 Staben i 2017. Fra venstre: Jens Erik Kjelstad, Trygve Ramnefjell, Olav Birketveit, Linn T. Sunne, Øystein Stabell, Silje Grøtan Torp, Kari Anita Johansen, Cecilie Lønnum, Karin Heimdal og Tone Nyseter. Foran sitter Turid Skundberg Syversen. Foto: Drengestua kafé Oppland fylkesbibliotek ble oppretta i 1947, som Oppland sentralbibliotek. Siden starten har biblioteket vært samlokalisert med Gjøvik bibliotek, og de to bibliotekene hadde felles sjef til 1999. Seinere har det vært to separate organisasjoner, med hver sin ledelse. Fylkesbiblioteket har siden 1980 holdt til i en sidefløy til Gjøvik rådhus, på adressa Kauffeldts plass 1. Pr. 2017 har biblioteket 9,1 årsverk fordelt på 10 ansatte, leda av Tone Nyseter, som har vært fylkesbiblioteksjef siden 2014.
Fylkesbiblioteket er hjemla i Lov om folkebibliotek og yter bibliotekfaglig veiledning og assistanse til folke- og skolebibliotekene i Oppland. Samtidig skal det gi råd til lokale myndigheter og bibliotekeiere. Fylkesbiblioteket arrangerer kurs og møter om bibliotekspørsmål og sørger for samordning og sambruk av boksamlinger som fjernlånsvirksomheten i fylket og organisering av det lokale lånesamarbeidet. I tillegg har fylkesbiblioteket driftsansvar for bokbussen. Les mer …
 Det er 3000 trappetrinn opp det bratte skaret i Kamperhamrane. Foto: Bjørn Dalen er en av de eldste ferdselsvegene over fjellet mellom mellom øst- og vestnorge. Ruta går fra Sunndalen innerst i Oppstryn, østover over fjellet og gjennom Rauddalen til Skjåk i Gudbrandsdalen. Deler av ferden går over et bratt fjellparti som kalles Kamperhamrane med eldgamle, oppmurte steintrapper, derfra har ruta fått navnet sitt. Ruta er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid. Kamperhamrane er en krevende tur å gå. Steintrappene over selve Kamperhamrane ble restaurert i 2013 av sherpaer fra Nepal, noe som gjør turen overkommelig for dagens turgåere. Ruta starter ved det nedlagte gårdsbruket i Sunndal, ca. 5 km å gå fra Folven i Hjelledalen. Fra Sunndal følger stien nordsiden av elva Sunndøla oppover dalen og passerer den imponerende Tverrelvsfossen. Snart ankommer man Sunndalssetra, i gamle dager siste mulighet for husly på denne siden av fjellet. Herfra begynner den bratte stigningen opp steintrappene i selve Kamperhamrane. Les mer …
 Øyberget der Anne og Syver budde 1806-1811. Foto: Kristian Hosar (Hørve, Hørven) (fødd 10. april 1783 i Skjåk, død same stad i 1837) var gardkone og haugianar. Mykje tyder på at ho, i lag med mannen Syver og nokre andre av dei haugianske kadrane i Skjåk, øvde sterk innverknad på bygdekulturen der i fyrste halvparten av 1800-talet. Kva meir er, etterkomarane til Anne og Syver, med sin haugianske ballast, skulle kome til å øve innverknad på politikk, samfunn og kultur langt utanfor Skjåk og Gudbrandsdalen seinare i århundret.Som det framgår av lista over borna til Anne og Syver, gifta tre av dei seg med kvar sine av ein syskenflokk frå garden (Nigard) Bu i Sel. Der var folket også haugianarar. Guro og mannen Iver Olsen Bu flytta til garden Blekastad, også i Sel. Dei vart foreldre til folkehøgskolemannen Ivar Blekastad og stortingsmannen Sigurd Blekastad (Venstre). Dette viser ein direkte familiesamanheng over tre-fire generasjonar mellom haugianismen i Gudbrandsdalen og den seinare norskdoms- og folkehøgskulerørsla i distriktet. Ein kan også trekkje inn den patriotiske liberalismen frå 1830-åra i denne samanhengen. Eldste sonen til Anne og Syver Hyrve, avisredaktøren Sylvester Sivertson, var sentral i krinsen rundt Wergeland i 1830-åra, og aktivist i den bondepolitiske framstøyten på den tida. Les mer …
 Deltakerne i Opplandsmesterskapet i 1934, på en av banene på Gjøvik idrettsplass. (Gjøvik TK) ble stiftet 8. juni 1905. Klubben hadde opprinnelig navnet Gjøvik Lawn Tennisklubb. Stifterne var Anders Furu, Marie Topp, Louise Skonnord, O.N. Paulsen og Marcus Topp. Disse fem utgjorde også klubbens første styre. Selv om Gjøvik tennisklubb først ble stiftet i 1905, virker det som om sporten hadde fått et visst innpass i byen allerede på slutten av 1800-tallet. Det knytter seg en god del usikkerhet til den tidligste fasen, men det framstår som om tennisen ble introdusert i byen av en gruppe engelske spesialhåndverkere ansatt ved Mustad-fabrikken. I forbindelse med Mustads satsing på produksjon av nål og fiskekroker for det nasjonale og internasjonale markedet importerte bedriften i 1880- og 90-åra en rekke engelske fagspesialister. De tok blant annet med seg kunnskap om binding av fiskefluer, som ble introdusert på det norske marked i 1889. Videre satte engelskmennene i gang produksjon av synåler på begynnelsen av 1890-åra. De fleste engelskmennene forlot byen etter noen få års opphold. Les mer …
 Martinus Høgåsen, sosialist i bunad, representerer ein hovudstreng i språkskiftet til nynorsk i Gudbrandsdalen, nemleg kombinasjonen av norskdom og sosialisme. Frå ei arbeidarstemne på Hundorp i 1928. Dei to andre på biletet er Hans Baukhol og O.Broløkken Språkskiftet til nynorsk i Gudbrandsdalen tok til på eit tidleg tidspunkt jamført med andre delar av Austlandet. Som den fyrste kommunen aust for Langfjella innførte Lom landsmålet som skulemål alt i 1899. Grannebygda Skjåk kom etter ni år seinare med nokre av skulekrinsane sine, medan Østre Gausdal i den andre enden av dalen gjennomførde språkskiftet for alle sine skulekrinsar det same året 1908. Med omsyn til opplæringsmålet i folkeskulen var språkskiftet praktisk tala fullt gjennomført i distriktet før 1940.
