 Parti fra Teatergata i LIllestrøm. Foto: Leif-Harald Ruud (2022)  Hageby og blokkbebyggelse møtes i Ole Bulls gate. Foto: Leif-Harald Ruud (2016)  Lillestrøm ca. 1910-1920. Foto: Akershusbasen. Lillestrøm er en by og administrasjonssenter i Lillestrøm kommune på Romerike. Grunnkretsene som utgjør selve Lillestrøm hadde i 2022 et folketall på 14 000, og 24 000 dersom man inkluderer grunnkretsen Kjeller.
Stedet vokste fram som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder, ny teknologi, tilgang på arbeidskraft og umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her da sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring sagbrukene og jernbanestasjonen.
Da den første offentlige jernbanestrekningen i landet ble åpnet 1. september 1854 mellom Christiania og Eidsvoll, ble den lagt over den vide og myrlendte sletta som het Måsan etter all torvmosen som vokste her. Sletta tilhørte gårdene Kjeller og Sørum, og i 1855 bodde det omkring 50 mennesker på småbrukene og husmannsplassene på Måsan. Det meste av sletta var hver vår oversvømmet av vannmengdene fra elvene Glomma, Leira og Nitelva som rant ut i Øyeren. Innsjøen ble regulert i 1861, sletta ble dermed tørrlagt og nå kunne det reises industri og boliger her.
Lillestrøm var en del av Skedsmo kommune fram til 1908. Regjeringen bestemte at fra 1878 skulle tettstedet ha avgrenset selvstyre med navnet Lillestrøm bygningskommune. Fra 1908 til 1962 var tettstedet egen kommune, men fra da av ble Lillestrøm kommune slått sammen med Skedsmo igjen. 13. juni 1998 fikk Lillestrøm bystatus. Les mer …
 Medlemmer i Skedsmo Skytterlag i 1925. Foto: Akershusbasen. ble stiftet så tidlig som 12. mai 1861, og het da Skedsmo forenede Skydeforeninger. Grunnleggerne var fogd Johannes Ditlef Fürst og kaptein Johan Sissener. Lagets første formann var Fürst, og deretter fulgte Johan Ludvig Schiørn, H. Wettre, Trond Ryen og Jens Munthe (f. 1830).
Det første året hadde laget 150 medlemmer, men medlemstallet gikk ned og aktiviteten varierte fram til 1890-åra. I 1877-79 var tallet på medlemmer 22. Det forekom også at det ikke ble skrevet årsmeldinger. Foreningen omfattet 7 roder, og disse var: Bergers Rode, Asaks Rode, Skedsmo Rode (Kjeller), Kjus Rode, Strømmens Rode, Gjelleraas Rode og Lørenskovens Rode. Les mer …
 Farseggen er en av de eldste ferdselsveier i Skedsmo. Ferdselen på veiene i Skedsmo i tidligere tider var langt mer variert enn dagens ensidige biltrafikk. Hver dag farer biler i tusentall gjennom romeriksbygda. Det vi kanskje ikke tenker på, er at gjennom Skedsmo har det vært ferdsel i uminnelige tider. Beliggenheten i forhold til Oslofjorden og mulighet for havn er slik at ferdsel fra sjøveien og inn til de produktive områdene nord på Østlandet har gått gjennom dette området.
Hestekjøretøyer i forskjellige varianter var nok i flertall, og i travle tider kunne det gå over hundre vogn-/sledelass og skysstransporter i døgnet gjennom bygda. Men mer «eksotiske» innslag som store fedrifter, hestehandlere, kremmere, personer som tilbød forskjellige tjenester eller søkte arbeid, omstreifere og lirekassemenn var slett ikke uvanlig. Ja, gjennom århundrer har fant og fut, konger og riksforsamlingsmenn ferdes på veiene gjennom Skedsmo. Les mer …
 Demningen ved Strømmens Værksted rundt 1920 var mer enn en meter høyere enn dagens demning. Oppdemming var en viktig forutsetning for at Sagelvas ofte sparsomme vannføring kunne utnyttes best mulig. Demningene hadde to hensikter. Vannmagasinering og økning av fallhøyden. På nedsiden av hver demning lå gjerne én sag på hver elvebredd, noen steder to.
