Fra norsk side ble prosessen ledet av politiminister Jonas Lie sammen med sosialminister Johan Andreas Lippestad.
De fleste av sivilbefolkningen på nesten 60 000 ble forsøkt tvangsflyttet sørover, men omkring 25 000 mennesker gjemte seg bort til fjells og i utmark fra områdene de bodde på fram til sovjetiske styrker eller norske politistyrker kom til områdene. Om lag 300 døde som følge av evakueringen og overvintring i de nedbrente områdene. Omkring 3000 mennesker gjemte seg i tunnelene ved Bjørnevatn gruver da kampene raste mot de sovjetiske troppene som kom inn i Sør-Varanger.[9] Gamle og syke ble plassert på institusjoner lenger sør i landet, de fleste av disse kom aldri tilbake til hjemstedet.[10]
Freden
Utdypende artikkel: Frigjøringen 1945
Den 8. mai 1945 kapitulerte Tyskland betingelsesløst. Det var stor frykt for at de tyske styrkene i Norge ikke skulle akseptere nederlaget, og med flere hundre tusen mann og sterke forsvarsverker var det uklart hvordan det ville gå. Karl Dönitz, som hadde tatt over som rikspresident i Tyskland etter Hitlers selvmord, ga ordre til kommandanten i Norge om umiddelbar kapitulasjon, og hjemmestyrkene kunne begynne å ta kontroll over landet.
13. mai kom kronsprins Olav og fem statsråder tilbake til Norge, og 7. juni kom Haakon VII og resten av regjeringen.
Rettsoppgjøret
Utdypende artikkel: Rettsoppgjøret
Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var sakene som ble ført mot nordmenn som hadde samarbeidet med tyske okkupasjonsmyndigheter og mot tyske krigsforbrytere. Oppgjøret begynte med arrestasjoner dagen etter den tyske kapitulasjonen, 9. mai 1945. Det kalles også landsvikoppgjøret, ettersom langt de fleste sakene gjaldt nordmenn som var tiltalt for forskjellige former for landssvik. De siste sakene ble avsluttet i 1951.
I løpet av oppgjøret ble 28 750 personer arrestert. Det høyeste antallet fanger hadde man 1. juli 1945, da omkring 14 400 personer var i varetekt. Disse var fordelt på omkring 200 fangeleire, blant annet Grini. Arrestasjonene ble foretatt blant annet på grunnlag av lister som hjemmefronten og norske eksilmyndigheter hadde satt opp. Et betydelig antall av de det ble reist tiltale mot ble ikke pågrepet, men i stedet innkalt til rettsforhandlinger underveis i oppgjøret.
Det ble behandlet 92 805 saker mot nordmenn og norske bedrifter, og 347 saker mot tyskere.
Krigens spor i lokalsamfunnene
Krig og okkupasjon satte dype spor i lokalsamfunnene i Norge, både fysiske spor i landskapet og på bygninger, og ikke minst de psykiske sporene hos de som opplevde krigen. Den skapte også dype og langvarige konflikter mellom de som sto på forskjellig side. En så skjellsettende opplevelse som dette ble også overført til neste generasjon og til barnebarn, slik at minnet om krigen har holdt seg svært levende for mange, også de som er født lenge etter 1945. Etterhvert som årene går er det stadig færre som har egne minner fra krigsårene. Sporene i form av festningsverk, tyskerbrakker og ikke minst de mange minnesmerker som er satt opp i norske byer og bygder er allikevel til stede. På de stedene som ble bomba under krigen er sporene indirekte synlige. Går man for eksempel gjennom Leiret i Elverum er det lett å se at nesten alle bygninger i sentrum er reist etter krigen, fordi de meste av tettstedet ble fullstendig rasert av tysk bombing i april 1940. Den samme skjebne ble blant annet Steinkjer og flere andre norske byer og tettsteder til del.
De fleste steder i Norge har et minnesmerke som nevner de fra stedet som falt under krigen. Disse monumentene har gjerne vært sentrale i feiringa av grunnlovsdagen, og det er også vanlig med kransnedleggelse og taler på frigjøringsdagen og mange steder også på 1. mai.
Lokalt
- Andre verdenskrig i Asker og Bærum
- Oslo under andre verdenskrig
- Andre verdenskrig i Stange og Romedal
- Steinkjer 1940–1945
- Andre verdenskrig i Vestre Toten
Referanser
- ↑ Hvor mange var de egentlig?. Bergens Tidende. Besøkt 8. februar 2017.
- ↑ Norge under 2. verdenskrig. www.norge.dk. Besøkt 8. februar 2017.
- ↑ Sipo og SD i Norge i Store norske leksikon
- ↑ Mal:Lind Rinnan 2011
- ↑ 5,0 5,1 5,2 Aasmund Willersrud: «Historien om en norsk skamplett», Aftenposten Historie, nr 2 • 2017, side 30-33.
- ↑ 6,0 6,1 Aasmund Willersrud: «Samarbeidet villig med okkupanten», Aftenposten Historie, nr 2 • 2017, side 34-35.
- ↑ Anette Homlong Storeide: Norske krigsprofittører: Nazi-Tysklands velvillige medløpere
- ↑ Dagbladet - Norges krigspsykose (2. februar 2015)
- ↑ 70 år siden russerne frigjorde Finnmark, Dagbladet, 19. oktober 2014, lest 9. februar 2017
- ↑ Skogheim, Dag i Dag og Tid, 17. oktober 2014.
Litteratur
- Div. artikler i Norsk krigsleksikon
- Janne Wilberg: Det tyske militærbyggeriet i Norge, Landsverneplan for Forsvaret
- «Norge under andre verdenskrig» på no.wikipedia.org
- Lokal okkupasjonshistorie på NLIs hjemmesider (via archive.org)
- SNL: Norge under andre verdenskrig