Frå fyrst av var det norskdoms- og venstremiljø som stod i fronten for språkskiftet. Sidan vart det eit markant innslag av nynorskaktivisme også innan arbeidarrørsla i distriktet, noko som er med på å forklare den massive suksessen for målstrevet i 1930-åra. Stor skilnad i tidspunkt for språkskiftet i likearta grannebygder gjer det elles openbert at særskilde omstende og lokalt verkande aktørgrupper har hatt mykje å seie for utfallet.
Etter krigen har språkskifteprosessen vorte mykje reversert, særleg i dei sørlege bygdene. Les mer …
 Prest, klokkar og bondemann under ei gravferd ved Skjåk kyrkje i 1920-åra. Sokneprest Harald Bakke og lærar og kyrkjesongar Kolbein Skaare var framståande talsmenn for kvar si side i språkstriden, som dei var det politisk. Presten var bondepartimann, klokkaren Venstre/Radikale folkeparti. Bygdekaren i midten veit visst ikkje riktig kven han skal halde med. Foto: Kristian Stakston gjekk føre seg i to etappar. Den fyrste var innføring av landsmål som skulemål i fire av sju krinsar i 1908. Andre etappen førte til språkskifte også i dei andre skulekrinsane, i kommuneadministrasjonen og i kyrkja i løpet av tidsrommet 1925-1933. Hardaste striden stod under den andre etappen. Det toppa seg med skuleavrøystingane i Marlo, Holmork og Nordberg i 1925. Da ytra kampen seg så vel ved utfall mot landsmåltilhengarar frå preikestolen som med engasjement frå sentralleiinga i Norges kommunistiske parti. Det kan stillast spørsmål om ikkje nynorskvedtaka skjedde i strid med folkeviljen på det tidspunktet. Etter vedtak om nynorsk liturgi i 1932-1933 ebba striden etter kvart ut. Etter den tid har Skjåk vore nynorskkommune all sin dag. Les mer …
 Tresliperiet til selskapet A/S Holmen-Hellefos. (rundt 1905) Hellefoss AS er en papirfabrikk ved Drammenselva i Hokksund i Øvre Eiker som produserer bokpapir. Bedriften startet opp med avispapirproduksjon i 1898 da Hellefos Træsliberi fusjonerte med Holmen Papirfabrikk og ble til AS Holmen-Hellefos, som senere endret navn til Borregaard Hellefos AS og så kun Hellefoss.
I 2010-åra var Hellefoss er en av de mange norske treforedlingsbedriftene som fikk store økonomiske problemer. 5. april 2013 ble fabrikken slått konkurs, etter å ha gått med underskudd de siste åra. I 2011 hadde bedriften et underskudd før skatt på 27,5 millioner kroner av en omsetning på 251,8 millioner. Hellefoss kom imidlertid i gang igjen noen uker seinere, etter at Hellik Teigen AS kom inn på eiersida. Les mer …
 Paulsberg Foto: Ukjent (ca 1960) ( Stenslivegen 105, gnr. 51, bnr. 11) er et småbruk i grenda Dalborgskolonien i Gjøvik kommune (tidligere Vardal kommune inntil 1964). Ifølge 1957-utgaven av Norske Gardsbruk hadde Paulsberg 18 mål dyrka jord og 22 mål annet jordbruksareal. Nye arealoppgaver (2009) viser at bruket nå består av rundt 15 mål dyrka jord og 40 mål skog (skogen er i to teiger, bnr. 36 og 71). Arealøkningen skyldes kjøp av skog fra gården Mattisrud. Paulsberg ble et eget bruk i 1894. Før det var jorda en del av storgården Dalborgen som i 1894 bestod av to bruk, Øvre og Nedre Dalborgen. Fra 1894 og i noen år framover ble det skilt ut mange bruk og hus tomter i dette området som ble Dalborgskolonien og dette ble et relativt stabilt område med noe mindre utbygging de neste hundre åra fram til ca. 2000 da det er blitt satt i gang en større utbygging på feltet som kalles Skoglundfeltet. Les mer … | 
.jpg)