Sagelva i Skedsmo har gjennom årtusener gravd seg gjennom leirmassene som for ti tusen år siden ble avsatt på bunnen av «Romeriksfjorden» , og fjellet er avdekket langs nesten hele elveløpet. Dermed kunne demninger og andre byggverk fundamenteres direkte på et solid underlag.
Les mer …
 Gustav Adolf Devold. Eier av Lillestrøm Væveri. Foto: Akershusbasen. ble grunnlagt i 1884 av Niels Devold. Han fikk ikke veveriet til å lønne seg fordi han drev med umoderne maskiner, og produserte varer som var i ferd med å gå ut. I 1887 overlot han bedriften til broren Gustav Adolf Devold. Les mer …
Volla skole i Lillestrøm ble tatt i bruk i 1922. Daværende Lillestrøm kommune kjøpte i 1916 en tomt på 9 ½ mål av Lillestrøm Torvstrøfabrik for å bygge ny skole på Volla. Prisen på tomten var 11 000 kroner. Byggekomiteens første møte ble holdt i mars 1919, og tre år etter sto den ruvende treetasjes murbygningen ferdig. Knut Monsen Nordanger ble ansatt som skolestyrer. Fra 1933 til 1957 hadde Volla og Sørum skoler felles skolestyrer. I 1990-åra ble det foretatt en større modernisering av skolen. Den sjudelte barneskolen har i 2011 440 elever fordelt på 19 klasser, mens skolefritidsordningen har omkring 160 elever. Les mer …
 Lillestrøm Dampsag & Høvleri ble kalt både Hønensaga, Lillestrømbruket og Dampsaga Foto: MiA (Museene i Akershus) ble bygd i 1869 med midler fra et aksjeselskap på åtte personer. I begynnelsen ble sagbruket kalt Hønensaga etter en av aksjeeierne og initiativtakerne, overbanemester og ingeniør Johan Chr. Hønen, men bruket ble vanligvis kalt Dampsaga eller Lillestrømbruket. Hønen sørget for at bruket ble anlagt på den statseide tomta like ved Lillestrøm stasjon. Tomta var ideell for sagbruksvirksomhet, for der lå det allerede et sidespor til jernbanen, og det flate terrenget passet ypperlig til fabrikklokaler og lagerplass for trelast. Dessuten lå sagtomta ved elvebredden, og det kunne bygges kjerrat ned til tømmeret som enten ble fløtt på Nitelva eller slept hit med dampslepebåt fra Fetsund lenser. Sagbruket holdt det gående til 1965, da det ble ødelagt i en brann. Les mer …
 Lillestrøm Ynglingeforening utenfor Lillestrøm Bedehus i 1890. Foto: Akershusbasen. Skedsmo Indremisjonsforening ble stiftet 29. september 1865. Det var stasjonsmesteren ved Strømmen stasjon, Ole Jensen, som stiftet foreningen, og den omfattet hele Skedsmo sogn der også Lørenskog inngikk. Med et avbrudd i 1886 var Jensen formann i foreningen de første 30 årene. I 1886 var sagbruksarbeider og stortingsvaramann for Høyre, August Thoresen, formann. Han preget foreningen med sin sterke religiøsitet og sitt totalavhold. Fra Ole Jensens formannstid i foreningen vet en lite fordi møteprotokollen er kommet bort. Men fra noen muntlige og andre skriftlige kilder har en greid å skaffe opplysninger fra disse 30 årene.
Medlemstallet vokste raskt, og de fleste medlemmene var fra Strømmen og Lillestrøm. Det var mest arbeidere som sluttet seg til foreningen.
