Ragnhild Magerøy (født 9. juli 1920 i Fræna, død 16. november 2010 i Tønsberg) var forfatter.
Ragnhild Magerøy var datter av lærer og kirkesanger, senere gårdbruker Arnt Martin Magerøy (1879-1953) og Ragna Olea Kvaløy (1883-1960).
Magerøy skrev hovedsaklig historiske romaner med stoff fra den nordiske mellomalderen og myter fra denne tida. Ofte tok hun for seg mindre kjente historiske skikkelser, som Gunnhild Gormsdotter (gift med Eirik Blodøks), Ingerid Ragnvaldsdotter (gift med Harald Gille) og sønnen hennes, biskopen Nikolas Arneson. Magerøy bidro til økt interesse for den historiske romanen på 1960- og 1970-tallet. Ragnhild Magerøy var datter av Lærer og kirkesanger, senere gårdbruker Arnt Martin Magerøy (1879-1953) og Ragna Olea Kvaløy (1883-1960).
Ragnhild Magerøy brukte historisk kildemateriale som verkene til P. A. Munch og dro på flere reiser for å samle bakgrunn til verkene sine, blant annet til Israel, Isle of Man, Skottland og Irland. Les mer …
Blikkenslagerarbeidet var en spesialitet i Totens fogderi. På slutten av 1800-tallet og litt ut på 1900-tallet var det svært mange blikkenslagere i dette distriktet, som i dag utgjør Toten-kommunene og deler av Gjøvik kommune, nemlig Vardal og Biri. Det de produserte, var mindre ting til husholdningen og til melkestellet, slik som bøtter og spann, trakter og siler, auser og melkebonker, kaffekjeler og kasseroller. Over hundre forskjellige varer kunne de største verkstedene tilby.
Den eldre garde av blikkenslagere som produserte alle disse gjenstandene til daglig bruk, er borte, men enkelte kan fremdeles håndverket. De lager litt til salg på markeder og som suvenirer. Hvis vi finner sinkbøtter og baljer i butikkene nå, er de nesten sikkert produsert i Asia. En norsk blikkenslager er i dag en bygningshåndverker som lager og monterer ventilasjonsanlegg, takrenner, beslag og nedløpsrør. Spesielle taktekkinger kan også forekomme.
Blikkenslagerarbeidet var for øvrig bare ei av de mange husflidsgreinene som bygdene på vestsida av Mjøsa var kjent for. Eilert Sundt kalte distriktet for «landets mest industrielle bygdelag» og mente da den omfattende produksjonen av blant annet blikktøy, vevtøy, karder, ur, kniver, knapper og treskjeer. Les mer …
D/S «Hamar» var en dampbåt som mellom 1888 og 1951 gikk i lokaltrafikk på Mjøsa. Båten, den første som Hamar Dampskibsselskap anskaffa, har blitt kalt «lokalbåten framfor alle lokalbåter», og var særlig viktig folk på Neslandet. I dagligtalen gikk den under navnet «Hamar'n». En modell av D/S «Hamar» er utstilt på Mjøssamlingene på Minnesund. Båten hadde samme besetning i mange år. Kaptein var Martin Larsen, som også var disponent i Hamar Dampskibsselskab. Styrmann gjennom 47 år var Georg («Jørg») Gundersen, som også bodde om bord på båten. Les mer …
Hilda (Marie) Julin (født 14. oktober 1861 på Lillehammer, død 23. desember 1926 samme sted) var fotograf. Hun virket fra 1887 til 1923 på Gjøvik, med atelier i Storgata, og på slutten av 1800-tallet drev hun også noen år i Bergen.
Gjennom sin 40-årige virksomhet har hun dokumentert Gjøvik bys utvikling gjennom flere hundre bybilder av glimrende kvalitet og tusenvis av portretter og gruppebilder av høy kvalitet. Les mer …
 Niels Ødegaard, Gjøvik-ordføreren som ga navn til begrepet ødegaardismen Foto: Ukjent fotograf Ødegaardismen er navnet på den økonomiske politikken som Arbeiderpartiet på Gjøvik førte i perioden 1927-1940. Betegnelsen er etter Niels Ødegaard, som satt som ordfører i hele dette tidsrommet. Kommunen støtta industribedrifter som trua med nedleggelse, i tillegg til at de hjalp til med å nystarte bedrifter som alt hadde gått konkurs. Målet var hele tida å skape arbeidsplasser for å sikre inntektene til kommunen og arbeidsfolk på Gjøvik. De bedriftene som i første rekke fikk kommunal støtte, var Gjøvik støperi (1927), Gjøvik Bruk (1929) og Hunton (1933). I 1937 var Gjøvik kommune dessuten delaktig under etableringa av den nye Gjøvik Skifabrikk.
Støttepolitikken på Gjøvik skjedde i form av leveringsgarantier, lån til drifts- og startkapital, bevilgninger ved akutt pengemangel og aksjetegning. I alle tilfelle overlot kommunen drifta og den daglige ledelsen til det private næringslivet. Siktemålet med politikken var altså ikke å «kollektivisere» bedriftene. Kommunisten Arvid G. Hansen skal ha funnet på begrepet ødegaardisme. Hansen kritiserte politikken for å ha preg av klassesamarbeid, fordi støtta gikk til private bedrifter og utvikla seg til et nært samarbeid mellom kommunen og private næringsdrivende. Les mer …
| 