Foreningen var godt organisert, og den hadde sterke organisasjoner i ryggen. Den sluttet seg til Det Norske Misjonsselskap. Lutherstiftelsen sendte hvert år predikanter som holdt oppbyggelsesmøter i Lillestrøm og Strømmen. Dessuten reiste pastor Johan Cordt Harmens Storjohann i Kristiania Indremisjonsforening hver søndag i flere år til Strømmen og Lillestrøm, og en vekkelse oppstod. Teologisk hadde foreningen stor autoritet fordi bekjennelsen var svært lik statskirkens lære. Derfor ble den ikke motarbeidet av embetsmenn og andre øvrighetspersoner. Les mer …
 Stasjonsområdet ved Leirsund Foto: Skedsmo historielags bildesamling er et tettsted i Lillestrøm kommune. Stedet har sitt navn etter elven Leira og etter det eldgamle sundstedet. Her gikk oldtidsveien fra Viken/Christiania til Opplandene og Nidaros. Den som eide sundet, hadde store rettigheter og bra innkomst. Rettigheten lå til Leirsund gård. Sundmannen, som rent fysisk satte de reisende over elven, bodde i en stue nede ved sundet. Leirsund hadde gjestgiveri, og det heter seg at det var betydelig salg av sterke drikker der. Les mer …
 Trevarelokalet Strømmen 1933 Trevar’n ble oppført i 1895 som et velferdsbygg for arbeiderne ved den da 11 år gamle Strømmen Trævarefabrik, kalt Arbeiderlokalet. Allerede fra starten ble det brukt som spiselokale innenfor arbeidstiden og fest- og forsamlingslokale utenom arbeidstiden. Samtidig ble det benyttet som demonstrasjonshus for fabrikkens kunder. Fra 1921 til 1931 hadde Strømmen Sparebank sitt første ekspedisjonslokale her. Les mer …
 Martinius Foseid (1852-1922) var en av de største landhandlerne i Lillestrøm. Han satt i kommunestyret i flere perioder der han representerte Venstre. Foto: Akershusbasen. (1852-1922) var fra Brandval i Solør. Han kom til Lillestrøm i 1883, og etablerte samme år en landhandel som etter kort tid ble en av stedets største forretninger. Vareutvalget ble etter hvert utvidet, og landhandelen fikk navnet Martinius Foseid. Kolonial, manufaktur, kraftfor og gjødning. Handelshuset ble kalt Foseidgården, og bygningens hjørne mellom Storgata og Voldgata ble kalt Foseidhjørnet.
I 1890 giftet han seg med Karen Marie Olsdatter Sørum (f. 1868). Hennes far, Ole Sørum, som eide og drev gården Vestre Sørum, eide også store grunneiendommer i Lillestrøm. Martinius Foseid fikk leid og kjøpt flere tomter av svigerfaren der han satte opp bygninger til ulike formål.
Foseid var ordfører i Lillestrøm bygningskommune i ni år. Dessuten var han medlem i Skedsmo herredsstyre og formann i skolestyret. Som forretningsmann hadde han flere tillitsverv. Blant annet var han formann i Lillestrøm handelsstands forening og medlem av direksjonen i Kjøpmannsbanken i Kristiania.
Foseidhjørnet var i flere tiår et møtested der menn møttes på ettermiddagstid, særlig i helgene, og uformelt diskuterte tidsaktuelle spørsmål. Noen ganger ble tvister oppgjort, og det hendte at slagsmål forekom etter heftige diskusjoner. Les mer …
 Lillestrøm bedehus i 1880-åra. Foto: Akershusbasen. ble innviet 22. oktober 1876. Interessen for å få reist bedehus vokste etter at Skedsmo Indremisjonsforening ble stiftet i 1865 av Ole Jensen som var stasjonsmester ved Strømmen stasjon. Bedehuset ble benyttet som kirke fra november 1889 til september 1935 da Lillestrøm kirke ble tatt i bruk. I 1983 ble bedehuset revet, og i 1985 skaffet indremisjonen seg lokaler i nabobygget i Kirkegata.For å skaffe midler til bedehuset arrangerte foreningen basarer og pengeinnsamlinger. Dessuten kom det en del midler fra indremisjonsforeninger rundt om i landet. Sagbrukseierne gav alle trematerialene til bygningen, Sørum gård gav gratis tomt og kommunen kjøpte pipeorgel i 1892. Dermed var store kostnader dekket. Dampsageierne støttet tiltaket fordi indremisjonen sto for ordnede og etablerte forhold både når det gjaldt religion og samfunnsliv. Les mer … | 
